Enhet i Kristus tross konflikter

Nyhetene er fulle av forferdelige hendelser, politiske spenninger og konflikter over hele verden – historier som har spredt seg og er overalt. Verden står overfor en bølge av vold uten sidestykke. Året 2024 satte en ny, dyster rekord med det høyeste antallet statsbaserte væpnede konflikter på over syv tiår.¹

Men det oppstår også konflikter av en annen art innenfor vårt kirkesamfunn, noe som kanskje ikke er overraskende i en kirke med så stor mangfoldighet som vår. Jeg husker at jeg deltok på et ungdomsarrangement hvor to grupper kom i konflikt på grunn av forskjellige oppfatninger om livsstilsvalg. Det forble imidlertid ikke bare en meningsforskjell. De begynte å baktale, anklage og svartmale hverandre. Stemningen var tung. Hvordan kunne dette skje? Folk på begge sider var fortvilte. Konflikter oppstår vanligvis mellom individer, eller rundt vesentlige spørsmål som fakta, metoder, verdier, mål, oppfatninger og makt.²

Clinton Wahlen skriver i Bibelstudieheftet at enhet er forankret i å følge Kristi eksempel, han som overvant stolthet og egoistisk ambisjon gjennom ydmykhet og tjeneste. Han understreker at «Paulus’ ord gir et bilde av ydmykhet: å være ydmyk i sinnet, å anse andre som bedre enn oss selv, å se etter andres interesser og ikke bare våre egne». Denne refleksjonen bygger på Wahlens innsikt og viser hvordan måten vi håndterer disse konfliktene på i dag, kan ha dyptgripende konsekvenser for enheten i kirken når mer presserende konflikter oppstår.

Lev et liv som er Kristi evangelium verdig

Paulus skriver til filipperne om konflikter i menigheten deres. Årsaken til uenigheten er uklar,³ men den kan ha sammenheng med ulike holdninger i forhold til lidelse, perfeksjonisme, uenighet om åndelige gaver og andre faktorer. Filipperne 1,27-2,18 gjør det klart at en del av problemet var jakten på «partiånd» og «status».⁴ Misunnelse og konkurranse var til stede siden de ble formant slik: «Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i menneskets kjøtt og blod» (Galaterne 5,16). Det er verdt å merke seg at selv om filipperne sto ovenfor ytre press, er Paulus sin viktigste appell knyttet til den interne atmosfæren i fellesskapet. I Filipperne 3 understreker Paulus at ingen handlinger skal utføres av egoistisk ambisjon eller tom ære; i stedet skal de «føre et liv som er Kristi evangelium verdig» (Filipperne 1,27). Tilsynelatende forkynte noen at det å diskreditere og fjerne Paulus ville tjene sannheten (vers 15, 16). Så hva betyr det egentlig å vandre verdig?

Hva er vårt motiv?

Når vi leser dette påbudet, kan vi bli fristet til å tolke det ut fra våre egne perspektiver. Noen vil kanskje fokusere først og fremst på å forsvare sannheten og å holde fast ved læresetningene, mens andre vil legge vekt på kjærlighet og aksept. (Jeg mener selvfølgelig ikke at det er så enkelt å skille mellom disse to. Jeg er fullt klar over at konflikter oppstår på grunn av mange faktorer, og at det aldri er så enkelt som å velge mellom disse to.)

Hvorfor insisterer vi på sannheten? Hva driver oss til å handle i kjærlighet? Handler vi alltid utelukkende «for Kristus»? Alt vi gjør, selv jakten på sannhet eller utøvelsen av kjærlighet, kan være befengt av egoistiske motiver som ikke har Kristus i sentrum, for ikke å nevne våre blindesoner. Vi kan insistere på sannhet ut fra dogmatisme, stolthet eller selvrettferdighet, eller vi kan søke kjærlighet for å unngå ubehag, vinne gunst eller beskytte våre egne interesser. I denne sammenheng finner jeg det som Ellen G. White sier, verdt å merke seg:

«De som virkelig er helliggjort, vil ikke sette sin egen mening som målestokk for rett og galt. De er ikke fordomsfulle eller selvrettferdige, men de er nidkjære overfor seg selv og er alltid på vakt for at de skal komme til kort i å oppfylle betingelsene som løftene er basert på.»⁵

Uten å legge merke til det, kan vi fort miste synet av det uselviske, ydmyke og kjærlige eksemplet Kristus viser oss i Filipperne 2,5-8. Jesus kjente til den perfekte himmelske harmoni, men likevel kom han til jorden, til en verden full av konflikter. Han trådte inn i menneskets kamp, fullt klar over utfordringene som ventet ham. På korset overvant han alle former for egoisme og ondskap, ikke gjennom makt eller styrke, men gjennom ydmykhet, kjærlighet og fullstendig fokus på andre. Det var hans uselviske kjærlighet som overvant den egoistiske ånden. Dette er det ultimate eksemplet på hvordan enhet og forsoning kan oppnås, selv midt i konflikter.

