Meny
Lukk
Some en far er barmehjertig mot sine bar...

Som en far er barmhjertig mot sine barn, …

Har du problemer med å forstå Det gamle testamentes Gud? Du er ikke alene om det.

For mange blir løsningen å skille mellom Det gamle testamente og Det nye testamente, mellom en streng Gud og en mild Jesus. Dette er imidlertid et kunstig skille, for Bibelen må forstås som et hele, og det er egentlig ikke noe motsetningsforhold mellom Gud og Jesus.

Det skal likevel innrømmes at det kan være krevende å sette seg inn i den «logikk» som ligger til grunn for enkelte av Guds handlemåter, spesielt slik de fremstår i Det gamle testamente. Sett med våre øyne, med bakgrunn i vestens moderne kulturer, skjønner vi at det trengs spesielle «briller» for å forstå hvordan Gud kommuniserer med mennesker i forskjellige tider, på ulike steder og i ulike kulturer.

Israelittene svikter Gud
Israelittenes utvandring fra Egypt er en spennende historie. At Gud lot dem vandre gjennom ørkenen i 40 år, en vandring som ikke trengte å vare mer enn bare noen få uker, er vanskelig å forstå uten at man setter seg nøye inn i alle forhold. Med Egypts kultur som bakgrunn, forstår man at det ikke var en lett oppgave for Moses å lede israelittene til en sann gudsdyrkelse. Gjennom de ti bud og en mobil helligdom forsøkte Gud å lære folket om Guds vilje, om hans kjærlighet og hans frelse. Han åpenbarte seg for Moses på Sinai-fjellet og ga ham de ti bud, skrevet med Guds egen finger. Men folket sviktet Gud og støpte seg en gullkalv, som de bøyde seg for og ofret til. At Herren gjennom Moses påla levittene ved sine sverd å drepe tre tusen menn i leiren på grunn av denne synden, kan være vanskelig for oss å forstå uten å sette seg grundig inn i de gitte omstendigheter (2 Mosebok 32:26-29), men dette viser i alle fall at spørsmålet om å velge Guds omsorg er et livsviktig spørsmål.

Gud er barmhjertig
Bibelen fremstiller ofte Gud som tålmodig og barmhjertig, og han ønsker å gi oss liv. Det er hans ønske også for syndere: «Men når en urettferdig vender om fra all sin synd, når han holder alle forskriftene mine og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han leve og ikke dø. Alle syndene han har gjort, skal være glemt. Fordi han har gjort rett, skal han leve. Det er vel ikke min vilje at den urettferdige skal dø, sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve» (Esekiel 18:21-23). Jesus fremholdt det samme om seg selv: «Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod» (Johannes 10:9-10). Jesus sa også: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Johannes 3:16).

Vårt valg
Dette fritar oss ikke fra å måtte velge Gud, velge hans omsorg og kjærlighet. Det er mulig selv for Guds utvalgte folk å velge seg bort fra Gud, slik som israelittene gjorde ved Sinai. Esekiel minner også om dette: «Men når en rettferdig vender seg bort fra sin rette ferd og gjør urett, alt avskyelig som den urettferdige gjør, skulle han da få leve? Alle de rettferdige gjerninger han har gjort, skal være glemt. For sin troløshet og for sin synd skal han dø» (Esekiel 18:24).

Gud er likevel utholdende – «… han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (2 Peter 3:9). Etter fortellingen om gullkalven ved Sinai-fjellet, og den nødvendige avklaringen i leiren, begynner Gud på nytt. Moses var oppgitt da han så gullkalven, han ble sint og han knuste steintavlene med de ti bud, men Gud fornyet pakten med folket, og han ba Moses hugge ut to nye steintavler.

Da Moses på nytt gikk opp på Sinai-fjellet for å møte Gud, ropte Gud ut Herrens navn for Moses på denne måten: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd» (2 Mosebok 34:6-7).

Her legger vi merke til at Guds barmhjertighet og nåde langt overgår hans straffedommer og konsekvensene av våre svik. Jesus viste også til denne egenskap hos Gud i sammenligning med selv det beste i oss mennesker: «Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!» (Matteus 7:11). Da Jesus oppmuntret til at vi skal gjøre mot andre slik som vi vil at andre skal gjøre mot oss (Lukas 6:31), konkluderte han med disse ordene: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig» (Lukas 6:36).

Som fars og mors omsorg
Bibelen sammenligner ofte Guds omsorg med fars og mors kjærlighet, slik vi forstår denne på sitt beste i vår verden: «Som en far er barmhjertig mot sine barn, er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham» (Salme 103:13). Og Jesu omsorg sammenlignes med bilder som vi kjenner fra dyrenes og fuglenes verden: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke» (Matteus 23:37).

Med en slik forståelse av Guds kjærlighet, blir det også lettere å akseptere Gud som en oppdrager, slik vi som mennesker selvfølgelig gjør våre barn til gjenstand for en god oppdragelse. Bibelen har også ord om dette: «Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser. For den Herren elsker, viser han til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av» (Hebreerne 12:5-6).