Å krysse over
Av K’dee Crews
Gud forlot ikke folket sitt i ørkenen. I stedet fungerte ørkenen som Guds rehabiliteringssenter – et hellig sted for avrusning og befrielse.

Har du noen gang ønsket at livet kom med en fjernkontroll? En som du kunne trykke på tilbakespolings- og avspillingsknappene for å gjøre om på den feilen, ta et annet valg, stoppe traumet før det skjedde, eller forhindre den smertefulle opplevelsen helt? Selvfølgelig finnes det ingen slik fysisk fjernkontroll. Likevel lever vi ofte som om det finnes en – vi spiller ting om og om igjen i hodet vårt, som om bare tanken kunne omskrive historien. Og jo mer vi fester oss ved det som gikk galt, jo mer fastlåst blir vi. Dette er Satans grublefelle (Ordspråkene 14,12) – å gjenoppleve det vi ikke kan endre, og være forankret i øyeblikk vi aldri var ment å leve i for alltid.
Det er her historien om israelittene kommer inn. De visste noe om å være fastlåst – fastlåst i slaveri og fastlåst i ørkenen, hvor de gikk i sirkler i det samme terrenget i årevis. Deres reise fra Egypt til det lovede land gir oss mer enn historisk innsikt; den gir oss en mental helseplan for helbredelse. Så la oss ta på oss virtual reality-brillene og gå inn i deres reise som om den var vår egen, for på mange måter er den det. Når vi går gjennom historien deres, vil vi lære hvordan vi kan komme oss videre fra smerten og søke en lovet fremtid med helbredelse, håp og helhet. I stedet for å «spole tilbake» og «spille om igjen», vil vi oppdage hvordan vi kan «starte på nytt».
Egypt: En traumatisk arv
Når vi leser om Israels slavetid i Egypt, fokuserer vi ofte på miraklene som førte til deres frigjøring, og overser det dype traumet de gjennomgikk. 2. Mosebok avslører en mørk virkelighet: et folk som levde i slaveri og led under et generasjonstraume i mer enn 400 år (2. Mosebok 12,40). Dette var ikke bare fysisk undertrykkelse, men også psykologisk, emosjonelt og åndelig slaveri som ble videreført som en familiearv.
Andre Mosebok kapittel 1 beskriver israelittenes brutale tilværelse i Egypt: tvangsarbeid, kronisk undertrykkelse og systematisk urettferdighet fra rasistiske oppsynsmenn. De ble ikke sett på som mennesker, men som eiendom. Egypt slavebandt ikke bare kroppene deres – det slavebandt også sinnene deres. Det dypere traumet kom fra at de ble fratatt troen og kulturen sin. Til slutt frarøvet dette dem verdigheten og utslettet identiteten deres. Fra å ha vært æret ved Josef (1. Mosebok 41), ble de nå tvunget til å undertrykke sine skikker og sin tro og ta til seg egyptisk tilbedelse og normer. Da Gud, Skaperen, senere sa: «Husk sabbatsdagen» (2. Mosebok 20,8; se også 5. Mosebok 5,15), handlet det ikke bare om hvile – det var en oppfordring til å gjenvinne deres frihet, tro og identitet.
Så hva med deg? Hva er ditt Egypt – traumene, utfordringene eller motgangene som har preget din reise? Misbruk, omsorgssvikt, angst, avhengighet, bitterhet, fiasko, falsk identitet, depresjon og skuffelse. Enten dine sår er fysiske, emosjonelle, relasjonelle, åndelige eller alt det ovennevnte, har livet en måte å registrere hver og en av oss ved Motgangens universitet. Det viktigste spørsmålet er ikke om vi har blitt tatt opp på universitetet, men heller: Vil vi fullføre studiene? Vil vi motta den terapien og helbredelsen som Gud tilbyr oss?
Fire trinn for å gå fra fortiden til løfteriket
Hvis israelittene levde i dag, ville de sannsynligvis blitt diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse (PTSD), angst, depresjon, komplisert sorg og en lang liste med andre psykiske helseproblemer. De ville trengt terapi, og det var nettopp det de fikk. Veiledet av den vidunderlige rådgiveren (se Jesaja 9,6) begynte de på en guddommelig reise mot helbredelse. Deres historie gir oss et firetrinns rammeverk for helbredelse.
- Kryss: Legg fortiden bak deg (Josva 1,1-5,12).