Sannhet for enhver pris?

«Fred, om mulig, men sannhet for enhver pris!» Med disse ordene fremhever Martin Luther en spenning som gjentatte ganger dukker opp i kirken, og som medfører potensiale for konflikt. Ellen White er enda mer radikal når hun sier:

«Hvis enhet kun kan sikres ved å gå på kompromiss med sannhet og rettferdighet, så la det være uenighet, og til og med krig.»⁶

Hvordan skal vi forstå denne uttalelsen? Sannheten kan ikke ofres for enhetens skyld. Skal vi ignorere kjærligheten? Tillater dette oss å ikke verdsette barmhjertighet?

Jeg vil hevde at det bare er ved å følge begge deler av ligningen at vi kan ha Kristus i hjertet. Men her ligger spenningen, det vanskelige. Det virker umulig for oss å håndtere denne spenningen på egen hånd, og den forsterkes av den konstant tilstedeværende faren for egoistiske motiver. Vi kan ha som mål å tale sannheten og elske hverandre, men uten Kristus i sentrum blir våre anstrengelser utilstrekkelige eller forvrengte. Løsningen ligger ikke i menneskelig visdom eller viljestyrke, men i å se til Jesus. Han alene legemliggjør både sannhet og kjærlighet på en perfekt måte, handler ut fra ren, ydmyk uselviskhet og viser oss hvordan vi kan opprettholde sannheten uten å gi avkall på medfølelse, og elske uten å gå på akkord med integriteten. I ham finner spenningen en løsning, og våre motiver formes av hans Ånd snarere enn av våre egne tilbøyeligheter. Vi bør ikke glemme at «kjærligheten skjuler en mengde synder» (1. Peter 4,8).

Ellen White fremhever faren ved å ignorere broderlig kjærlighet:

«Men de første kristne begynte å lete etter feil hos hverandre. Ved å dvele ved feil, oppmuntre til mistenksomhet og tvil, og ved å gi rom for uvennlig kritikk, mistet de synet av Frelseren og den store kjærligheten han hadde åpenbart for syndere. De ble strengere når det gjaldt ytre seremonier, mer nøye med troens teori og strengere i sin kritikk. I sin iver etter å fordømme andre, begikk de selv feil. De glemte den lære om broderlig kjærlighet som Kristus hadde undervist. Og det tristeste av alt var at de ikke var klar over tapet sitt. De innså ikke at lykke og glede forsvant fra livene deres, og at de snart ville vandre i mørke, etter å ha stengt Guds kjærlighet ute fra hjertene sine.»⁷

Formet av Ånden

Interessant nok nevner Paulus i Filipperne 2,1-2 egenskaper som oppmuntring, trøst, kjærlighet, fellesskap, hengivenhet og medfølelse, som kan ses på som et annet uttrykk for Åndens frukt som bør prege troende.⁸ Av disse seks egenskapene er fire spesielt viktige for konfliktløsning:

1. oiktirmós (“barmhjertighet”)
2. agápē (“kjærlighet”)
3. splágchnon (“innerste følelser/øm medfølelse”)
4. splánchna (“innerste medfølelse/øm følelse”).

Paulus understreker at mennesker er mer mottakelige for sannheten når atmosfæren er preget av inderlig medfølelse. Men filipperne levde på en måte som sto i motsetning til disse egenskapene, og ødela dermed muligheten for enhet.⁹

Begrepet oiktirmós («barmhjertighet») har betydningen å vise omsorg for andres ulykke, medlidenhet, barmhjertighet eller medfølelse.¹⁰ Både splánchna («innerste medfølelse/ømhet») og oiktírmon/oiktírmomai («barmhjertig, medfølende») tilsvarer i stor grad det hebraiske raham («å ha medfølelse»). Selv om splánchna («innerste medfølelse/ømhet») forekommer sjelden, har det betydelig vekt og uttrykker en dypt følelsesmessig reaksjon på andres vanskeligheter, medfølelse, sympati, ømhet og barmhjertighet. ¹¹

Et annet uttrykk som Paulus bruker gjentatte ganger i sine brev, er begrepet koinōnía («fellesskap»). Et eksempel er uttrykket koinōnía pneumatos («fellesskap i Ånden»). Selv om pneuma («Ånd/pust») her kan brukes i en fellesskapsmessig, til og med psykologisk, betydning (fellesskap, enhet i ånden), er det mest sannsynlig Den hellige ånd, parallelt med «i Kristus» (Filipperne 2,1) og med en betydning som ligner på «Den hellige ånds samfunn» i 2. Korinterne 13,13. Her, i Filipperne, er det «fellesskap i Ånden». Denne genitivkonstruksjonen kan også leses som en subjektiv genitiv («det åndsformede fellesskapet»).¹²

Jeg synes dette uttrykket er vakkert, fordi det indikerer at vårt fellesskap, våre relasjoner til hverandre, bør formes og ledes av Den hellige ånd. Hver og en har ansvar for å åpne sitt hjerte for Den hellige ånd, slik at en kristuslik holdning tar form, som da uunngåelig vil påvirke andre troende. «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblandt dem» (Matt. 18:20). Å lykkes med å gå på denne smale, balanserte tinderyggen kan bare oppnås i Kristus.

