En republikaner støtter kongen

Med mine «republikanske» tilbøyeligheter kan du godt forestille deg at jeg gledet meg over denne ukens sabbatsskolestudie. Hensikten med denne refleksjonen er imidlertid ikke politisk, men åndelig.

En dato jeg ikke glemmer

Som omreisende pastor og administrator er det ikke lett for meg å huske datoer, steder eller prekener jeg har holdt opp gjennom årene. Men det er én sabbat jeg kan huske datoen for: Den 6. mai 2023. Jeg husker hvor jeg forkynte (High Wycombe, Storbritannia) og teksten jeg forkynte fra, Dommerne 21:25, der det står: «I de dager var det ingen konge i Israel. Hver mann gjorde som han selv fant for godt.»

Denne datoen har festet seg i minnet mitt fordi det var datoen da Charles III og hans kone Camilla ble kronet til konge og dronning av Storbritannia og de andre samveldelandene.

Dette var et historisk øyeblikk, for det var den første kroningen på nesten 70 år, og for mange var det en begivenhet man bare opplever én gang i livet.

Som du kan forestille deg, var mediedekningen i Storbritannia omfattende, og det ble mange diskusjoner om monarkiets rolle i det moderne Storbritannia. Et spesielt aspekt av den livlige diskusjonen var invitasjonen til publikum om å sverge troskap til kongen ved å resitere ordene: «Jeg sverger at jeg vil vise Deres Majestet og Deres arvinger og etterfølgere troskap i henhold til loven. Så sant Gud hjelpe meg.»

Alle som ønsker å bli britiske statsborgere, må for øvrig avlegge enten troskapseden eller troskapsbekreftelsen:

Førstnevnte går slik: «Jeg, (navn), sverger ved den allmektige Gud at jeg, når jeg blir britisk statsborger, vil være trofast og vise sann troskap til Hans Majestet kong Charles III, hans arvinger og etterfølgere, i henhold til loven.»

Troskapsbekjennelsen skiller seg imidlertid fra dette ved at den ikke inneholder noen henvisning til Gud.

Min republikanske tilbøyelighet

Mine republikanske tilbøyeligheter begynte da jeg var barn (7 år gammel) og Hennes Majestet Dronning Elizabeth II besøkte min hjemby Leicester. Jeg var så begeistret da skolen min organiserte at vi skulle få hilse på dronningen på hennes reise. Hva kunne vel være bedre enn å møte dronningen og slippe klasserommet?

Det var en grå og trist dag med sterk vind og regn, men det la ingen demper på entusiasmen da vi viftet med Union Jack-flaggene våre for å hilse på Hennes Majestet Dronningen.

Etter å ha ventet i godt over en time kom politipatruljer på motorsykler med blå blinkende lys til syne, og da begynte vi å skrike av begeistring fordi de varslet at monarken nærmet seg.

Mange politifolk på motorsykler og i biler passerte, helt til jeg i midten så en svart limousin som kjørte i kanskje 20 km/t. Dronningen kjørte i sin fine, varme limousin og vinket med hånden, og i løpet av fire sekunder var det over. Jeg hadde møtt eller i det minste sett dronningen.

Denne opplevelsen fikk meg til å begynne å stille spørsmål: Hvordan kan et barn som er født av visse foreldre, bli ansett som viktigere eller mer verdig enn et annet barn?

Kjærligheten til monarkiet

Israels ønske om en konge var delvis et resultat av at Samuels sønner var blitt korrupte dommere. Til tross for Guds advarsler insisterte folket på at de ville ha sitt eget monarki (1 Samuel 8). Det er også utrolig at Gud aktivt skulle styre utnevnelsen av deres første og andre konge, Saul og David (1 Samuel 10:24).

Uansett om man er republikaner eller monarkist, er det allmenn enighet om at monarkier er et varig og viktig trekk i vår verdenshistorie, og at de fortsatt har betydning i dag. 43 av verdens 194 anerkjente stater har monarki, og at det finnes monarkier på fem kontinenter.

Når det gjelder Storbritannia og USA, har psykologer og kommentatorer forsøkt å forklare hvorfor det finnes en slik kjærlighet og interesse for kongefamilien. Frank Farley (professor og psykolog) forklarer at folk ofte lever deler av livet sitt gjennom kjente personer, som for eksempel de kongelige. Han beskriver det som «parasosial atferd», som oppstår når «noen blir knyttet til en person uten å faktisk samhandle med dem på noen meningsfull måte.» Dette er interessant, særlig fordi Gud alltid har ønsket et meningsfylt samspill og forhold til sine undersåtter. Folket avviste imidlertid dette, og foretrakk det som nå er et fjernt, distansert forhold til monarkiet gjennom mediene.

