Det er urettferdig

Da jeg leste ukens bibelstudieleksjon, ble jeg minnet om en samtale jeg hadde med noen tidligere studenter under et bibelstudium. En av dem var på randen av utvisning, og som en tilsynelatende desperat handling hadde han tatt kontakt med meg for å få bibelstudier. Kjæresten hans ville også bli med, så jeg grep ivrig muligheten.

Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietime og tar utgangspunkt i ressursheftet. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom.

Etter hvert som vi studerte den store kampen og ondskapens opprinnelse, kom vi til frem til Adam og Evas fall. I løpet av diskusjonen kom vi inn på konsekvensene av at deres beslutning ble overført til oss. Kjæresten bemerket: «Det er ikke rettferdig. Jeg var ikke der, så hvorfor skal jeg lide for det noen andre gjorde?»

Det er et godt spørsmål. Jeg tror vi alle innerst inne har kjempet med denne tanken i en eller annen form. Hvorfor skal jeg bære konsekvensene av en annens beslutning, noen jeg ikke engang kjenner? Jeg var jo ikke der!

Og selv om det er sant i én forstand, er det ikke helt sant i en annen. Jeg var der ikke fysisk, men navnet Adam betyr «menneskeheten». Han var menneskehetens representant. Det er her tanken om at vi er alle i samme båt kommer inn, det at vi alle er forbundet med hverandre og prinsippet om representasjon.

Ved første øyekast føles dette urettferdig. Men sett i et større perspektiv blir det klart at denne representasjonen tjener et større formål. Vi har tilgang til den annen Adam. Paulus utdyper dette i Romerbrevet 5,12-21, der han presenterer representasjon langs to linjer. Den første Adam syndet som vår opprinnelige representant, noe som førte til fordømmelse. Den andre Adam, Jesus, ble et menneske, levde et trofast liv som menneske og lyktes der den første Adam mislyktes. Romerne 8,3-4 forklarer videre at Jesus levde dette livet til direkte nytte for oss, for å gjøre oss i stand til å leve den andre Adams liv i stedet for den første, og for å motta Hans belønning i stedet for konsekvensene av den første Adams valg.

Nå kan vi velge hvilken moralske linje vi vil satse på. Det var i den retningen jeg tok studiet. For tanken på at vi bærer konsekvensene av andres beslutninger, og at det føles «urettferdig», blekner i forhold til det som kommer etterpå.

Den ultimate urettferdigheten

Hvis vi ønsker å snakke om rettferdighet, må vi se nærmere på Jesu liv og død. Jesus ble menneske, født gjennom guddommelig inngripen og med menneskelige midler. Han vokste opp som et barn, møtte alle livets utfordringer slik vi gjør, og holdt ut å bli angrepet av Satan. Han ble avvist, baktalt og misforstått hele veien. Likevel valgte han hele tiden å gi og velsigne, selv når han ble forbannet og ikke ble respektert.

Til tross for alt dette levde han et liv uten synd og ble korsfestet for det. Ikke bare utholdt han en urettferdig fysisk død, men han bar også den ultimate åndelige byrden, han betalte prisen for alle våre synder. Han døde på grunn av våre beslutninger og feil, ikke på grunn av sine egne. Når du tenker på rettferdighet, fremstår dette som den ultimate urettferdigheten.

Guds rettferdighet kan se urettferdig ut

Du kunne se hvordan det gikk opp for dem da jeg delte dette perspektivet med de to ungdommene i bibelgruppen. De ble helt stille. De forsto. Det var en nådig, men nødvendig øvelse i logikk som førte til et dyptgripende perspektivskifte.

Dette er et viktig poeng når vi snakker om rettferdighet. Folk stiller ofte spørsmål ved om Gud er kjærlighet på grunn av sine personlige erfaringer med urettferdighet i denne verden. Malakias 3,6 og Jakob 1,17 minner oss om at Gud er uforanderlig og den som gir alle gode gaver. Alt godt kommer fra Ham. Om mottakeren vet dette eller ikke, endrer ikke denne realiteten. Vi nyter alle godt av Guds godhet, selv i en verden som er full av urettferdighet.

