Da solen stod opp og brakte liv og lys til Nord-Amerikas østkyst, ble den møtt av en frisk høstmorgen. Orkanen Erin var på vei ut i Atlanterhavet og skapte store nedbørsmengder fra Newfoundland til Bermuda. En kaldfront reddet det meste av østkysten fra orkanens ødeleggelser, og det påfølgende høytrykket sørget for klar himmel - perfekte forhold for flyreiser.
Mens folk i Washington, Philadelphia og New York tok på seg tøflene og helte frokostblandingen i skålen, var flytrafikken allerede i full gang. Tre høyt profilerte passasjerer skulle etter planen gå om bord i et fly med avgang fra Boston, Massachusetts, den dagen. Den første var David Angell, TV-produsent, Emmy-prisvinner og skaperen av sitcom-serien Frasier. Den andre var Seth MacFarlane. Han var også i TV-bransjen, og var mest kjent for å ha skapt den respektløse og ofte kontroversielle animasjonsserien Family Guy. Den tredje var skuespilleren og hiphop-artisten Mark Wahlberg. Tilfeldighetene ville imidlertid at verken MacFarlane eller Wahlberg dukket opp på det planlagte flyet. MacFarlane var fyllesyk etter en natt med mye alkohol, og til alt overmål hadde reisebyrået hans gitt ham feil tidspunkt.[i] Wahlberg på sin side hadde endret planene sine i siste liten og dukket heller ikke opp.[ii] Av de tre var det bare Angell og kona Lynn som gikk om bord på American Airlines Flight 11, som hadde avgang fra Logan International Airport kl. 07.45 med kurs for Los Angeles i California. Rundt kl. 08.20 kapret imidlertid fem menn flyet, omdirigerte det ut av kurs og styrtet det rundt kl. 08.46 inn i nordtårnet i World Trade Center på Manhattan i New York. Angell, hans kone og alle de 90 andre om bord ble drept, sammen med tusenvis av mennesker i og rundt World Trade Center.
Ingen av oss ante hvor dyptgripende verden skulle forandre seg etter denne friske høstdagen på Manhattan. Den vestlige verden, som hadde virket så trygg og sikker i det idylliske og økonomisk fremgangsrike 1990-tallet, følte seg plutselig mer sårbar enn noen gang tidligere. Det som skulle følge etter 11. september 2001, var en innstramming av sikkerheten over hele verden, økt paranoia og fremmedfrykt, samt en flere tiår lang «krig mot terror», som resulterte i ufattelige tap av menneskeliv og dype sår i Midtøsten som det vil ta generasjoner å lege.
Forsøk på å finne mening
I kjølvannet av dette angrepet kjempet millioner av mennesker for å forstå denne meningsløse voldshandlingen. Kristne fundamentalistiske ledere hevdet at Gud var «sint på USA» på grunn av landets toleranse for feminisme, sekularisme, homofili og abort, for å nevne noen.[iii] Andre reagerte annerledes. Den 12. september begynte studenten Sam Harris å skrive på en bok som etter hvert skulle få tittelen The End of Faith. Boken var en flengende kritikk av religiøs tro, og ble godt mottatt av de fleste skeptikere og ikke-troende. Den ble ikke like godt mottatt av religiøse grupper. Men med utgivelsen av boken skapte Harris mer enn bare et intellektuelt vepsebol. I 2006, to år etter at The End of Faith kom ut, publiserte professor Richard Dawkins The God Delusion. Året etter ga Christopher Hitchens ut God is Not Great. I kjølvannet av 11. september 2001 begynte derfor en ny troskritisk bevegelse for alvor å skyte fart. Disse tre, samt filosofen Daniel Dennett, kom til å utgjøre «den nye ateismens fire ryttere», en tittel som er like ironisk som den er illevarslende. I flere år har disse «rytterne» terrorisert den troende verden gjennom podcaster, foredrag og mange, mange bøker. Denne artikkelen handler imidlertid ikke om dem. Den handler om den femte «rytteren», en kvinne.
Ayaan Hirsi Ali ble født i Somalia og vokste opp i Kenya som troende muslim. Hun emigrerte til Nederland i 1992 for å unngå et arrangert ekteskap, og det var der hun forlot sin muslimske tro og ble aktivist, politiker og forkjemper for kvinners rettigheter. Etter å ha lest den nederlandske filosofen Herman Philipses The Atheist Manifesto kort tid etter 11. september 2001, ble hun både ateist og en skarp kritiker av islam og religion generelt. Senere møtte hun de nye ateistene, og Dawkins ga henne tittelen som deres femte «rytter». I det siste har Ali imidlertid vendt seg mot sine ateistiske venner på den mest bisarre måte: ved å bli kristen.