- Seire: Kjemp kampene og ta et nytt liv i eie (Josva 1,10.11; 5,13-12,24).
- Del: Etabler deg i ditt nye liv (Josva 1,12-15; 12,1-21,45).
- Hengivelse: Hold kontakten med Livet og del livet med andre (Josva 1,16-18; 22,1-24,33).
Trinn 1: Å krysse over
Hvorfor førte ikke Gud dem rett fra Egypt til det lovede land? Fordi selv om de var ute av Egypt, var Egypt fortsatt inni dem. Gud visste at israelittene ikke bare var avhengige av mat og, sammenlignet med hva ørkenen kunne tilby, komfort, men også av fortiden. Gjentatte ganger ropte de: «Hvis vi bare var tilbake i Egypt!» (les 4. Mosebok 14,2-4). Høres det kjent ut? Mange av oss finner oss selv fastlåst i å lese om igjen det første kapitlet av livet vårt når Gud prøver å skrive et nytt. Som traumaspesialisten Peter Levine klokt bemerket: «Traumer er en del av livet. Det trenger imidlertid ikke å være en livstidsdom.» Selv om traumer kan få oss til å lengte etter det kjente og trygge i stedet for det usikre og frie, kaller Gud oss til å krysse over fra Egypt, gjennom ørkenen, til det lovede land. «Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før» (Jesaja 43,18).
Gud forlot ikke sitt folk i ørkenen. I stedet fungerte ørkenen som Guds behandlingssenter – et hellig sted for avrusning og befrielse. Han hadde ikke bare som mål å føre dem til et nytt sted, han prøvde å få dem til å bli et nytt folk med en ny tankegang (Romerne 12,2). Han ønsket å avruse dem fra Egypts løgner og falske guder, samtidig som han lærte dem å se ham, stole på ham og følge ham – alle lærdommer som var avgjørende for å kunne leve i det lovede land. Gjennom loven (spesielt sabbaten; 2. Mosebok 20; 5. Mosebok 5), hans helligdom (2. Mosebok 25,8) og mange mirakler lærte israelittene sannheten om Guds karakter og deres identitet i ham. Dessverre var de fleste israelittene så dypt avhengige, særlig av fortiden, at en 40 år lang avvenning ikke var tilstrekkelig, men krevde en fullstendig generasjonsmessig omstart. Bare to personer, Josva og Kaleb, hadde den fornyede tankegangen som var nødvendig for å gå videre inn i det lovede land.
Som mange av oss i dag ønsket Israel øyeblikkelig helbredelse. De ønsket det lovede landet uten ørkenen. De stønnet og klaget. Men det handler ikke bare om målet; det handler om reisen vi tar for å komme dit. Helbredelse, som helliggjørelse, er en reise som ofte er ubehagelig, langsom, rotete og langvarig. «Helliggjørelse er ikke et øyeblikks, en times eller en dags verk, men et livsverk. Det … er resultatet av å kontinuerlig dø fra synden og kontinuerlig leve for Kristus.»1 Ørkenreisen er der Gud renser oss fra Egypt og forvandler oss fra slaver til sønner – ikke til tross for kampen, men gjennom den.
Når du reflekterer over livet ditt, hva er din ørken – det stedet hvor Gud prøver å omforme, omskole og helbrede ditt hjerte og sinn? Uansett hva det er, ikke forakt prosessen eller flykt fra den. Ørkenen kan føles øde, men det er der Gud gjør sitt mest forvandlende verk. Vil du la Ham lede deg gjennom den, slik at du kan komme deg til det lovede land Han har forberedt for deg?
Trinn 2: Fra fange til seirende
Etter 40 år med vandring i ørkenen kom israelittene inn i det lovede land. Halleluja! Reisen var over!
Ikke helt. Den hadde bare så vidt begynt. Ja, Gud hadde lovet dem landet, og det var allerede deres ved guddommelig dekret. Men de måtte fortsatt kjempe for det. Det lovede land var en gave, men det ble ikke gitt dem uten anstrengelse. De måtte samarbeide med Gud for å ta i besittelse det han allerede hadde lovet dem. Som Ellen White så kraftfullt sa: «Guddommelig kraft kombinert med menneskelig innsats vil gi alle fullkommen og fullstendig seier.»2
Den første store kampen og eksemplet på dette samarbeidet var den befestede byen Jeriko. Israelittene marsjerte ganske enkelt, tilba og stolte på Jahve, mens Gud selv fikk murene til å falle. Dette mirakelet viste israelittene (og nabofolkene) at de seiret gjennom lydighet og samarbeid med det guddommelige, ikke gjennom menneskelig militær styrke.
