Å avvise behagelighetens Gud

Vi tar sjelden beslutninger som bevisst går på kompromiss med vår komfort eller bekvemmelighet, fordi populærkulturen lærer oss at det å ivareta våre egne interesser bør være vår høyeste prioritet og er den nødvendige veien til lykke.  Idealene om bibelsk forvaltning går på tvers av vårt naturlige ønske om å prioritere våre egne interesser. For en kultur der luksus og materiell gevinst er i sentrum for folk flest, hva ville få folk til å nekte seg selv noe som helst? Hvorfor skulle folk trenge å gi bort det de kan beholde? Hva er det som motiverer kristne til å engasjere seg i bibelsk forvaltning? 

Definisjon av begreper 

Forvaltning er et ord som sjelden brukes i dagligtale i dag. Det er vanligvis forbeholdt religiøse sammenhenger og kan derfor mangle klarhet i definisjonen. Håndboken for syvendedagsadventistteologi sier: «En forvalter er en forvalter, og forvaltning er ledelse—forvaltning av varer og gaver på vegne av en annen.» [1] Bibelen introduserer oss for menneskehetens rolle som forvalter i de første sidene. Gud skapte et overdådig paradis kalt Eden og ga Adam og Eva rett til det. Deres oppgave var å «ta vare på og bevare det» (1. Mos. 2:15). Gud ga menneskeheten alle velsignelsene som trengtes for liv og lykke, og til gjengjeld hadde de privilegiet å vokte og bevare skaperverket hans med omsorg. I Matteus 25 forteller Jesus den berømte lignelsen om talentene. I denne lignelsen ble forvalterne bedt om å fortsette sin mesters oppdrag med de ressursene han hadde betrodd dem, mens han ikke var fysisk til stede for å overvåke arbeidet. Illustrert i denne lignelsen er menneskehetens fortsatte rolle som forvaltere i dag. Gud fremstilles som mesteren som, selv om han ikke er fysisk til stede, arbeider gjennom sine menneskelige agenter for å videreføre oppdraget han begynte og fortsetter å overvåke. Han har gitt sine tjenere alle nødvendige ressurser for å fullføre arbeidet han startet på en vellykket måte. Da Jesus var på denne jorden, gikk han «omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen» (Apg 10,38). Han elsket å lindre lidelsen til den lidende menneskeheten. Han underviste om Guds nådige veier, forkynte himmelens håp, og lettet praktisk talt lidelsen til dem rundt ham gjennom sin helbredende tjeneste (Matt. 4,23). Jesus viste misjonsforvaltning ved å bruke alle sine ressurser til å få Guds rike til å vokse. Da Jesu tid på jorden nærmet seg slutten, ga han tjenerne sine i oppdrag å fortsette misjonen han hadde begynt på (Matt. 28,18-20). 

Hva er motivasjonen for å gi? 

Å gi av seg selv for Guds og andres beste er selve kjernen i himmelens filosofi. «Ærens engler finner sin glede i å gi,—å gi kjærlighet og utrettelig vakt til sjeler som er falne og uhellige.» [2] Det er bare én ting som inspirerer himmelens radikale, selvoppofrende og altomfattende gavmildhet: kjærlighet. Kjærlighet er katalysatoren for himmelens eksemplariske gavmildhet. Himmelsk gavmildhet kan ikke tvinges, tvinges eller fremkalles av pliktfølelse. Kjærlighet er den eneste motivasjonen som kan skape et hjerte som er villig og i stand til å gi av seg selv for andres skyld.  

Paulus beskriver tydelig kjærlighet som den drivende kraften i den troendes liv. «For Kristi kjærlighet tvinger oss… for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde for dem og ble reist opp.» (2 Kor. 5,14, 15). Når vi lærer å kjenne Guds utrolige selvoppofrende kjærlighet, trekker den i hjertene våre på en slik måte at vi lengter etter å gi samme kjærlighet tilbake til Gud og andre. Selvet kommer i bakgrunnen i livene våre, og vi lengter etter å leve for Jesus Kristus. Kjærlighet vekker kjærlighet. Jesu vilje til å forlate himmelen for syndig menneskelighet inspirerer troende til å forlate sine trygge liv slik at andre kan møte Jesu Kristi skjønnhet. 

