Lukk
Foto: ClaudioVentrella/iStock

Vår store Gud med det store hjerte

Gud gjorde seg liten for å hjelpe oss små mennesker.

Universet er enormt
Bare til månen er det rundt 385.000 km. Det er et lite stykke det óg. En gjennomsnittlig norsk bil bruker nesten 25 år på å tilbakelegge denne distansen, om den i det hele tatt kommer så langt før den er innlevert mot vrakpant. Innenfor vårt solsystem er avstandene nokså forståelige, men når en ser videre utover, begynner det å overgå vår fatteevne. Den nærmeste stjernen er litt over 4 lysår unna vår egen sol. Det høres kanskje ikke så avskrekkende ut, men lyset er så visst ingen sinke. I motsetning til gjennomsnittsbilen som tilbakelegger en distanse som tilsvarer turen til månen på 25 år, så bruker lyset bare litt over ett sekund på denne reisen. I løpet av et år har det tilbakelagt ufattelige 9.461 milliarder kilometer.

Perspektiver
vår egen galakse, Melkeveien, består av mellom 200-400 milliarder stjerner og det er 70.000 lysår fra den ene enden til den andre. Likevel finnes det galakser som er opptil 80 ganger større og antallet oppdagede galakser er så stort at hvert eneste menneske kan personlig eie 200 hver. Det er rett og slett vanskelig å fatte størrelser, mengder og avstander der ute.

Men hva om vi forminsker universet en billion ganger. Da er solen på størrelse med bokstaven «o» i denne artikkelen. I dette formatet finner vi vår nærmeste stjerne (unntatt solen) 40 kilometer unna, mens Sirius, den klareste stjerna er rundt 80 kilometer unna. Skulle vi derimot krysse Melkeveien, så må vi en tur til månen og tilbake igjen.

Fortsatt vanskelig å forestå? Vår jord er uansett mindre enn et støvfnugg i denne sammenhengen. For 3000 år siden skrev en konge ned sin undring. «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?» (Salmene 8:4-5). Kong David tenker på seg selv og på Gud som har skapt universet. Man kan kanskje umiddelbart tenke at hans undring er over hvor lite og ubetydelig et menneske er. Men det var ikke det David grublet på. Det var det motsatte. Tenk at Gud husker på og tar seg av et bittelite menneskebarn. Tenk at vi har så stor verdi hos Gud.

Små, verdifulle mennesker
«For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Johannes 3:16). I dette, kanskje mest kjente bibelvers, får vår verdi et perspektiv.

Gud elsker oss mennesker. Vi er verdifulle i hans øyne. Men det var ikke nok å proklamere denne sannheten. Jesus gav også et kvalitetsstempel på hvor høy Guds kjærlighet er: «… at han gav sin Sønn, den enbårne». Når Gud plasserer vår verden på vektskålen, hva er det han legger i den andre skålen som tilsvarer den verdien han setter på oss. Det eneste i dette uendelige verdensrom som kunne oppveie den verdi Gud setter på meg som skriver dette og på deg som leser, var hans egen, enbårne sønn, Jesus. Rekkevidden av dette forstår vi ikke, like lite som vi forstår universets storhet. Men det er da mer enn nok for å tro at vi er verdifulle for Gud.

Guds storhet overgår alt vi kjenner til. I Jobs bok leser vi at Gud når opp til de øverste stjernene, «Er ikke Gud høyt i himmelen? Se de øverste stjernene, hvor langt oppe de er!» (Job 22:12). David forteller i en av sine salmer, «Ved Herrens ord ble himmelen skapt, hele himmelens hær ved pusten fra hans munn» (Salmene 33:6). «Himmelens hær» er et vanlig uttrykk i Bibelen som beskriver stjernene. Stjernene ble til ved at Gud pustet dem til eksistens, forteller denne poetiske fremstillingen av Guds storhet. Det er verd å merke seg at når vi puster ut, så danner de usynlige luftstrømmene sirkler. Det er interessant at alt vi kan observere der ute i verdensrommet også går i sirkler. Kanskje er det mer enn et poetisk vakkert bilde vi leser om.

Gud ble menneske
Historien om denne veldige og ufattelige Gud, får et dramatisk vendepunkt i Det nye testamente. Paulus oppsummerer hele historien enkelt når han forteller at Jesus ikke tviholdt på det å være Gud. Det var vår frelse og fremtid som sto på spill. «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Filipperne 2:6-8).

Gud ble en av oss. Hans ydmykende og smertefulle soningsdød har gjort en uendelig forskjell for oss. Vår håpløshet, tvil og redsel er ved Golgatas blodige kors blitt til håp, tro og trygghet i hverdagen.

Det er vinter, og de klare, kalde nettene gir mange fine anledninger til å la seg forundre over nattehimmelen. Karlsvogna, Orion, Kassiopeia, Store- og Lille bjørn er enkle stjernebilder de fleste kan finne ut av ved hjelp av et stjernekart, noen søk på Internett, eller aller helst ved å få med seg en mer erfaren veileder ut i vinternatten. Polarstjernen og stjernehopen Pleiadene lar seg også enkelt oppdage. For å ikke snakke om vår galakse, Melkeveien, som du ser som en bred lys stjernevei over nattehimmelen. Så hvorfor ikke ta en tur ut en kveld, se opp mot stjernene og la undringen fylle deg? Tenk at Gud ble så liten for å hjelpe oss som er små.