Konflikt i leiren
I et uventet essay som ble publisert i slutten av 2023, reflekterer hun over den spesielt barske versjonen av islam som hun vokste opp med. «På denne jorden», sier hun, «var den største bragden man kunne oppnå å dø som martyr for Allahs skyld.»[iv] Hun og barndomsvennene forkastet alle vestlige identitetsmarkører, tjente «de fattige, de gamle, de funksjonshemmede og de svake», krevde at ikke-muslimer skulle konvertere og «forbannet jødene flere ganger om dagen».[v] Man kan forstå hvorfor de nye ateistene var så attraktive. Sammenlignet med hennes barndom, som var preget av frykt og hat, var Dawkins og Hitchens like sikre på sin «rettferdighet» som Det muslimske brorskap, men måten de levde livene sine på, var til sammenligning mye friere. De var også smarte, intelligente og morsomme.
Ayaan Hirsi Ali var en profilert ateist. Så ble hun kristen i 2023. Her taler hun ved Conservative Political Action Conference (CPAC) i 2016 i, Maryland. Foto: Gage Skidmore / Wikimedia Commons (CC BY-SA 2.0)
Alis uoverensstemmelse med sine tidligere venner er ikke så mye intellektuell som pragmatisk. Hun ser Vesten som truet fra tre forskjellige områder: (1) Fremveksten av autoritære regimer i både Kina og Russland, (2) global islam og (3) ideologiens våkenhet. I møte med disse truslene mener Ali at ateismen ikke er en tilstrekkelig samlende faktor. Med henvisning til historikeren Tom Hollands bok Dominion, argumenterer hun for at Vesten, enten vi liker det eller ikke, har sine økonomiske, religiøse, juridiske og kulturelle røtter i kristendommen. «Jeg har også vendt meg til kristendommen fordi jeg til slutt fant livet uten åndelig trøst uutholdelig – ja, nesten selvdestruktivt.»[vi] Ayaan Hirsi Ali trenger kristendommen – ikke fordi hun hevder at den er sann, men fordi hun ser den som (1) en nødvendig alliert i møte med fremtidens forventede kriger, enten de er kulturelle eller reelle, og (2) en flukt fra den eksistensielle frykten for intethet som ligger implisitt i det ateistiske verdensbildet. Det viser seg at hun ikke er alene. Personer som selvhjelpsguruen Jordan Peterson insisterer også på kristendommens kulturelle og psykologiske betydning – samtidig som han sliter med å svare på om han virkelig tror at den er sann eller ikke.[vii] På samme måte forsvarer eksperter som Ben Shapiro, Steven Crowder, Dave Rubin og flere andre rutinemessig kristendommen, samtidig som de oppfører seg på en måte som undergraver dens kjernebudskap.
Alt dette bringer meg til et ubehagelig sted. I alle disse kulturkrigene er Richard Dawkins den personen jeg er mest enig med.
Vilkår for bekjennelse
Kort tid etter Alis essay svarte Dawkins med et åpent brev. I brevet tar han opp mange ting, men det punktet som fikk meg til å ta hans parti, er hans uttalelse: «Det som betyr noe, er hva du tror på.»[viii] Dawkins bemerker den påfallende mangelen på trosbekjennelser i Alis essay. «Kristendommen fremsetter faktapåstander, sannhetspåstander som kristne tror på. Sannhetspåstander som definerer dem som kristne.» Deretter nevner han blant annet begreper som oppstandelsen, jomfrufødselen og helvetets eksistens. Han anklager Ali for ikke å tro at noe av dette faktisk er sant. Han avslutter med å si: «Ayaan, du er ikke mer kristen enn jeg er.»[ix]
Selv om jeg ikke er villig til å gjette meg til Ayaan Hirsi Alis personlige overbevisning, er Dawkins’ insistering på kampens vilkår det eneste som gikk igjen i hele denne samtalen. Mens de som er opptatt av å bevare «Vesten» (hva nå enn det betyr), mer enn gjerne støtter kristendommen, selv om de ikke tror at den er sann, mener hardnakkede ateister som Dawkins at det fortsatt, i 2024, ikke er godt nok. Og for hva det er verdt, så gjør ikke jeg det heller. Selv om min overbevisning skiller seg vesentlig fra Dawkins på nesten alle områder, kan jeg sette pris på hans dogmatisme når det gjelder det grunnleggende spørsmålet: «Er det sant, eller ikke?»