Det samme gjelder for oss. Å tre inn i helbredelse, frihet eller mening betyr ikke at kampene plutselig vil forsvinne. Det vil fortsatt være kjemper i landet – hindringer, festninger og kamper. Ikke trekk deg tilbake i frykt til ødemarken; gå i stedet frem som en erobrer! Husk at Gud som kalte deg ut av Egypt, vil utruste deg til å vinne hver kamp som ligger foran deg. Den samme Gud som delte Jordan, vil også rive ned Jerikos murer. Han lover ikke bare seier – Han inviterer deg til å vandre i den, skritt for skritt, hånd i hånd med Ham, hele veien til det lovede land.
Jesaja 43,18-19 nevner ikke bare kallet til å krysse over, men også kallet til å erobre: «Glem det som har vært, tenk ikke på det som er forbi. Se, jeg gjør noe nytt! Nå spirer det frem, merker du det ikke? Jeg lager en vei i ødemarken og elver i ødelandet». Slutt å gjenta traumet (eller til og med romantisere «de gode gamle dagene»). Slutt å leve i gårsdagens elendighet (eller mirakler). Og slutt å dvele ved fortiden ved å fokusere på nåtiden, det nye Gud gjør. I stedet for å dvele ved Egypt, se fremover og se at Han baner vei gjennom selve ødemarken og ødelandet i våre liv.
Hva var egentlig det lovede land? Ja, det var et geografisk sted, men det betydde så mye mer. Det lovede land representerte:
- Et land med hvile etter generasjoner med strev.
- Et land med overflod (melk og honning) etter mangel.
- Et land med tilhørighet, identitet og arv.
- Et land med helhet og helbredelse etter brudd og traumer.
- Et land med guddommelig oppfyllelse – løftet endelig innfridd.
Enda mer bemerkelsesverdig er hvordan Gud snakker om dette landet. I Josva 1,2-3 ber Han Josva om å ta landet Han gir dem (erobre det!), og snakker deretter om det som om det allerede er deres. Forskere kaller dette «profetisk perfekt» – når Gud snakker om fremtidige løfter som om de allerede er oppfylt.
Hvilke kamper må du kjempe og vinne når du går inn i ditt lovede land? Hvilke løfter kan du gjøre krav på når du forlater fortiden og går inn i ditt fremtidige liv? Et av mange løfter du kan gjøre krav på, finnes i 2. Korinterbrev 5,17 «Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!». Gjør krav på Guds nyopprettede liv for deg – det er en profetisk perfekt! Det er både et løfte og en arv.
Trinn 3: Fordeling av landet
Da israelittene krysset grensen til det lovede land og beseiret sine fiender, måtte de dele landet mellom seg. Dette handlet ikke bare om å tegne grenser på et kart, men om å bosette seg i et nytt land og et nytt liv. Høres enkelt ut, ikke sant? Forestill deg israelittenes liv. Når alt du har kjent til er livet som innvandrer og nomade, hvor lett er det da å omfavne og leve et liv i stabilitet og ro? Dette var fremmed og ukjent for israelittene. Jeg ser dette ofte hos mine klienter som blir helbredet fra psykiske lidelser. Når de opplever friheten og gleden ved helhet, føler de seg ofte lammet av hvordan de skal leve i dette nye livet. Hvis depresjon, angst, bitterhet og håpløshet er alt du har kjent til, er det ikke alltid lett i begynnelsen å leve et nytt liv med glede, håp, tilgivelse og frihet. Selv om slaveri og knusthet føles behagelig, må vi bryte oss fri fra det kjente og gå inn i det ukjente. Satan vil friste oss til å vende tilbake til Egypt, akkurat som han gjorde med israelittene: «Vi velger en leder og drar tilbake til Egypt!» (4. Mosebok 14,4; jf. 2. Mosebok 16,3; 4. Mosebok 11,4-6). Men vi må krysse over, erobre og fordele!
