Å beholde mitt nye «jeg» på

Det skjer alltid helt plutselig. Det ene øyeblikket holder jeg øye med dem, og i løpet av den tiden det tar å snu seg bort og tilbake igjen, har det skjedd et fullstendig klesskifte – eller rettere sagt, avkledning. Innen jeg får tak i den søte rømningskunstneren og får buksene på igjen, har det andre barnet, som tror det er en lek, vanligvis sluttet seg til, og prosessen med å temme de nakne, flygende lemmene deres blir til en virvelvind av stoff og hud. Det stopper ikke der heller. Gjennom dagen finner jeg spor av små klær spredt over hele huset, og antall klesbytter i løpet av en dag kan være utallige.

Det er en daglig kamp, og jeg får høre at det er en fase.

Når det gamle jeg klamrer seg fast og det nye jeg glir bort

Jeg ønsker ofte at mitt «gamle jeg» kunne skifte lag like enkelt som småbarna mine gjør. På en eller annen måte klamrer det seg fast, og nekter å gi etter uansett hvor mye jeg prøver. Mens småbarna mine kan ta av seg klærne på tre sekunder, klamrer mitt «gamle jeg» seg fast og sitter fast. Min irritasjon, utålmodighet og mangel på empati sitter for godt, og det krever et nådens mirakel for å fjerne dem. Jeg antar det er derfor Paulus oppfordrer oss til å rette tankene «mot det himmelske», «[for] Kristus . . . er vårt liv» (Kol 3:2, 4).

Interessant nok opplever jeg at det er like lett for meg å kaste av meg et lag av det «nye jeg» når jeg ikke følger med. I et øyeblikk av utmattelse, frustrasjon eller overveldelse faller tålmodigheten, vennligheten og ydmykheten som jeg skulle ha på meg, plutselig ned på gulvet og etterlater et rot. Min menneskelige natur, med sitt ønske om frihet, komfort og kontroll, sliter med å ta på seg de riktige klærne. Noen ganger, på slutten av en spesielt lang dag, ser jeg ned og innser at disse dydene ble revet av meg på et tidspunkt uten at jeg la merke til det engang.

Jeg antar at jeg til tider motsetter meg å ta på meg ydmykhet eller tilgivelse like mye som småbarna mine motsetter seg å ta på seg bukser.

Jeg er et åndelig småbarn.

Klærne i Kolosserne 3 er ikke naturlige å ha på seg, og det er umulig å ta på seg elementene av det «nye mennesket» med min egen innsats. Min underutviklede åndelige hjerne får raserianfall og kjemper mot finpussing. Den vil heller løpe rundt «fri» og «naken».

Hvorfor åndelige klær er viktig

Men hvorfor skulle jeg i det hele tatt trenge å ta på meg disse klærne? Uten et fysisk dekke kan det være ganske ubehagelig (med mindre du er et småbarn, som jeg er overbevist om må være immun ovenfor slikt) Det er naturlig å føle kulde eller skam når man er naken. Kristi klær kler oss ikke bare med varme, men også med trygghet, identitet og fred. Han kler de delene av meg som er flau, engstelig eller sliten. Han dekker de stedene hvor jeg er sårbar, følsom eller lett såret.

Den daglige oppstandelsen

Kolosserne 3 spilte en stor rolle i mine dager som ny kristen. Jeg lengtet etter å legge den «gamle menneskenaturen» til side og ta på meg den «nye menneskenaturen» (Ef 4,22–24). De karaktertrekkene jeg ønsket meg, var alle oppført i ett oversiktlig kapittel, og det var mitt absolutte mål. Mens jeg på utsiden så ut som den samme personen jeg alltid hadde vært, visste jeg på innsiden at mitt gamle jeg hadde «dødd», og at jeg nå var «oppreist».

Når min sanne identitet er skjult i Kristus, er ikke feilene mine det avgjørende for hvem jeg er.

Det jeg ikke helt forsto den gang, og det jeg sliter med nå, er at dette skjer nesten hver dag. Å ikle seg det nye mennesket er ikke noe man gjør én gang for alle. Det er et daglig valg, en stadig tilbakevending til Kristus, en overgivelse av gamle vaner og instinkter.

Denne daglige kampen med flygende kroppsdeler som jeg har med barna mine, er ikke helt ulik den jeg har med Gud. Mitt åndelige jeg, løper noen ganger forbi Jesus med ingenting annet enn et smil. Det er den åndelige kleskampen jeg lever hver dag.

Skjult i Kristus

Paulus skriver at «deres liv er skjult med Kristus i Gud» (Kol 3,3).

Ved første øyekast virker denne setningen mystisk og abstrakt. Betyr det at ingen noen gang ser meg? Hva vil det si å være skjult med Kristus? Jeg tror nå at det betyr at min sanne identitet ikke bestemmes av hva jeg føler i et øyeblikk. Den defineres ikke av mine feil, mitt temperament eller min utmattelse. Mitt liv er trygt gjemt inne i hans. Jeg er forankret i ham som er mer stabil enn mine følelser, sterkere enn mine svakheter og mer trofast enn mine beste intensjoner.