Ironien bak debatten om Guds rettferdighet er denne: Guds rettferdighet ser ofte urettferdig ut for dem som avviser den. De som avviser Hans kjærlighet og forsøker å utfordre Hans kjærlige karakter, bruker ofte argumenter som antyder at Han er lunefull eller fraværende. Vanligvis er disse svarene født ut av deres opplevelse av smerte og møter med urettferdighet. Men å klandre det mest rettferdige vesenet i universet for urettferdighet, tror jeg er å bomme på poenget.

Rettferdighet og kjærlighet går hånd i hånd, noe som betyr at Guds rettferdighet, i likhet med Hans kjærlighet, fullt ut respekterer betydningen av fri vilje. De som fordømmer Guds tilsynelatende urettferdighet, nyter faktisk godt av Guds godhet. Alle gode gaver de noen gang har fått, kommer fra Ham, inkludert evnen til å tenke og til å ha en moralsk bevissthet.

C.S. Lewis tar opp denne tanken i sin bok Mere Christianity. «Når du argumenterer mot Ham, argumenterer du mot selve den kraften som gjør deg i stand til å argumentere i det hele tatt: Det er som å skjære av selve grenen du sitter på.»[i]

Gud gir oss urettferdig mye godt

De som hevder at Gud er urettferdig, nyter godt av at Han gir oss gode ting, ikke bare på grunn av deres evne til å resonnere eller ha moralsk sans, men også ved å motta selve livets gave. En venn av meg uttrykker det slik: «Bare det faktum at du har pust i lungene, er et bevis på at Gud ikke ønsker å klandre deg for din synd.»

Romerne 5,18 understreker denne sannheten ytterligere: «Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle» (Romerne 5:18).

Det Paulus sier her, er at Jesu død rettferdiggjør din evne til å være i live i det hele tatt. I Romerbrevet 3:23 står det at «alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Romerne 3:23)

Romerne 6:23 legger til at «syndens lønn er døden». Sannheten er at ingen av oss fortjener å være her. Det er ikke «rettferdig» for noen av oss å få lov til å leve.

Det er her Guds kjærlige karakter viser seg. Man kan hevde at det er mest urettferdig for ikke-troende og de som avviser Guds kjærlighet å fortsette å motta livets gave, fordi de teknisk sett ikke engang går med på vilkårene for evig liv, de overgir seg til Jesus. De føler ingen takknemlighet overfor Han som holder dem i live gjennom korsets nåde.

Likevel er de fortsatt i live! Det er fordi en kjærlighetens og rettferdighetens Gud ønsker at de skal leve, og Han ønsker å frelse dem. Han gir dem prøvetid, gjennom sin nåde, til å være i live slik at de kan møte evangeliet, få muligheten til å bli frelst og motta evig liv. Han gjør alt dette og tar risikoen for at gaven ikke blir verdsatt, fordi Han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal få leve.

Så når man studerer Guds rettferdighet og kjærlighet i Skriften, vil man finne et dyptgripende svar på det ropet som alle våre hjerter roper i møte med urettferdighet: Gud er den største forkjemperen for rettferdighet, og Han er også det største offeret for urettferdighet. Han verdsetter kjærlighet og rettferdighet så høyt at Han vil fortsette å gi gode gaver til dem som ikke setter pris på dem. Han vil gi sitt liv for dem og likevel gi dem friheten til å si nei til Ham. Kjærlighet og rettferdighet gjør mest vondt, men for Ham er du og jeg absolutt verdt det.

Dee Casper er pastor i Pennsylvania, og er også leder for CORE Evangelism School, et opplæringsprogram for disippelgjøring og evangelisering i Pennsylvania-distriktet. www.coreevangelism.com.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.

[i] C. S. Lewis, Mere Christianity (Harper San Francisco; Revised & Enlarged edition, 2001), 48.