Den enkle, men komplekse sannheten om frelsen

Frelse – et ord som betyr så mye, men som likevel forblir et mysterium selv for dem som har tilbrakt hele livet som kristne troende. Mange av oss som har studert Bibelen og bibelstudier, har fått forståelse for og kunnskap om frelseshistorien og dens forløp. Men å vite om noe og å oppleve det er ikke det samme. Da jeg studerte denne ukens lekse (i Bibelstudieheftet), kom jeg stadig tilbake til det samme spørsmålet: Forstår jeg frelsen og min rolle i den?

Forsonet

Vi begynner med å erkjenne at vi er syndere som har behov for frelse. Dette er det første skrittet i å akseptere og motta tilgivelse og frelse – erkjennelsen av vår syndige livsstil og vårt behov for en frelser. Synden har skilt oss fra vår himmelske Far og forårsaket verdens nåværende tilstand. Den har forandret vår natur, vår måte å tenke på, våre ønsker og vår livsstil. Den ødelegger og truer våre relasjoner.

Som barn husker jeg at den viktigste lærepengen jeg fikk av min mor, var å alltid være villig til å be om tilgivelse og å finne en måte å gjøre opp etter en krangel. Jeg kan fortsatt høre henne si på spansk: «No se ponga el sol sobre vuestro enojo», oversatt: «La ikke solen gå ned over deres vrede» (Efeserne 4,26). Som alle mødre og døtre hadde vi vår andel av krangler. Men etter hver uenighet, når støvet hadde lagt seg inni meg, og raseriets tårer hadde sluttet å renne, var det en gnagende følelse som kom til overflaten og søkte forsoning. Jeg kan ikke fortelle deg hvor mange lapper jeg la under døren til soverommet hennes for å be henne om tilgivelse, eller hvor mange ganger jeg gikk stille bak henne mens hun lagde mat, og klemte henne, i håp om at hun ville akseptere min stille bønn om våpenhvile.

På den tiden forsto jeg ikke at moren min hadde hjulpet meg å oppdage kraften i tilgivelse og forsoningens gave. Hun lærte meg hvor viktig det er å erkjenne sine feil og ha et dypt ønske om ikke å forbli i konflikt, men å gjenopprette forholdet ved å legge bort stoltheten. Nå, mange år senere, blir jeg minnet om at stolthet bare forsinker den freden jeg kan nyte hvis jeg vender tilbake til Guds armer. Og fordi mine unnskyldninger som barn alltid ble akseptert med kjærlighet og barmhjertighet, forventer jeg ikke noe mindre fra min himmelske Far.

Og fordi mine unnskyldninger som barn alltid ble akseptert med kjærlighet og barmhjertighet, forventer jeg ikke noe mindre fra min himmelske Far.

Og er ikke det det avgjørende i det hele? Håpet vi kan bære på, når vi vet at «i ham [Jesus] ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol 1:19-20). Hvilken overveldende glede å vite at selv om det var vi som vendte oss bort fra ham, var det Gud som tok det første skrittet for å forene oss med ham. Som teksten i leksa påpeker, blir korset, til en aktiv virkelighet i våre liv, istedenfor å kun være et passivt symbol. Vår rolle er å akseptere og å verdsette Kristi offer på korset, og dermed gjøre forsoningen med vår Gud til en realitet, som reflekteres i vår beslutning om å velge ham igjen og igjen.

Barnlig tro

Da jeg var et barn, virket det lettere å tro og stole på ting. Dessverre forblir vi ikke barn, uskyldige og naive, men vokser opp og mister den barnlige troen. Det fine med å være barn er at man tror på alt man blir fortalt.

Savner du ikke å bli fortalt at du er elsket, uten å måtte lure på om det er ekte eller hvor lenge det vil vare? Eller å bli fortalt at du er spesiell, uten å måtte tenke på at det kanskje ikke er sant? Dessverre lærer vi gjennom hjertesorg og skuffelser at vi ikke kan stole på alt vi blir fortalt. Denne virkeligheten påvirker våre relasjoner her på jorden, og enda viktigere, vårt forhold til Gud og hans ord.

