Trues den nye tros- og livssynsloven allerede?

«La loven leve! Trues den nye tros- og livssynsloven allerede?» Dette var tittelen på en av debattene under Arendalsuka. Bakgrunnen for spørsmålet, er signaler om at noen partier vurderer omkamp om deler av loven som ble vedtatt i fjor.

På direkte spørsmål, ville imidlertid hverken Ap eller Sp svare konkret på om de ville gå inn for å endre loven i kommende periode eller ei. Den nye loven om Tros- og livssynssamfunn, ble enstemmig vedtatt av Stortinget i april 2020.

Loven stadfester at trossamfunn med minimum 50 medlemmer har rett til støtte som tilsvarer det staten gir Den norske kirke pr. medlem. Den sier også at trossamfunn kan nektes støtte hvis de «utøver vold eller tvang, fremsetter trusler, krenker barns rettigheter eller bryter lovbestemte diskrimineringsforbud eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter.»

De to stridsspørsmålene som har fulgt debatten om loven, er grensen for antall medlemmer et trossamfunn må ha for å få støtte, og i hvilken grad loven medfører kontroll og innblanding fra staten i trossamfunnenes indre liv.

Medlemsgrensen

Da loven ble vedtatt, var det betydelig dissens om denne nedre grensen. Arbeiderpartiet (Ap) og Høyre (H), ønsket i utgangspunktet en nedre grense på 500 medlemmer. Senterpartiet (Sp) ville ha 100. KrF kjempet sammen med regjeringsflertallet, imidlertid igjennom en nedre grense på 50 medlemmer. Det er mer i tråd med den reelle situasjonen på trosfeltet, hvor 595 av 762 trossamfunn som mottar støtte i dag, har under 500 medlemmer.

Selv om altså loven ble enstemmig vedtatt, gir politiske signaler grunn til bekymring for at en ny regjering vil endre på loven. Aps representant i debatten på Arendalsuka, Kari Henriksen, slo fast at partiet fremdeles mener 500 er det rette tallet på nedre grense, og Sps Åslaug Sem-Jacobsen holdt fast på sitt partis ønske om 100. Høyres representant, Kristin Ørmen Johnsen uttrykte tilfredshet med vedtaket som var fattet, og ønsket ikke omkamp om loven. KrFs Jorunn Gleditsch Lossius, som også hadde vært saksordfører for loven i Stortinget, argumenterte sterkt for at grensen måtte beholdes.

En tilhører fra Human-Etisk Forbund påpekte at støtten er begrunnet i tilskuddet Den norske kirke får, og mente det derfor var urimelig at noen ikke skulle få sin del av skattemidlene, fordi de ikke oppfylte en slik medlemsgrense. Han spurte derfor om partiene ville at staten skulle legge ned de små menighetene.

Sps Sem-Jacobsen avviste kommentaren med at det ikke er statens oppgave å fullfinansiere trossamfunn. Henriksen fra Ap, mente at de små bare kunne slutte seg sammen i større organisasjoner og slik oppfylle kravene til antall medlemmer. Det protesterte Jorunn G. Lossius på og viste til hver organisasjons rett til å organisere seg selv.

Kontroll

Aps begrunnelse for en grense på 500 medlemmer, var at det ville være vanskelig å følge opp kontroll og tilsyn med mottakerne av støtten hvis det var så mange små samfunn. Nettopp spørsmålet om kontroll, og bekymring for innblanding i samfunnenes indre liv og trosfrihet, har uroet mange. Stadige utspill fra enkeltpolitikere med krav om å trekke statsstøtten til trossamfunn med teologi eller praksis man ikke liker, har gitt næring til denne uroen. Henriksen var ivrig etter å understreke at Ap ikke ville blande seg inn, og at kontrollen de ønsket, var dialog for å få gjennomslag for viktige verdier som likestilling og antidiskriminering. Hun så for seg en årlig samtale om disse målene, og håpet å være med på en utvikling i de enkelte samfunn som ville nærme seg statens idealer.

Sp, derimot, gikk inn for uanmeldte kontrollbesøk i trossamfunn. Sem-Jakobsen kunne ikke forstå at noen syntes det minnet om forhold fra ikke-demokratiske land. Noe Høyres Ørmen Johnsen reagerte sterkt på. Høyre ønsker kun kontroll med om midlene faktisk går til menighetsarbeid, og vil ikke blande seg inn i samfunnenes liv eller lære.

Da hun ble utfordret på dette med kontroll, forsvarte Henriksen seg med at også KrF stod bak loven og ønsket om likestilling og diskrimineringsforbud, og dermed også ville kontrollere.

Lossius fra KrF, mente imidlertid at lovens ideal ville bevisstgjøre trossamfunn på viktige prinsipper, men ville ikke bruke kontroll og tilbakeholding av midler for å gjennomføre kravene.

Leder for Norges Kristne Råd, Erhard Hermansen, kommenterte fra salen at kravene til f.eks. likestilling, ville bli en utfordring for Den norske kirke, men i motsatt retning av det vanlige: Mange menigheter sliter med å få nok menn til å stille til valg i menighetsrådene! Dermed mente han at kontroll i henhold til lovens krav, var problematisk selv om intensjonen var god.

Refleksjon

Hvis jeg skal trekke noen konklusjon etter debatten, vil jeg nok påpeke at Ap og Sp viste manglende innsikt i hvordan tros- og livssynssamfunn tenker og fungerer. Det var også en underlig logisk brist mellom det å sette en høy medlemsgrense for statsstøtte, og ønsket om kontroll med trossamfunn. Med en grense på 500 medlemmer ville altså det store flertallet falle helt utenfor statens innsyn ved at de ikke ville mottatt støtte!

Jeg håper derfor stortingsflertallet vil beholde loven slik den er, og ikke blande seg inn i liv og lære i trossamfunn. Gjør de det, vil nok mange si fra seg statsstøtten. Den er tross alt ikke grunnlaget for driften av menigheter og livssynslag.

Enn så lenge består trosfriheten i landet vårt!

Debatten ble arrangert av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), og ledet av nyhetsredaktør Veslemøy Østrem fra Vårt Land.