Et steinmonument fra 800-tallet f.Kr. nevner Jahve.
En svart basaltstein funnet i ørkenen i Jordan har en inskripsjon med den tidligste kjente bruken av navnet Jahve. Det er en av mange gamle gjenstander som bekrefter bibelhistorien. Franskmannen F. A. Klein var den første europeeren som så steinen. Dessverre var han også den siste som fikk se steinstøtten i ett stykke.
Steinen er nå utstilt i Louvre i Paris. Der vil alle som kommer på besøk se at støtten er knust i mange biter. Steinen ble skadet med vilje av beduinene. Men til tross for det er den en ekstremt viktig historisk gjenstand. Arkeologen Siegfried H. Horn sier at «steinens betydning som oldtidsmonument kan knapt understrekes nok». (Biblical Archaeology Review, mai/juni 1986).
I dag anses ødeleggelse av kulturminner ikke bare som en forbrytelse, men av mange også som et angrep på menneskehetens fortid. Slike tanker var ikke til stede da beduinene i Dhiban bestemte seg for å ødelegge monumentet.
Frederick Augustus Klein (1827-1903) var anglikansk misjonær i Jerusalem. I 1868 reiste han til hest til Transjordan, området øst for Jordan-elven, det nåværende Jordan. I landsbyen Dhiban, det bibelske Dibon, fikk han se en stele som var omtrent en meter høy og lå på ryggen. En stele er et stående monument. Stelen hadde en tekst inngravert på forsiden. Da Klein så på den, sjekket han baksiden for å se om det var inngravert tekst på begge sider. Det var det ikke. Dhiban ligger fire kilometer nord for Wadi Mujib, en dyp kløft der den bibelske elven Arnon renner mot Dødehavet.
I dag er denne steinen kjent som den moabittsteinen eller Mesjastelen. Begge betegnelsene er referanser til den moabittiske kongen Mesja som fikk laget monumentet og inskripsjonen.
Klein innså at steinen var en viktig gjenstand, og Berlinmuseet forsøkte å kjøpe steinen av beduinene som bodde i området. De forlangte imidlertid en ufattelig høy pris for den. Også andre forsøkte å få tak i steinen. Til slutt var den tyrkiske regjeringen klar til å sende soldater til området for å få tak i steinen med makt. Beduinene ble så rasende at de knuste steinen i mange biter ved å varme den opp i ild og helle kaldt vann på den. Bitene ble fordelt blant beduinfamiliene.
I løpet av årene fikk tre personer tak i 57 biter av ulike størrelser av steinen. Disse fragmentene representerer omtrent to tredjedeler av det opprinnelige monumentet. Det ville ha vært en svært vanskelig oppgave å sette bitene sammen hvis det ikke hadde vært for at en mann ved navn Yacub Karavaca i 1869 hadde klart å lage et papiravtrykk av inskripsjonen. Han hadde gjort dette ved å trykke et vått papir på monumentet og deretter trekke det av etter at det hadde tørket. Avtrykket var ikke av særlig god kvalitet. For mens Karavaca holdt på å lage avtrykket, brøt det ut et slagsmål blant beduinene, og Karavaca rev av papiret før det hadde tørket og flyktet for livet.
Selv om det våte papiret som Karavaca hadde klemt inn i inskripsjonen, revnet i flere biter da han flyktet, ble det en guide til å sette sammen de ødelagte bitene og finne ut hva resten av inskripsjonen var.
Inskripsjonen på den moabittiske steinen er skrevet med fønikisk skrift og datert til ca. 840 f.Kr. Den er en beskrivelse av hvordan kong Mesja av Moab gjorde opprør mot Israels konge og erobret israelittiske byer. Teksten er en parallell til den bibelske beretningen i 2. Kongebok 3. Der fortelles det at Mesja betalte en stor skatt til Israels konge. Hvert år betalte han «hundre tusen lam og ull av hundre tusen værer i skatt» (2 Kongebok 3,4).
Bibelen forteller at Joram ble konge i Israel etter Akab, og etter Akabs død «gjorde kongen i Moab opprør mot kongen i Israel» (2. Kongebok 3,5). Moabittsteinen gir den moabittiske versjonen av dette opprøret. Monumentet ble utvilsomt laget for å styrke den moabittiske identiteten og minne folket om kongens lederskap for å gjøre Moab til en selvstendig nasjon. Som sådan var det et stykke moabittisk propaganda.
Israels kong Joram ønsket ikke at Moabs opprør skulle lykkes. Han gikk til krig mot Moab og fikk hjelp av Josjafat, kongen av Juda, og kongen av Edom, nasjonen like sør for Moab. De tre kongene bestemte seg for å angripe Moab fra sør. Denne strategien ble trolig valgt fordi Moabs nordgrense ble dannet av den enorme kløften der elven Arnon renner. Selv i dag er Wadi Mujib, det nåværende navnet på kløften, en grense mellom to administrative divisjoner i Jordan, Madaba fylke i nord og Karak fylke sør for kløften.
Wadi Mujib er kløften der den bibelske elven Arnon renner. Foto: Tor Tjeransen/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).
Mesjastelen, eller Moabittsteinen, er en tydelig bekreftelse på hendelser som er beskrevet i Bibelen i en samtidstekst utenfor Bibelen. Som sådan er den en bekreftelse på Bibelens pålitelighet som historisk dokument.
I linje 18 i teksten nevnes Jahve i kontrast til den moabittiske guden Ashtar-Kemosh. Navnet Jahve staves på samme måte som i den hebraiske Bibelen. Dette er den tidligste bruken av Jahves navn i noen kjent tekst.
Teksten i moabittsteinen bekrefter at Gads stamme bodde i området nord for Arnon-elven (Wadi Mujib), slik det fortelles i 5. Mosebok 3,12.
Seks punkter som gjør den moabittiske steinen betydningsfull:
Hvis du er i Paris, bør du besøke Louvre og finne veien til Palestina- og Transjordan-samlingen i sal 303 for å beundre den moabittiske steinen og se på dens dramatiske historie.
