Arvinger fanget av håpet

Svetteperler dannet seg på hodet hans mens han foldet hendene og lyttet intenst til legens nøkterne beskjed: «Du har kreft.» Resten av konsultasjonen ble til bakgrunnsstøy mens mannen tenkte over den urovekkende diagnosen. Hodet begynte å surre mens han tenkte over implikasjonene.

Da han gikk ut døren til klinikken den iskalde vintermorgenen, prøvde fryktens iskalde tentakler å gripe tak i hjertet hans. Selv om han var godt innpakket i en tykk frakk, hadde han vanskelig for å riste av seg den bitende usikkerheten om fremtiden.

Han kom hjem og la merke til at Bibelen hans lå på sofaen, og han følte en varm invitasjon til å legge frykten til side da han tok opp Guds ord. Mannen visste at selv om omstendighetene virket dystre, hadde Gud en plan, for Bibelen hadde alltid vært en trofast venn og trøst. Han pustet lettet ut og følte varme i hjertet da han husket historien om Abraham og Guds løfte om å gjøre ham til en velsignelse. «Herre, jeg vet ikke hva fremtiden bringer og hvilken reise du ønsker å ta meg med på, men vær så snill, gjør meg til en velsignelse», ba mannen.

Løftet

«HERREN sa til Abram: ‘Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.’» (1 Mos 12,1-3)

Hvor lett det kan være å bare drive gjennom livet. Gå på jobb, komme hjem, og så gjentar syklusen seg. Hamsterhjulet fortsetter mens våre dager på jorden går mot slutten. Abram levde sitt daglige, ganske vellykkede liv da Gud kalte på ham. Guds kall gjallet sterkt og tydelig i Abrams ører: «Gå ut og dra.» Gud inviterte ham med på en trosreise for livet. Hva var belønningen? Himmelen. Og hva kosta det? Alt.

På samme måte ser vi Guds hånd i våre liv i dag, når han avbryter våre livshistorier for å kalle oss til høyere mål, en dypere reise, for å vandre som håpets fanger. Selv om det ikke er Gud som plager våre liv med motgang, «vet vi at alt virker sammen til det gode for dem som elsker Gud, for dem som er kalt etter hans råd» (Rom 8:28). Gud kaster ikke bort livets smerter og kamper på denne siden av evigheten, og hvis vi stoler på ham, vil han bruke våre tilsynelatende umulige situasjoner til å vise frem sin herlighet og bringe ære til sitt navn. Med alle Guds kall kommer styrken til å fullføre oppgavene som ligger foran oss, vel vitende om at «alle hans bud er muliggjørende».¹

Gaven

Landet som ble lovet til Abraham, var en gave som ble gitt til Guds folk, ikke på grunn av deres egen rettferdighet, «for du er et stivnakket folk» (5 Mos 9,6), men til Guds ære. Det var utelukkende gjennom hans nåde og forsyn at de ble deltakende i dette løftet. Landet var en gave fra Gud og var ment å være et redskap for å velsigne alle nasjoner på jorden gjennom hans folk.

Det samme gjelder for oss i dag angående frelsesløftet – det er en gave. Per definisjon er en gave ikke noe vi kan gjøre oss fortjent til, men noe som gis gratis. Ikke fordi vi har gjort oss fortjent til det, men fordi vi trenger det.

«Den eneste måten han kan oppnå rettferdighet på, er gjennom tro. Ved tro kan han bringe Kristus’ prestasjoner til Gud, og Herren legger sin Sønns lydighet til synders regning. Kristi rettferdighet blir akseptert i stedet for menneskets feiltrinn, og Gud tar imot, tilgir og rettferdiggjør den angrende, troende sjelen, behandler ham som om han var rettferdig og elsker ham som han elsker sin Sønn. Slik regnes troen som rettferdighet, og den tilgitte sjelen går fra nåde til nåde, fra lys til større lys. Han kan med jubel si: «Han frelste oss,ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd, som han så rikelig har øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.» (Tit 3,5-7).²

Det er ingen gjerning vi kan tilby for å kjøpe den gaven vår Far uselvisk gir oss gjennom sin Sønn. Det er gjennom hans tro – Jesu tro – at vi kommer inn i erfaringen som er lovet oss. «Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på[/til] Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.» (Rom 3,22-24).

