Betydningen av offer

Kanskje er det få, om noen, som virkelig har forstått betydningen av Kristi offer.

Mange av kvinnene som bodde i Jerusalem, gråt da scenene ved korset utspilte seg. De gråt slik vi sannsynligvis aldri har grått når vi tenker på Kristi død for oss. De gråt fordi de forsto og følte den uutholdelige tragedien i hans brutale død.

Jesu reaksjon var uventet. «Jerusalems døtre», sa han gjennom smerten, «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og barna deres» (Lukas 23:28).

Det var tydelig at Jesus forsto at disse kvinnene gråt uten å forstå hva hans død egentlig betydde. De forsto den menneskelige opplevelsen av lidelse og tap. Men de forsto ikke hvem Jesus var, og de forsto heller ikke den menneskelige tilstanden som gjorde hans offer nødvendig.

Kains feil

Det første mennesket som arvet den syndige naturen, forsto heller ikke sin tilstand.

Kain så ingen god grunn til å ofre et slaktet lam til Gud. Kanskje trodde han at gaven fra markens grøde var en likeverdig erstatning. Tross alt var Abel en gjeter, og han ofret et lam. Et lam var noe Abel elsket og verdsatte og tok vare på. Kains planter må også ha vært viktige for ham. Han dyrket dem. Passet på dem. Elsket dem. Gjennom sitt eget harde arbeid hadde han produsert sine egne ressurser, som han var villig til å ofre til Gud.

Det er ikke i seg selv galt å ofre en del av ressursene våre til Gud. Bibelen lærer oss prinsippet om tiende nettopp fordi Gud ønsker at vi skal anerkjenne ham i våre materielle anstrengelser.

Gud var imidlertid ikke interessert i å motta Kains tiende som et symbol på stedfortredende soning.

Da Gud ikke aksepterte hans offer, ble Kain sint. Som svar forsøkte Gud å vise Kain hans tilstand. Han advarte: «Hvis du vil gjøre det gode, kan du se opp, men hvis du ikke vil gjøre det gode, ligger synden klar ved døren. Den ønsker makt over deg, men du skal herske over den.» (1 Mosebok 4:7).

Hvis Kain hadde forstått sin tilstand og de syndige begjærene som fantes i ham, ville han ha erkjent sitt behov for forsoning. Hans manglende evne til å innse sitt behov for å være avhengig av et fullkomment offer, førte til at han ikke klarte å kontrollere sine følelser. I et voldsomt raseri drepte han sin egen bror og ble verdens første morder.

Tro på seg selv versus tro på Ham

Kanskje som en refleksjon over denne triste historien, brukte Jesus Bergprekenen til å lære sine tilhørere den leksen Kain ikke lærte.

«Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen,…» (Matteus 5:20-22).

De skriftlærde og fariseerne hadde en religion som gjenspeilte Kains moral. De likte å bringe små ofre, men de manglet bevissthet om sitt sanne jeg. De gjorde gode gjerninger, men de gjorde alt for å bli sett av andre, de brukte fine ord, men levde ikke etter det de forkynte og de ga tiende av «mynte og anis og karve», mens de forsømte «det som veier mer i loven» (Matteus 23:23).

I et forsøk på å hjelpe dem å se sitt behov for Ham, fordømte Jesus fariseernes religion. «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! … Utvendig, i folks øyne, ser dere rettferdige ut, men innvendig er dere fulle av hykleri og urett.» (Matthew 23:27.28).

Jesu ord til fariseerne førte dessverre ikke til en åndelig reformasjon blant den religiøse eliten.

Fariseerne så ikke sitt åndelige behov, fordi de ikke anså seg selv som syndere. I deres øyne var syndere mennesker som tollere og prostituerte som fulgte Jesus – mennesker som begikk grove synder og brøt den pakt Israel hadde med Gud.

Fariseerne var ikke lovtreller fordi de manglet tro. De baserte faktisk sin frelsesvisshet på løftene i Skriften. For eksempel hadde Gud lovet Josva at hvis han var nøye med å gjøre alt som sto skrevet i loven, ville han få velstand og suksess (Josva 1:8). Salme 119:1 erklærte på lignende måte at de som holder loven, er i hovedsak rettferdige. Til slutt hadde Moses erklært over hele Israel de velsignelsene som ville komme over dem hvis de holdt pakten, og forbannelsene som ville følge hvis de ikke gjorde det (5 Mosebok 27-30).

Fariseerne hadde faktisk stor tro. De hadde tro på at de var rettferdige fordi de nøye holdt loven og var omskårne etterkommere av Abraham. Problemet var at deres tro var tro på deres egen identitet, snarere enn på den lovede.

Før de kunne ta imot hans offer og erkjenne hvem han var, visste Jesus at fariseerne, og de som fulgte deres lære, trengte å se seg selv slik han så dem.

