En mur av ild

Det var en dristig plan, men noen måtte nå frem til byen med mer enn 8 000 innbyggere. Byen var nesten utelukkende ikke-kristen, og 99 prosent av innbyggerne tilhørte en dominerende ikke-kristen trosretning.

I årenes løp hadde det blitt gjort flere forsøk på å nå dem med de tre englenes budskap, men denne byen, som ligger langs kysten av Det indiske hav i Tanzania, virket nærmest uimottakelig for evangeliets budskap.

Dette hindret likevel ikke en liten gruppe unge mennesker fra en syvendedags adventistmenighet i en by et stykke unna i å legge en dristig plan om å gjennomføre et evangeliseringsarrangement i byen.

Et risikabelt foretak

Normalt innebærer forberedelsene til en evangeliseringsserie mye planlegging, med mange detaljer og mye logistikk, men disse ungdommene forberedte seg først og fremst ved å be. De visste at arbeidet var vanskelig og risikofylt, og bestemte seg derfor for å bruke to uker på å be innstendig om at Gud måtte gripe inn.

Mirakuløst nok fikk de noen dager senere tillatelse fra kommunen til å holde religiøse møter. Ryktet spredte seg raskt, og noen i byen var rasende over at slike møter skulle finne sted.

De unge adventistene visste at de var unge og uerfarne, og at dette var en svært risikabel oppgave, men de møttes trofast ved kysten klokken fem hver morgen for å be for byens innbyggere, for møtene og for Guds beskyttelse.

En mur av ild

Uten at ungdommene visste det, sendte de lokale lederne noen ungdommer fra byen en morgen for å drepe adventistene på stranden mens de ba. Men Gud hørte de unges bønner. Da angriperne nærmet seg, så de en vegg av ild som omringet adventistungdommene! Sjokkerte våget de ikke å angripe, men løp i stedet sin vei!

Adventistungdommene fortsatte å be og begynte møtene. Men de eldste i byen var fast bestemt på å stoppe dem. De sendte sine ungdommer for å stjele utstyr og møbler som ble brukt til møtene. Men da de gikk for å stjele, fikk de se en svært høy mann i hvit kjortel og med et skinnende sverd i hånden som gikk rundt utstyret. Igjen mislyktes de i å gjennomføre sin onde plan.

Adventistungdommene fortsatte å be inderlig og fortsatte med møtene. En kveld, mens et møte pågikk, gikk to eldre mennesker kledd i full tradisjonell drakt gjennom folkemengden, på vei mot scenen der en av de unge adventistene forkynte. Men før de nådde frem, begynte mennene å løpe og hoppe. De ropte: «Vi brenner! Vi brenner!» mens de løp av gårde. Senere forklarte disse mennene hvordan de så en vegg av ild som omringet den unge predikanten og gjorde det umulig å angripe ham.

Da ingen av de dødelige planene deres virket, ville de som hadde motarbeidet møtene, vite hva slags «magi» adventistene brukte for å beskytte seg. De unge menneskene forklarte gladelig at det ikke fantes noen «magi»; de tjente den levende, himmelske Gud, som de ba til hver dag, og de hadde guddommelig beskyttelse fra engler sendt av Gud.

Da nyheten om disse miraklene spredte seg til nabobyene, kom det en journalist og rapporterte historien i Msema Kweli, en landsdekkende avis.

Til slutt ble 50 mennesker døpt, og selv om det fortsatt er utfordrende å arbeide i dette miljøet, er det nå stiftet tre menigheter i byen, med til sammen nesten 200 medlemmer. Flere av adventistungdommene ble dyktige lekevangelister, og to av dem er nå pastorer.

Bønn er nøkkelen

Venner, vi er forsikret om at «bønnen er nøkkelen i troens hånd til å lukke opp himmelens forrådshus, der den Allmektiges ubegrensede skatter er oppbevart» Veien til Kristus, s. 111.

Det er her den virkelige kraften ligger. Vi kan lage alle de planene for «Alle engasjert» vi vil, men med mindre vi oppriktig ber Herren om å velsigne disse planene og gi oss større planer, vil vi nesten ikke utrette noe som helst.

Bønn er livsviktig, og det blir stadig viktigere etter hvert som verden fortsetter å rakne. Hvordan skal vi uten bønn kunne berøre livene til travle, distraherte og irriterte mennesker i verden og dele de tre englenes storslagne budskap med dem? Den hellige ånd må fange oppmerksomheten deres mens vi ber inderlig om at Herren skal virke gjennom våre ydmyke planer. Og hver eneste personlige kontakt, som er det «Alle engasjert» handler om, må være badet i bønn.

Vårt eksempel

Jesus er vårt eksempel. I den fantastiske lille boken I naturens tempel kan vi lese hvordan disiplene ble inspirert av Jesu bønneliv.

«De hadde ofte lagt merke til at han tilbrakte mange timer alene i samtale med Gud. Hele dagen lang tjente han folket som trengte seg omkring ham, og han var også opptatt med å imøtegå rabbinernes farlige villfarelser. Han måtte ofte arbeide uten engang å kunne ta en pause, og han ble ofte så sliten at hans mor og brødre og selv hans disipler var redde fora at han skulle komme til å sette livet til. Men når han kom tilbake fra bønnestunden etter den strevsomme dagen, la de merke til at det hvilte fred over ansiktet hans, og hele mennesket syntes å ha fått ny kraft og styrke.» I naturens tempel, s. 103,104.

Legg så merke til dette: «Etter slike bønnestunder med Gud sto han dag etter dag frem for å bringe menneskene lyset fra himmelen. Og disiplene hadde kommet til å se en sammenheng mellom hans bønneliv og den kraft det var i hans ord og gjerning.» I naturens tempel, s. 104.

Vil du ha Guds kraft i ditt liv for å nå sjeler for Ham? Den er der for å bli bedt om. Jeg oppfordrer deg og meg selv til å bruke mer tid i bønn og be Herren om visdom, veiledning og effektivitet når vi går videre i hensikten med «Alle engasjert»: å nå verden for Ham!

Ted N.C. Wilson er leder for Adventistkirkens verdensforbund.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.