Valdenserne

Forfulgt for sin bibeltroskap og forkynnelse.

Valdenserne kalte seg selv aldri valdensere før de sluttet seg til reformasjonen. De ble heller kalt Kristi fattige, Lyons fattige eller rett og slett brødrene. Valdensere var en nedsettende betegnelse gitt dem av forfølgerne deres, etter navnet på mannen som befestet fellesskapets lære.

Det var i 1173 at Peter Waldo (også Petrus Valdus), en rik kjøpmann fra Lyon, fikk en åpenbaring av Guds karakter da han studerte Kristi ord til den rike unge mannen: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» (Matteus 19:21).

Waldo ble dypt beveget av det han leste. Han sørget for kona og døtrene sine, og utrustet med deler av Det nye testamentet, som han for egen regning hadde oversatt til provencalsk, en dialekt brukt det sørlige Frankrike, dro han ut for å forkynne over hele landet. Waldos arbeid var basert på en bokstavelig tolkning av Bibelen, et liv i fattigdom og forkynnelse, med mål om å føre den katolske kirken tilbake til Kristi standard. Hans engasjement, som stod i kontrast til det katolske presteskapets overflod, skaffet ham mange tilhengere.

Fra skismatiker til forbannet

De katolske myndighetene motsatte seg ikke valdensernes fattigdomsløfte, men de tolererte ikke deres engasjement for evangeliets forkynnelse. Valdenserne ble fordrevet av presteskapet fra region til region, men fikk disipler overalt hvor de kom: i Sør-Frankrike, Nord-Italia, Burgund og Lotharingia.

«Brødrene» fortsatte å forkynne selv etter at de ble ekskommunisert i 1184 for kirkesplittelse. At de ble betegnet som skismatikere, og ikke kjettere, er et bevis på at det var bruddet på forbudet mot å forkynne, og ikke innholdet i forkynnelsen, som fikk presteskapet til å reagere.

Etter Waldos død (1202/1207) fikk bevegelsen et hardt slag innenfra. Durand de Huesca, en av lederne, konverterte til katolisismen og begynte å skrive mot katarene, en gruppe som var utbredt i de samme geografiske områdene som valdenserne. Kort tid etter, i 1208, ble mange valdensere drept i et katolsk korstog mot katarene. I 1215, på det fjerde Laterankonsilet, ble det til slutt avsagt en bannbulle mot valdenserne.

Inkvisisjonen og reformasjonen

Da inkvisisjonen ble opprettet (1232), sluttet valdenserne å forkynne i overklassens offentlige forsamlinger og spredte seg til Alpene, der de forkynte i hemmelighet i huler og skoger. Noen historikere mener at dannelsen av en sosial klasse av kjøpmenn og bankfolk i denne perioden også påvirket valdenserne til å gi avkall på fattigdomsløftet.

Dette forklarer hvorfor korsfarerne under korstoget mot valdenserne i Dauphiné i 1487, ledet av Cattaneo, kjempet for de forfulgtes eiendommer snarere enn for religiøs sannhet. Mange av valdenserne flyktet til Provence i Frankrike, mens noen søkte tilflukt i Sør-Italia.

På den ene siden ble valdenserne forfulgt av inkvisisjonen, og på den andre siden ble de tiltrukket av de kalvinistiske predikantenes veltalenhet og sluttet seg til reformasjonsbevegelsen i 1532. Historikeren Gabriel Audisio anser dette valget som slutten på valdenserbevegelsen, som oppga sterke identitetsmarkører da den aksepterte kalvinistenes predestinasjon, predikantenes rett til ekteskap og eiendom og tok avstand fra hemmelig forkynnelse, noe reformatorene anså som hyklersk.

I 1558, under påvirkning av reformasjonen, tok «Kristi fattige» navnet valdensere og ble offisielt organisert som en kirke.

Forfølgelsene, pesten og massakrene

Etter å ha blitt desimert av forfølgelser (fra 1540) og pest (1630), ble valdenserne utsatt for den mest grusomme episoden i sin historie i Piemonte-regionen i Italia. I april 1655 ble de valdensiske dalene stormet av en stor hær av italienske og franske soldater.

Vel vitende om at de ikke kunne bryte blokaden som valdenserne hadde satt opp, lot soldatene som om de kom i fred. Valdenserne stolte på sikkerhetsgarantien som den italienske hertugen Karl Emanuel I av Savoie hadde tilbudt dem, og tok imot soldatene uten bekymringer. Påskemorgen slaktet soldatene ned vertene sine. Den grusomme massakren vakte sterke reaksjoner i Europa. Oliver Cromwell, for eksempel, samlet inn penger til de overlevende og truet med militære aksjoner hvis forfølgelsen av valdenserne ikke opphørte.

En strålende hjemreise

I 1685 kom en ny bølge av forfølgelser mot valdenserne, som søkte tilflukt i Sveits. Fire år senere startet en gruppe på 900 valdenserflyktninger den «strålende hjemreisen» til Italia. Den farlige veien gjennom Alpene og sulten gjorde at bare 300 overlevde.

Da de kom inn i Italia, ble de imidlertid møtt av franske soldater. Til alt hell forhindret tåken angrepet, og valdenserne flyktet inn i fjellene. Bare noen dager senere vendte Italia våpnene mot Frankrike, og valdenserne ble offisielt kalt tilbake til Italia for å forsvare grensen. Etter krigens slutt fulgte imidlertid en ny periode i eksil. Først i 1848, da Carlo Alberto utstedte frigjøringsediktet, fikk valdenserne politiske og sivile rettigheter i Italia. For å minnes denne begivenheten feirer valdenserne den 17. februar den dag i dag.

Arven etter valdenserne

Valdenserne beviste at en ren tro på Guds ord er sterk nok til å være en motvekt mot korrupsjon. De fikk også laget den første Bibelen som ble oversatt til fransk. Deres geografiske utbredelse og overlevelse, til tross for forfølgelsene og grusomhetene som fulgte dem gjennom historien, er like viktig som rollen valdenserne spilte som før-reformatorisk bevegelse.

Alina Kartman er seniorredaktør i Signs of the Times Romania og ST Network.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på websiden til ST Network.