Verdens lys

Menigheten er skapt til å lyse.

I Matteus 5:14 sier ikke Jesus: «Dere små skjerpe dere og prøve å squeeze ut litt mer lys!»

Heller ikke sier han: «Når dere har fått skikkelig opplæring da kanskje dere en gang kan bli verdens lys.»

Han slår rett og slett fast at de han nettopp har kalt «fattige i ånden, sørgende, hungrende og tørstende» er verdens lys. Hvordan vet han det? Hvordan kan han si det?

Jeg vet ikke når du sist tente en oljelampe, men jeg tviler på at du etterpå sa til lampen: «For en fantastisk prestasjon, tenk at du greier å lyse. Du er sannelig en unik og enestående lampe.» Og grunnen til at du ikke sa det er for det første at en oljelampe verken har skapt, fylt, tent eller trimmet seg selv. Og for det andre, at en lampe er skapt til å lyse, og hvis den ikke lyser så er det det rare og unormale. Ikke at den lyser.

Jeg tror vi ofte går vill når vi leser «dere»-utsagn i Det nye testamente fordi vi da tror de snakker til deg, og deg, og deg, og deg … når de egentlig henvender seg til «dere» som en gruppe.

Og her henvender Jesus seg til en gruppe som har fått tilgang til Jesus, som følger Jesus, som elsker Jesus og som har viet livet sitt til sammen å lære av Jesus og som øver seg på hverandre. Jesus sier at det livet og den omsorgen som oppstår i en slik gruppe er slik at folk vil skjønne at Gud er virkelig og de også vil bli ledet til ham.

Menigheten er skapt til å lyse. Et fellesskap som er fullt av ekte beundring for Jesus kan ikke annet enn å lyse. For Jesus er verdens lys. Og det handler ikke om oss, men det er Jesus blant oss som er håpet om herlighet (Kolosserne 1:27).

«Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere – for Jesu skyld. For Gud, som sa: ‘Lys skal stråle fram fra mørket’, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram. Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv» (2 Korinter 4:5-7).