Under en av sine prekener i tempelet i Jerusalem erklærte han: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Johannes 8:31.32).

Jesu tilhørere ble umiddelbart fornærmet. «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» (Johannes 8:33).

«Den som gjør synd, er slave under synden», forklarte Jesus (Johannes 8:34).

«Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Jeg vet at dere er Abrahams ætt. Men dere vil drepe meg, for mitt ord har ikke rom hos dere. Jeg taler om det jeg har sett hos Far, og dere gjør det dere har hørt av deres far.» (Johannes 8:36–38).

«Vår far er Abraham», svarte de. Jesus sa: «Var dere Abrahams barn, gjorde dere som Abraham.» (Johannes 8:39).

Jesu tilhørere vred seg da de hørte Jesu ord og forsøkte å bevise sin status som rettferdige medlemmer av pakten.

«Vi er ikke født i hor», sa de. «Vi har én far: Gud.» (Johannes 8:41).

Jesus lot seg ikke avskrekke. «Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. …Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker.» (Johannes 8:42.44).

Jesu tilhørere likte ikke å bli fortalt at de var lovløse og manglet den nødvendige avstamningen for å være en del av pakten. Samtalen eskalerte raskt. De fordømte Jesus som en demonbesatt samaritan. Jesus svarte at han var den evige Gud som hadde eksistert før Abraham. Ubevisst oppfylte de selvutnevnte rettferdige barn av pakten Jesu profeti, og de plukket opp steiner og forsøkte å drepe Gud som satte spørsmålstegn ved deres identitet og våget å kalle dem syndere (Johannes 8:45-59).

Loven, genetikk og tro

Inspirert av Den hellige ånd utdypet Paulus disse temaene om pakt og identitet for å forklare verdien av Kristi offer. Paulus rev i stykker argumentet om at jødene var medlemmer av pakten fordi de var Abrahams etterkommere, og tolket 1. Mosebok 12:7. «Gud ga løftene til Abraham og hans ætt. Det står ikke «til dine ætter», som om det gjaldt mange, men det blir talt om én, «til din ætt», og det er Kristus. Det jeg sier, er: En pakt som Gud først har gjort gyldig, blir ikke opphevet av loven som kom 430 år senere, slik at løftet settes ut av kraft.» (Galaterne 3:16.17).

Med andre ord kunne ikke det å holde loven gjøre noen til medlem av Abrahams pakt. Loven var snarere ment å være «vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro.» (Galaterne 3:24). Paulus var faktisk klar på at det bare er bare om man hører Kristus til, at man kan kalle seg «Abrahams ætt og arvinger etter løftet.» (Galaterne 3:29).

Selv om mye av Jesu samhandling med de jødiske lederne ofte var fiendtlig, var det en fariseer som var villig til å la sin identitet bli utfordret.

Nikodemus kom til Jesus om natten, antagelig fordi han ikke ønsket å ødelegge sitt rykte ved å omgås en så splittende person. Jesus så forbi Nikodemus’ stolthet og så hans åndelige lengsel.

«Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» (Johannes 3:3).

Nikodemus ble forvirret. ««Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i mors liv igjen og bli født for andre gang?»» (Johannes 3:4).

Jesu svar pekte på den åndelige naturen ved den nye fødselen. «Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd.» (Johannes 3:6).

Her satte Kristus på en dyktig måte den tryggheten jødene hadde for sin frelse opp mot deres virkelige middel til frelse. Å være en fysisk etterkommer av Abraham ga ikke noen rett til å bli et Guds barn og bli frelst. De måtte i stedet ha en ny, åndelig opplevelse som kunne gi dem nytt åndelig liv.

Etter å ha definert hva slags fødsel han snakket om, forklarte Jesus hvordan man kunne oppleve den.

«Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» (Johannes 3:14.15).

Det viser seg at man kun kan bli medlem av pakten gjennom tro på Kristi forsoning for oss. Uten dette kan ingen av løftene i pakten gjelde for oss. Vi kan holde loven utad, men selv våre beste anstrengelser vil aldri være nok. Våre gode gjerninger kan ikke forandre våre hjerter.

Det var det Kain tok feil av.

Det var det de skriftlærde og fariseerne tok feil av.

Det var det kvinnene som gråt ved korsfestelsen ikke forsto.

Kristi død, så brutal og forferdelig den var, var i en annen forstand det vakreste og mest utrolige øyeblikket i all evighet. På korset åpenbarte Gud en kjærlighet som er større enn døden. Han viste at vi ikke kan skilles fra ham av noe annet enn vår egen avvisning av å ta imot ham.

Gjennom sitt offer fjernet Kristus forbannelsene som skulle ha vært våre på grunn av vår manglende evne til å holde pakten. «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.» (2 Korinterbrev 5:21).

***

Esther Louw har en mastergrad i religion fra Andrews University og tar for tiden en doktorgrad ved Avondale University.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.