Størst blant dem

Kjærligheten som beseirer og består.

Fire kjærligheter

Paulus sitt første brev til korinterne er spennende lesning. Det er skrevet til en menighet med utfordringer på flere plan. En av utfordringene var forståelsen av livet i menigheten. Paulus nevner en rekke områder til endring og forbedring. Et av disse områdene var de åndelige gavene. Han ramser opp en rekke av dem og setter tilsynelatende opp en prioritert rekkefølge over hvilke nådegaver som er de største. «I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, deretter nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede og til ulike slag tungetale» (1 Korinterne 12:28). «Men vær ivrige etter å få de største nådegavene!» (1 Korinterne 12:31a). Så kommer det en interessant uttalelse: «Og jeg vil vise dere en enda bedre vei» (1 Korinterne 12,31b): noe som er enda bedre enn selv de viktigste nådegavene.

En kan undre seg over at Paulus, som vel må sies å være en av Bibelens største teologer, begir seg ut på en av de beste beskrivelsene av kjærligheten som vi kjenner fra Bibelen. Her gjelder det dog å holde tungen beint i munnen. Gresk har fire ord for kjærlighet: 1. agapao – Kjærlighet som prinsipp (Gud er kjærlighet, 1 Johannes 4:8) som ikke bare har sitt utgangspunkt i følelser, men har sitt senter i interesse og omsorg for andre og fører til riktige handlinger, 2. Fileo – sympatiserende og omsorgsfull kjærlighet på grunn av vennskap, filantropi (Johannes 21:15 – «du vet at jeg har deg kjær»), 3. Stergo – naturlig kjærlighet mellom foreldre/barn (bare den negative formen er brukt i Bibelen – Romerne 1:31; 2 Timoteus 3:3 – «ukjærlig»), 4. Erao – lidenskapelig kjærlighet mellom ektefeller – er ikke brukt i Bibelen. Kjærligheten Paulus beskriver i 1 Korinterne er Agapao, Guds kjærlighet, den prinsipielle kjærligheten. Det kan jo høres kjedelig ut, men dette er den overordnede kjærligheten som rommer og går utenpå den kjærligheten vi opplever blant mennesker. (Se Studiebibelen, Det nye testamentet, bind 5, s. 13-14).

Agape

I utgangspunktet var agape et nesten ikke-brukt ord på gresk. Det var omtrent betydningsløst. Det kan se ut som om de bibelske forfatterne var på jakt etter et ord som de ikke trengte å rense for betydning for deretter å kunne gi et nytt innhold. Agape er i gresk litteratur bare kjent brukt i et tilfelle utenom Bibelen og da som tittel for gudinnen Iris. (Se Studiebibelen, Det nye testamente, bind 5, s. 13-14). Det er i praksis de som oversatte Det gamle testamente til gresk, samt forfatterne av Det nye testamente som har gitt «agapeo» det innholdet som vi kjenner fra Bibelen.

I 1 Korinterne 13 beskriver Paulus hvor liten verdi alle menneskelige anstrengelser har dersom de ikke har sitt utgangspunkt i kjærligheten. Dette prinsippet er godt kjent i Det gamle testamente, «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt» (5 Mosebok 6:5), og «Du skal ikke ta hevn og ikke bære nag til landsmennene dine, men du skal elske din neste som deg selv. Jeg er Herren» (3 Mosebok 19:18). Om dette sier Jesus «Ikke noe annet bud er større enn disse» (Markus 12:31b). Paulus maler med bred pensel når han beskriver dette: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet» (1 Korinterne 13:1-3) Dersom det ikke er kjærligheten til Gud og mennesker som ligger til grunn, har ord og handlinger ingen verdi.

«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt» (1 Korinterne 13:4-8). Paulus beskriver hva han mener agapao er. For de fleste av oss er dette virkelig noe å strekke seg etter. Jeg vil anta at de fleste av oss faller litt igjennom om vi sammenligner oss med denne beskrivelsen. Vi settes til tider på prøve når det gjelder vår omgang med andre mennesker. Ikke minst når det gjelder å dømme andre eller det å snakke noen ned eller vår atferd når noen tråkker oss for nær.