Interessant nok har Dawkins selv, etter at denne artikkelen først ble publisert, stått frem som noe av en kulturkristen. I en samtale med en britisk radiovert viste han en viss forundring over den offentlige feiringen av Ramadan, som han mente hadde overskygget påskefeiringen som foregikk samtidig. «Hvis jeg måtte velge mellom kristendom og islam, ville jeg valgt kristendommen hver eneste gang», sa Dawkins.[x] Det er riktignok ikke første gang han har luftet slike følelser. Han har tidligere uttrykt beundring for kristendommens kunst, arkitektur og musikk. Dette burde kanskje ikke overraske noen. Dawkins er like britisk som marmelade, så det burde ikke være rart at han er sentimental for en slik grunnpilar i britisk kultur – selv om han har viet hele livet sitt til å kritisere den. Richard Dawkins er nemlig ikke så puristisk som man skulle tro, men sammenlignet med Ali er han den mest trofaste tilhenger av de harde vitenskapene man kan finne.
Det er en vanskelig sannhet vi alle bør se i øynene – i hvert fall de av oss som tror. Hvis de sannhetspåstandene kristendommen fremsetter, er falske, bør vi med rette forlate dem, uansett hvor kulturelt nyttige de er. En løgn er en løgn, uansett hvor mye trøst den gir (eller hvor nostalgiske vi er for den). Men hvis den er sann, gjør det kristendommen ikke bare til grunnlaget for «Vesten», men for all virkelighet – fortid, nåtid og fremtid.
Mange argumenter har blitt fremført om hvor viktig det er å bevare den kristne institusjonen av hensyn til «samfunnsordenen», «nasjonens sjel» eller andre reelle eller innbilte trusler som samfunn har stått overfor i fortiden. Hvis vi har lært noe av fortiden, er det at usannheter, uansett hvor velmenende de er, gjør mer skade på lang sikt enn nytte på kort sikt. For de av oss som tror, bør det som betyr noe, være om kristendommens påstander er sanne eller ikke. Hvorvidt vi trenger kristendommen for å bekjempe «den galopperende wokeness», Xi Jinping eller radikal islam, er irrelevant. Skriften er for alle, ikke bare for kristne. Som Jesus selv sa til de korrupte religiøse lederne på sin tid: «Dere ransaker Skriftene fordi dere tror at de gir dere evig liv. Men Skriften peker på meg!» (Johannes 5:39)
Jeg kan ikke uttale meg om oppriktigheten til mennesker som Peterson eller Ali, og den håpefulle delen av meg ønsker å tro at deres utforsking av troen er ekte. Jeg kan heller ikke på en intelligent måte tilbakevise alle argumenter mot kristendommen, men én ting vet jeg med sikkerhet. Jeg ønsker ikke at min tro skal stå og falle med dens kulturelle eller politiske nytteverdi, og heller ikke fordi jeg trenger trøst i det evige i møte med universets kalde vakuum. Jeg ønsker i hvert fall ikke at kristendommen skal blomstre bare for at «Vesten» skal være bedre rustet til å bekjempe Vladimir Putin. Hvis jeg skal tro på noe, vil jeg tro på at det er sannheten. Ikke noe mer – og absolutt ikke noe mindre.
Jesse Herford er pastor og assisterende redaktør for Australia/New Zealand-utgaven av Signs of the Times.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på websidene til Signs of the Times.
[i] <nytimes.com/2004/07/07/arts/young-fyr-familie-fyr-30-år-gammel-tegneserie-hit-makes-unexpected-comeback.html?pagewanted=all>
[ii] <web.archive.org/web/20131102202329/ foxnews.com/entertainment/2012/01/18/mark-wahlberg-said-would-have-defeated-11-terrorists-on-flight-3/>
[iii] <theguardian.com/world/2001/sep/19/september11.usa9>
[iv] <unherd.com/2023/11/why-i-am-now-a-christian/>
[v] Ibid
[vi] Ibid
[vii] <churchtimes.co.uk/articles/2021/1-april/news/world/jordan-peterson-describes-his-difficulties-with-christianity>
[viii] <richarddawkins.substack.com/p/open-letter-from-richard-dawkins>
[ix] Ibid
[x] <twitter.com/LBC/status/1774510715975368778>