Mitt ubeskyttede jeg, er sårbart, følsomt, styrt av følelser og ledet av meg selv snarere enn av Ånden. Og det er et rot. I kontrast til dette, når min sanne identitet er skjult med Kristus, er ikke mine feil det siste ordet om hvem jeg er. Min åndelige nakenhet skandaliserer ikke Gud. Min identitet er ikke lenger utsatt for de kalde vindene av skam eller frykt.

Kristus selv blir mitt ly, min varme og min beskyttelse.

Når Gud ser på meg, ser Han Kristus. Og når Kristus kler meg, dekker han alt jeg ikke kan fikse på egen hånd. Skjult i ham er jeg trygg til å lære, til å vokse, og ja, til å være et småbarn i nåden.

Å vokse inn i den nye identiteten

Vår eldste begynner først nå å forstå at klær henger sammen med identitet. Hun elsker å ha på seg klær og farger som får henne til å føle seg som en prinsesse og som fremhever personligheten hennes. Når vi «står opp med Kristus» (se Kol 2,12), omformer Han vår identitet. Det kan være en langsom prosess, men det er nettopp det det er – en prosess.

Identitet og klær har alltid vært knyttet sammen. Åndelig sett er det ikke annerledes. Når Kristus former vår nye identitet, viser han oss nøyaktig hva det betyr å være «kledd i ham» (Gal 3,27) i en levende karakter. Paulus beskriver denne garderoben i Kolosserne 3. Listen han gir er ganske omfattende: «Inderlig medfølelse, godhet, mildhet, ydmykhet og tålmodighet; å bære over med hverandre og tilgi hverandre», og «fremfor alt . . . kjærlighet» (Kol 3,12-14).

En overfladisk lesning av denne listen gjør meg glad og håpefull, men når jeg setter meg ned og reflekterer over om jeg er kledd i disse egenskapene, blir min åndelige nakenhet tydelig, og det er lett å bli motløs.

De gode nyhetene er at Kristus er den som dekker oss. Uansett hvor mye vi kjemper og insisterer på å gjøre ting selv, er vi ikke i stand til det. Bare Kristus kan kle oss. Når våre hjerter endelig er sammen med hans, kan disse egenskapene endelig spire frem.

Når kjærligheten holder alt på plass, blir det nye livet noe som leves – ikke bare noe man forestiller seg.

Når jeg forestiller meg å ha på meg klærne Paulus beskriver, ser jeg for meg lag på lag med vakre stoffer: vennlighet over ydmykhet, tålmodighet over medfølelse, tilgivelse sydd inn i mildhet. Men lag på lag med klær kan bytte plass, krølle seg sammen og falle ned, med mindre noe holder dem på plass.

Paulus lar oss ikke være uten det ankeret. Han avslutter listen sin med den ene dyden som holder alle andre deler av det kristne livet sammen, låsen som hindrer hele antrekket i å gå i oppløsning.

Kjærlighet: Det som holder alt sammen

Paulus nevner kjærligheten som den dyden som fullfører antrekket vårt. Kjærlighet er den bindende kraften som holder medfølelse, vennlighet, ydmykhet og tålmodighet på plass. Kjærlighet holder oss sammen på dager når det føles som om alt går i oppløsning.

Kjærligheten samler alle dyder og holder dem på plass, ikke bare for vår egen skyld, men også for dem som ser på livene våre. Ellen White uttrykker det tydelig: «Ingen annen innflytelse som kan omgi den menneskelige sjel, har en slik kraft som innflytelsen fra et uselvisk liv. Det sterkeste argumentet for evangeliet er en kjærlig og elskverdig kristen.»[*]

Å kle seg med Kristus

Når kjærligheten har festet alt på plass, blir det nye livet noe som leves – ikke bare noe man forestiller seg. Det viser seg i måten vi snakker til barna våre på, måten vi håndterer forstyrrelser på, måten vi reagerer på når dagen går i oppløsning. Paulus fanger opp denne altomfattende måten å leve på i sine avsluttende ord:

«Og alt dere gjør, i ord og gjerning, skal dere gjøre i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham.» (Kol 3,17).

Hvis det er tilfellet, antar jeg at det betyr at selv den daglige kampen med småbarnsklær blir en invitasjon til nåde. Kanskje hvert øyeblikk med å jage etter et halvkledd barn, hvert spor av små klær på gulvet, hvert utmattende forsøk på å kle på et av barna, er en påminnelse om at Kristus kler på meg også – tålmodig, daglig, kjærlig.

Og kanskje betyr det at i disse flyktige, kaotiske årene som ligger foran meg, mens jeg samler klær og samler meg selv, vil Kristus samle meg, for å kle meg, igjen og igjen, i de klærne jeg ikke kan ta på meg selv.

Og kanskje, ved hans nåde, kan jeg lære å la ham hjelpe meg med å holde disse klærne på.

Amanda Walter bor i Maryland, sammen med mannen hennes Jonathan Walter og deres tre små barn, som inspirerer henne daglig å reflektere over nåden.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.

Fotnoter

^[*] Ellen G. White, The Ministry of Healing (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1905), p. 470.