«Kjærligheten tar aldri slutt. Profetgavene skal bli borte, tungene skal tie og kunnskapen forgå. For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt» (1 Korinterne 13:8-10). Som mennesker må vi erkjenne at vi har mangelfull kunnskap og for lite innsikt til å kjenne Guds planer. Hvorfor må gode mennesker lide? Gjennom Bibelen, profetier og kunnskapens gave får vi små glimt av de himmelske ting. Men dette blir like betydningsløst som lyset fra et stearinlys blir i strålende solskinn. Når Jesus åpenbarer seg, vil det menneskelige svinne bort. Spekulasjoner og konspirasjoner blir gjort til skamme. Guds planer og virkelighet vil bli åpenbart for alle.

«Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut» (1 Korinterne 13:11-12). For mange mennesker er barnetroen viktig. Det er et uttrykk som ofte kan bli brukt når en ikke er klar til å ta imot ny kunnskap som må føre til forandring i livet. Paulus går i rette med dette. Når foreldre underviser barn må det gjøres med ord og begreper som er tilpasset barns alder og modenhet og som de forstår og skjønner innholdet av, men som ofte må være forenklet og derfor blir noe upresist i forhold til virkeligheten. Det kan være utfordrende å gi en korrekt beskrivelse av en jomfrufødsel eller en død på korset for en treåring.

Oppgjør med barnetroen

Med dette i tanke er det viktig å forstå hva Paulus beskriver i dette avsnittet. Det er minst to alternativer eller kombinasjoner av disse. Paulus kan beskrive forskjellen mellom hva vi kan vite her på jorden, med hva vi vil få vite etter at vi er rykket opp i skyene for å møte Jesus. Men han kan også beskrive modningsprosessen hos en kristen. Vi har alle vært barn og vi har hørt hva foreldrene våre lærte oss. Ettersom vi vokste til og fikk mer forstand og innsikt var det en del ting som falt på plass, fikk en annen betydning eller vi fikk ny kunnskap som gjorde at vi måtte korrigere vår oppfatning. Barnetroen er noe en voksen må ta et oppgjør med. Min tro må være bygget på min egen kunnskap og forståelse, mine egne valg, mitt personlige møte med Jesus som min frelser. Det er ikke det at vi ikke kan lære av andres tro, men det er ikke andres tro som frelser oss. Uansett er det slik at vi ikke forstår fullt ut før vi er sammen med Jesus og neppe før vi er et godt stykke inn i evigheten.

For noen mennesker bli alt snakket blant kristne om kjærlighet litt i overkant. Det er også rett at kjærlighet forplikter. Jesus selv er helt klar på dette. Han kobler kjærlighet sammen med lydighet. «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud» (Johannes 14:15). «Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet» (Johannes 15:10). Kjærligheten til Jesus fører til handling. Kjærlighet fører til positive holdninger og endringer i livsførsel.

Ny kunnskap

Derfor kan Paulus avslutte sin hyllest til kjærligheten med de kjente ordene «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten» (1 Korinterne 13:13). Den bedre veien som Paulus har beskrevet her, er kjærlighetens vei. Alle de åndelige gavene mister sin betydning når vi er sammen med Jesus. De er borte. All kunnskapen vi har her er verdiløs gjennom evigheten. Her på jorden har kunnskapen om og erfaringen med Jesus bygget karakteren vår, men i evigheten får vi ny kunnskap. Troen består, håpet består og kjærligheten består. At kjærligheten er størst skyldes at «Gud er kjærlighet» (1 Johannes 4:8). Det er grunnvollen i hans rike. Det er den som er årsaken til at vi er til, det er den som er årsaken til at han døde for oss. Det er den han ønsker at vi skal formidle til menneskene omkring oss. Det er den som gjør at vi ønsker å gjenspeile hans karakter i våre liv. Det er vår personlige erfaring med Jesus som teller. Det var Johannes sin personlige erfaring med Jesus som fikk ham til å skrive «Kjennetegnet på at vi elsker Guds barn, er at vi elsker Gud og holder hans bud. Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge. For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro» (1 Johannes 5:2-4).

Ønsker ikke du å seire over verden? Gi livet til Jesus i dag, så vil han lede deg til seier og du får en plass i hans rike!