Be. Drøm. Sett deg mål. Og gjør alt dette med målbevissthet og tillit! Altfor ofte kommer vi ut av smertefulle perioder og føler oss forsiktige, nølende og små i tankene våre. Men husk – du ber til den samme Gud som delte Rødehavet, lot manna regne ned og hentet vann fra klippene. Den gamle Gud er den samme Gud som nå inviterer deg til å be og drømme dristig, til å sette deg mål som ikke gjenspeiler dine evner, men Hans. Charles Spurgeon skrev: «Du ærer ikke Gud ved å be om små ting. Han er en stor konge og liker å bli æret med store forespørsler.» Vi kommer frimodig til hans trone, vel vitende om at han «virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår» (Efeserne 3,20). Gud førte ikke israelittene ut av Egypt og gjennom ørkenen for at de skulle leve små liv – han førte dem til det lovede land for at de skulle leve frie og i overflod.
Hvordan ser det ut å fordele landet i ditt liv? Hvilke planer og prioriteringer må du legge for å leve fullt ut i denne nyvunne friheten og det livet Gud har gitt deg? Gi rom for at helbredelsen kan slå rot. Gi rom for glede. Ikke bare besøk det lovede land med frihet og helhet – bo der. Og fordi du ikke kan gjøre det alene – be, be, be. Du har kanskje hørt det før at størrelsen på våre bønner (drømmer og planer) gjenspeiler størrelsen på vår Gud. Hvor stor er din Gud? Og hvor annerledes ville fremtiden din se ut hvis du ba til og trodde på den samme Gud som israelittene?
Trinn 4: Å vie hjertet
Etter at landet var delt opp og israelittene begynte å bosette seg, samlet Josva folket og minnet dem om å «velg[e] i dag hvem dere vil tjene» (Josva 24,15). Det lovede landet var nemlig ikke bare en gave – det var en oppfordring til hengivenhet. Noen ganger tolker vi Guds kall til hengivenhet og lydighet som et egoistisk krav, men når vi er hengivne til Livets Giver, mottar vi livets velsignelse. Denne hengivenheten var ikke loviskhet; den var deres vedlikeholdsplan for glede og frihet. Hengivenhet handler om å holde seg nær Gud som har ført deg så langt, huske hans godhet og vandre i daglig fellesskap med ham.
Helbredelsesreisen stopper ikke der. Med helbredelse følger hengivenhet til misjon. Frihet og liv er ikke bare for oss; de er ment å strømme over i andres liv. Det lovede land er ikke en privat belønning; det er en plattform. Israelittene skulle være et lys på en høyde (Matteus 5,14-16) for å belyse de mørke livene til de omkringliggende nasjonene.
Nå som du har vært vitne til Guds kraft og opplevd hans frelse, er du kalt til å vitne. Du er kalt til å være et levende bevis på at frihet er mulig. Dine arr blir vitnesbyrd. En av mine favorittpassasjer å dele i terapi er 2. Korinterbrev 1,3-4: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.». Din trøst blir deres trøst. Din helbredelse blir håp for noen andre, og viser dem at også de kan nå det lovede land. Så slå deg til ro – men ikke bli stille. Del, tjen og hold kontakten med Kilden, og la livet ditt tale til dem som fortsatt er fanget i Egypt, som fortsatt vandrer i ørkenen. Den samme Gud som førte deg gjennom, er fortsatt i full gang med å frelse, og nå vil han bruke deg til å hjelpe andre med å krysse over.
Konklusjon: Fra Egypt til evigheten
Vi går alle gjennom Egypt, og vi vandrer alle gjennom ørkenperioder. Men Gud hadde aldri tenkt at vi skulle bli værende i Egypt eller vandre i ørkenen for alltid. Han kaller oss til å krysse over – fra traumer til forvandling, fra trelldom til velsignelse, fra fanger til erobrere. Det vil ikke være lett, men landet er allerede ditt. Din fremtid er allerede lovet. Det eneste spørsmålet er: Er du klar til å legge fortiden bak deg? La oss være som Paulus, som sa: «Én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran» (Filipperne 3,13).
Det lovede landet venter. La oss krysse over.
K’dee Crews, Ph.D., er autorisert klinisk psykolog og klinisk daglig leder ved Beautiful Minds Medical i Auburn, California, USA.
Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.
Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.
Fotnoter
- Ellen G. White, The Faith I Live By (Washington, D.C.: Review and Herald Pub. Assn., 1958), p. 116.
- Ellen G. White, in Signs of the Times, Feb. 14, 1878. (Emphasis added.)