Denne uka lærer vi også om ulike deler av det evige evangeliet. Den første delen er lettere å akseptere: Jesus kom for å dø for våre synder fordi vi ikke kunne frelse oss selv. Vi kan erkjenne vårt behov for en frelser og for forsoning og tilgivelse. Men det er den andre delen som er vanskelig: Det er forestillingen om en kjærlighet som faktisk kan tilgi alle overtredelser og frigjøre oss fra skyld og skam fra fortiden vår bare ved at vi tror på Kristus som vår frelser. Dette er noe som til tider føles nesten umulig, og vi kan derfor lett bli kyniske når det gjelder Guds forvandlende kjærlighet.

Da jeg satt og tenkte på og prøvde å fordøye den andre delen, innså jeg hvor viktig det er å endre perspektiv. Jeg kan være skeptisk og ikke tro at en så god kjærlighet finnes – det er det enkleste valget – eller jeg kan lese mellom linjene i Guds fantastiske gave til menneskeheten. Vår Gud kunne ha tilgitt oss og latt det være med det. Men han visste at vår egen skyld og skam ville gjøre oss blinde for hans kjærlighet og fortsette å utvide avgrunnen som allerede var mellom oss. Så vår kjærlige Far tilbyr oss tilgivelse, og han går ett skritt videre ved å gi oss frihet fra skyld og straff for våre tidligere overtredelser.

Du smiler kanskje mens du leser dette og gleder deg over å bli minnet om denne sannheten, men likevel fremstår ikke alltid din verden slik. Vi gjør feil, og selv om vi kanskje ber om tilgivelse og til og med får det, er skyldfølelsen for våre handlinger ikke noe vi eller de vi har krenket, lett kan slette fra minnet. Og hvor mange ganger har vi ikke blitt såret, for så å minne dem som har såret oss om det gale de har gjort? Å tro på Guds ord er å tro, ikke bare på de delene som er lette for oss å akseptere, men også på de som utfordrer måten vi tenker og lever på.

Hva er da vår rolle i å oppleve Guds frelsesplan for oss selv? Det er å ta et sprang i tillit, og tro, med en barnlig tro, at Gud elsker oss på en måte vi aldri har opplevd før. Vår rolle er å ta ham på ordet. Å tro at når Gud sier at han har elsket deg med en evig kjærlighet, og at han nå lover å presentere deg som en av de «hellige, uten feil og uangripelige» (Kolosserne 1,22), så mener han det.

Fortsette, forbli, fullmodnes

«Ingen kan slå så hardt som livet. Men det handler ikke om hvor hardt du kan slå. Det handler om hvor hardt du kan bli slått og likevel fortsette fremover.» Disse berømte ordene ble uttalt av den fiktive bokseren Rocky. Jeg hadde aldri trodd at et sitat fra en film jeg aldri har sett i sin helhet, skulle berøre meg så dypt i min egen vandring med Gud og min egen forståelse av frelsen.

Nå som jeg navigerer gjennom noen av livets «slag», hindringer og kamper som har fått meg til å stille spørsmål ved min egen tro og Guds omsorg, blir jeg minnet om at alt jeg er kalt til å gjøre, er å tro at hans kjærlighet er ekte, at hans offer er nok, og å fortsette å gå fremover. Jeg trenger ikke å være «bedre» før jeg kan oppleve ham; det er Kristus i oss som gjør oss bedre, eller, som Bibelstudieheftet sier, «Kristus som bor i hjertet ved troen».

Selv om vi forstår dette, må vi huske det ikke bare når alt går bra, men også i våre mørke stunder, når vi kanskje har gjort feil, når vi tror at Gud umulig kan elske oss etter dette. La oss huske at dette faktisk er en vandring, en reise, en prosess med vekst. Og vekst tar tid. Men i slike øyeblikk ber jeg om at du blir like trøstet som jeg blir av ordene i mitt favorittvers: «Han svarte: ‘Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.’ Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.» (2. Korinterne 12,9–10).

Kenia Reyes-de Leon er leder for ungdoms- og unge voksne-arbeidet i Chesapeake Conference, Virginia, USA.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.