Meny
Lukk
Foto: Plyushkin/iStock

Vi har alle trukket kølappen

For den troende bærer sorgen likevel med seg håp.

– Vi har alle trukket kølappen

Det begynner å bli noen år siden en venn sa disse ordene til meg. De ble sagt med et glimt i øyet, men likevel med alvor. Vi snakket ikke om å vente i en butikk, apoteket eller andre steder med kølappsystem. Vi snakket om livet og døden og at slik livet er blitt, er døden den mest demokratiske av alle livets erfaringer. Ja, i noen tilfeller kan livet forlenges med god behandling, behandling som ikke alle har tilgang til, men døden er en universell erfaring som rammer oss alle. Ved livets grense er vi alle like.

I hverdagen er denne tanken ganske langt bak i hodet mitt. Det er ikke ofte jeg i hverdagen går rundt og tenker på at «de levende vet at de skal dø, men de døde vet ingen ting» (Forkynneren 9:5). Selv om Forkynnerens bok sier: «Bedre enn å gå til festmåltid er det å besøke sorgens hus» (Forkynneren 7:2), har jeg som oftest nok med hverdagen, det livet jeg lever her og nå og alt som skal planlegges i dagene (og noen ganger årene), som ligger foran. Det er noe godt med det også. Gud har gitt oss livet, et liv vi skal være tilstede i. Vi skal ta ansvar, glede oss, hjelpe hverandre og ta imot hjelp når vi trenger det. Livet skal leves i takknemlighet.

I forrige uke forrettet jeg i en begravelse. I begravelsen var det familiemedlemmer av den som hadde gått bort, venner, bekjente, menighetsmedlemmer og folk fra bygda. Som troende og adventist gir Bibelen meg håp i møte med sorg og død, som i denne kraftfulle teksten:

«Vi vil at dere skal vite, søsken, hva som skjer med dem som er sovnet inn. Dere skal jo ikke sørge som de andre, de som er uten håp. For om Jesus døde og sto opp, og det tror vi, så skal Gud også ved Jesus føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene!» (1 Tessalonikerne 4:13-18).

Her henvender Paulus seg til de som er igjen når noen har gått bort. Paulus peker på at sorg og død er en universell erfaring. Uansett bakgrunn og livssyn rammes vi. Han oppfordrer oss til å sørge, for når en som står oss nær går bort, etterlater de et tomrom der lengsel etter den som har sovnet inn smerter.

Men, sier Paulus, for den troende bærer sorgen også med seg håp. Jesu død og oppstandelse gir håp. De som har sovnet inn i troen på Jesus skal vekkes til live når Herren kommer tilbake, og sammen skal vi bli rykket bort for å møte Herren. Og så «skal vi være sammen med Herren for alltid».

Troen på gjenopprettelsen gir håp og trøst.

Oppstandelseshåpet løftes fram i flere av Det nye testamentes tekster. Her er tre nøkkeltekster som gir håp i møte med død og sorg:

«Jesus sier til henne: ‘Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø’» (Johannes 11:25-26).

«Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet» (1 Korinterne 15:51–52).

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1 Peter 1:3).

Jo eldre man blir, desto oftere blir hverdagen avbrutt av at noen vi kjenner går bort. Jesu død og oppstandelse gir håp, fordi han en dag skal vekke til live igjen de som døde i troen på ham.

Vi skal ses igjen.

«Trøst og sett mot i hverandre med disse ord!»