Gleden ved å gi 

Jo mer vi blir kjent med Jesus Kristus, desto mer elsker vi ham. Jo mer vi elsker ham, desto mer lengter vi etter å leve som ham. Å leve som Jesus kan ikke være tvunget eller avledet av pliktfølelse, men bare av et kjærlighetssvar til ham som har utøst alle tenkelige velsignelser over oss. Inspirert av en dyp kjærlighet til Gud er gavmildhet, selvoppofrelse og forvaltning ikke lenger byrder, men gledelige privilegier.  

David innså denne gleden da han sa: « For hvem er jeg, og hvem er mitt folk? Skulle vi være i stand til å gi slike frivillige gaver? Nei, alt kommer fra deg. Det vi gir, kommer fra din hånd.» (1 Krøn. 29,14). For et vers! David anså det som en ære å gi rikelig tilbake til Gud, og innså at uten ham ville han ikke ha noe. 

Ærlig bekjennelse om forvaltning

Dette er ikke måten jeg så på å gi eller forvalte i store deler av livet mitt. Det føltes virkelig som en plikt uten glede. Jeg var relativt overbevist bibelsk om at det var viktig, men jeg regnet det absolutt ikke som et privilegium. Hva gikk jeg glipp av? Kunne det være at jeg ikke hadde opplevd Guds kjærlighet til meg på den måten han ønsket? Var jeg så berettiget at jeg ikke klarte å erkjenne alvoret i Guds velsignelser til meg?  

Etter hvert som jeg har lært å kjenne Jesu Kristi barmhjertighet, kjærlighet og nåde for meg, har jeg begynt å oppleve en utrolig forvandling i livet mitt. Selv om jeg fortsatt har mye å lære, har det jeg har opplevd så langt fått meg til å innse at alt jeg har er en gave fra Gud. Livet, håpet, gleden, freden, talentene, rikdommen og mye mer er gaver fra Gud som jeg er privilegert til å nyte. Kristus har frelst livet mitt fra ødeleggelse og har kronet meg med kjærlighet og øm barmhjertighet (Salmene 103,4). Hadde det ikke vært for Jesu Kristi nåde, ville jeg vært uten håp i denne verden. Den glede og fred jeg har lært å kjenne i Jesus Kristus, er ulik noe jeg har opplevd uten ham. Kristi kjærlighet tvinger meg til å leve ut det himmelske prinsippet om selvoppofrende giverglede. Det er ikke lenger bare et krav, men en ære og en glede.  

Etter hvert som jeg har lært å kjenne Guds mangfoldige nåde mot meg, lengter jeg etter å hjelpe de rundt meg til å oppleve det samme. Som apostelen Paulus står jeg i gledelig gjeld til dem som ikke har sann kunnskap om Jesus Kristus (Rom. 1,14), og jeg ønsker å gi alt jeg kan, slik at også de kan få håp, glede og fred i ham.  

Bibelsk forvaltning er ikke ment å være en byrde, men en glede. Vi skal ikke bare gi for å gi; vår gavmildhet er ment å gjenforene den falne menneskeheten med Gud de ble fremmedgjort fra. Hver gang jeg ser en person bestemme seg for å ta imot Jesus som sin Herre og Frelser, gleder jeg meg. Det er en enda større glede i å vite at Herren har brukt oss som redskaper for å lede den personen til ham. For en glede å vite at det å gi av din tid, dine talenter og ressurser har bidratt til at denne personen kjenner Kristus. Forvaltning har en svært merkbar misjonell innvirkning på menneskers liv i dag. For et privilegium å bli betrodd som Guds forvaltere, som gir av oss selv slik at andre også kan oppleve gleden ved å kjenne Jesus Kristus! 

[1] Raoul Dederen, Handbook of Seventh-day Adventist Theology, elektronisk utg., vol. 12, Commentary Reference Series (Hagerstown, Md.: Review and Herald Publishing Association, 2001), s. 651. 

[2] Ellen G. White, The Desire of Ages (Mountain View, Calif: Pacific Press Pub. Assn., 1898), s. 21. 

Taylor Hinkle

er ordinert pastor i Nord-Amerika og tar en mastergrad i religion med vekt på systematisk teologi ved Andrews University. Han og hans kone har fire barn.