Monarkiets fordeler

Jeg har lurt på om forfatteren av Dommernes bok i bokens aller siste vers ville gi et hint om hvilke fordeler et monarki hadde for Israel. Dommernes bok forteller om noen ekstremt blodige og voldelige hendelser, slik vi leser i kapittel 19, som begynner med setningen: «I de dager da det ikke fantes noen konge i Israel…» (Dommerne 19:1).

Vil det si at en monark ville ha skapt en rettsstat, men uten en konge ville hver mann gjøre «som han selv fant for godt.»» (Dommerne 21:25)?

Sett fra monarkiets ståsted var perioden da dommerne styrte preget av anarki og omveltninger. Et folk uten leder sank ned i avgudsdyrkelse, umoral og hat. Synden florerte både på det personlige og det nasjonale plan.

Kanskje viser Dommernes bok hvilke konsekvenser det kan få for våre liv og hvilken type samfunn vi kan forvente når vi lever utenfor Guds, vår konges, jurisdiksjon og myndighet.

Når Gud ikke er konge, er alt tillatt!

De forferdelige historiene i Dommernes bok 19 er kanskje nedtegnet fordi de belyser hvordan menneskene lever når det ikke finnes noen kongelig og gudfryktig autoritet som styrer over våre liv!

Dommernes bok handler i hvert fall om autoritetspersoner og deres rolle i utformingen av det jødiske samfunnet.

Gud og konge

Selv om Israels beslutning om å utnevne en jordisk monark ble sett på som en avvisning av Gud som konge, er det interessant å se hvordan troen på og forholdet mellom monarker og Gud utviklet seg.

«Konger ble æret, i mange tilfeller ikke bare som prester, det vil si som mellommenn mellom menneske og gud, men som guder selv, i stand til å skjenke sine undersåtter og tilbedere de velsignelsene som vanligvis antas å være utenfor de dødeliges rekkevidde, og som man i det hele tatt bare kan oppnå gjennom bønn og offer til overmenneskelige og usynlige vesener.» (James George Frazer, The Golden Bough, kap. 2)

Tanken om at monarker henter sin legitimitet fra Gud og kan gi den videre til sine barn, har eksistert i årtusener. Forholdet mellom monarki og Gud/religion var tydelig i tidligere tider og er fortsatt tydelig i dag.

Æthelbert av Kent er kjent som den første engelske kongen som konverterte til kristendommen (587-616). Blant hans første handlinger som kristen konge var å utstede det tidligste settet med lover på engelsk, og å gi Augustin land som han kunne bygge et kloster på i Canterbury, forløperen til Canterbury katedral. Dette ble starten på det nære forholdet mellom kirken og det britiske monarkiet.

En annen bemerkelsesverdig begivenhet er Henrik VIII, hvis ønske om å få en mannlig arving førte til at han giftet seg med Anne Boleyn, noe som førte til at han ble bannlyst av paven og til at Church of England ble opprettet.

Den autoriserte versjonen av Bibelen kom via kong James av Skottland og England (1566-1625). Kongen hadde en sterk personlig interesse i oversettelsen av Bibelen, som han så på som et fredsinstrument for å samle de splittede fraksjonene i kirken og nasjonene Skottland og England til ett forent rike.

Kroningen av kong Charles III var en åpenlyst religiøs gudstjeneste, som var «utformet i sammenheng med en nattverdfeiring og direkte inspirert av kroningen av israelittiske konger … der den nye monarken blir salvet med hellig olje, innviet og satt til side på samme måte som ved en presteordinasjon.» (Ian Bradley, God Save The King, s. 7.8).

Enten vi heller mot republikanisme eller monarkisme, så er sannheten denne: Jesus er «herrenes herre og kongenes konge» (Åpenbaringen 17:14).

Så kanskje er jeg ved nærmere ettertanke monarkist; det er bare det at jeg tror på det himmelske monarkiet, og jeg sverger villig troskap til Gud.

Ian Sweeney har vært pastor i 35 år, og har tjenestegjort 18 år i en lokal kirke og 17 år som administrator. For tiden tjenestegjør han i den transeuropeiske divisjonen som feltsekretær.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.