Det er bare gjennom Kristus at vårt håp om evig liv i ham blir anerkjent. For en gave! For en kjærlighet, som det står i 1. Johannesbrev 3,1: « Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det!»

Frigivelsesåret

Akkurat som frigivelsesåret (også kalt jubelåret) tjente til å minne israelittene om den hvilen de var lovet gjennom Messias, så ser vi frem til den store hvilen som vil komme til jorden når Jesus kommer tilbake. Hvile fra vårt arbeid, sykdommer, hjertesorg og smerte.

Det var syv trosbyggende måneder senere at min fars frigivelsesår kom. «Du er i remisjon», sang legen med sin melodiske stemme! Etter seks runder med cellegift, endeløse gåturer, daglige badstuøkter, flere feberbad, kosttilskudd, kostholdsendringer, en hage anlagt i fritiden fra tannlegepraksisen og, viktigst av alt, urokkelige bønner fra venner og familie, nådde pappa sitt midlertidige lovede land – remisjon.

«Ding, ding, ding» ringte klokken i kreftklinikken. Med et smil om munnen og en takknemlig bønn til himmelen vinket pappa farvel til sine mange snille kreftsykepleiere. Til tross for alle oddsene mot seg, støttet denne håpets fange seg på sin Far gjennom denne mørke, usikre opplevelsen og kom ut på den andre siden som en seierherre. En seier ikke bare i helse, men også i åndelig helbredelse, foryngelse og et fornyet formål for misjonen. Hans erfaring har fått meg til å reflektere over det større løftet vi har i Kristus.

Løftet jeg tenker på er: «La ham heller gripe tak i Min styrke, så han kan slutte fred med Meg. Ja, la ham slutte fred med Meg!» (Jes 27,5, BGO). Det er kraft i Kristi blod til å fjerne synd. Stakkars, skjelvende synder, i dag er du håpets fange. Jesus lever, og fordi han lever, kan også du leve.»³

Selv om ikke alle historier ender med en velsignet innfrielse av håp, ble min far velsignet med et mirakel. Og selv om noen av håpene og drømmene vi har om prøvelsene vi står overfor, blir innfridd i dette livet, må vi ikke glemme «alle disse [som døde i denne troen] uten å ha fått det som var lovet. De bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden.» (Heb 11,13). Denne verden er ikke vårt hjem, og selv om Gud førte Abrahams etterkommere til det lovede land på jorden, var dette bare en skygge av det større håpet som skulle komme. Som håpets fanger fortsetter vi å se fremover.

“Vi har ventet lenge på Frelserens gjenkomst. Men løftet står likevel fast. Snart skal vi være i det hjemmet vi er blitt lovt. Jesus skal lede oss langs livets elv som flyter ut fra Guds trone. Han vil forklare for oss alt det som er mørkt og uklart ved den måten han ledet oss på her på jorden for å gjøre vår karakter fullkommen. Med uformørket syn skal vi se alt det skjønne i det gjenopprettede Eden. Vi skal legge kronene ned for hans føtter, gripe gullharpene og fylle himmelen med lovsang til ham som sitter på tronen.”⁴

Jesus kommer snart. La oss holde fast ved det velsignede håpet vi har i ham! Det store frigivelsesåret er snart her!

Natalie Guthrie er en sykepleier som bor i Loma Linda, California, sammen med ektemannen.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.

Fotnoter

^[1] Ellen G. White, Christ’s Object Lessons (Washington, D.C.: Review and Herald Pub. Assn., 1900, 1941), p. 333.

^[2] Ellen G. White, Faith and Works (Nashville: Southern Pub. Assn., 1979), p. 101.

^[3] Ellen G. White, in Signs of the Times, Aug. 6, 1885.

^[4] Ellen G. White, The Adventist Home (Nashville: Southern Pub. Assn., 1952), p. 544. På norsk finnes dette sitatet i Det kristne hjem, side 422.