Håndtering av små konflikter

Som nevnt tidligere, blir vår oppmerksomhet ofte dominert av konfliktene som foregår rundt oss. Likevel bør vi huske at prøvelser ofte finner sted på usynlige måter. Selv om Jesus forutsier at «folk skal reise seg mot folk og rike mot rike» (Matteus 24,7), advarer han også ydmyke og trofaste kristne om at «selv foreldre og søsken, slektninger og venner skal forråde dere og sende noen av dere i døden» (Lukas 21,16). Måten vi håndterer konflikter på, vil avgjøre og forme vår styrke og evne til å stå fast i enhet. Så lenge vi dag for dag befinner oss ved Jesu føtter, villige til å bli bearbeidet og formet av ham, har vi ingen grunn til å frykte. For det er i hans nærvær at våre motiver blir renset, våre hjerter forankret og vår tro gjort standhaftig for de prøvelser som kommer. I disse prøvelsene kan vår relasjonelle integritet bli satt på prøve.

En kjærlig atmosfære kan bidra til å stille hjertene

Den store striden mellom godt og ondt foregår i menneskers hjerter. En mild og kjærlig atmosfære kan bringe dem nærmere Kristus på en langt mer effektiv måte enn ved å hamre inn sannheten, som ofte virker frastøtende. Å skape en atmosfære av tillit uten frykt gjør at folk kan åpne seg og være sårbare. Ekte enhet krever kjærlighet, ydmykhet og vilje til å engasjere seg med alle, selv når hjerter og sinn er uenige (Kolosserne 3,14). Til slutt, når ytre press faller på kirken, vil medfølelse og tillit holde den forankret i sannheten og hjelpe mennesker til å lettere ta beslutninger for Kristus (1. Korinterne 13,4-7). Vi tenker kanskje ofte at vår forpliktelse til kjernedoktriner vil være den avgjørende faktoren. Men for å maksimere muligheten for at enkeltpersoner helhjertet sier ja til Jesus, må vi bidra ved å la Ånden etablere en enhet i Kristus blant oss – en enhet som ømt introduserer mennesker for sannheten og lar dem møte den med åpne hjerter.

Forvandlende læresetninger kommer fra et hjerte som elsker Jesus. Måten vi håndterer og navigerer små interne konflikter på nå, vil påvirke vår styrke og motstandskraft i de prøvelser som ennå skal komme. Jo mer en andresentert ånd blir dyrket, jo mer vil folk hjelpe hverandre i prøvelsens stund. Da kan tilliten vokse, og færre vil søke å bare se etter seg selv og forsømme andres behov (Forkynneren 4,9-10). Det er opp til hver enkelt å la seg forme av Jesus og dermed bidra til en kjærlig, kristuslik enhet og atmosfære.

La meg avslutte med et kraftfullt utsagn fra Ellen White som fanger kjernen i denne refleksjonen:

«Vi nærmer oss tidens ende. Det vil være mange prøvelser fra utsiden, men ikke la dem komme fra innsiden av kirken. La Guds bekjennende folk fornekte seg selv for sannhetens skyld, for Kristi skyld. … Alle som virkelig elsker Gud, vil ha Kristi ånd og en glødende kjærlighet til sine brødre. Jo mer en persons hjerte er i fellesskap med Gud, og jo mer hans følelser er sentrert om Kristus, desto mindre vil han bli forstyrret av de vanskeligheter og prøvelser han møter i dette livet. De som vokser opp til full modenhet i Kristus Jesus, vil bli mer og mer lik Kristus i karakter, og heve seg over tilbøyeligheten til å klage og være misfornøyd. De vil avsky å være feilfinnere.»¹³

Luka Moser har nylig fullført teologistudiene ved Bogenhofen Seminary og forbereder seg på å bli pastor. Han elsker mennesker, å spille fotball med vennene sine og å tilbringe tid med Jesus i hans ord.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.

Fotnoter (engelsk)

1. New Data Shows Conflict at Historic High as U.S. Signals Retreat From World Stage(The Peace Research Institute Oslo [PRIO], n.d.).
2. Roger Pascoe, “Church Relationships: Managing Church Conflict,” n.d., https://bible.org/seriespage/3-church-relationships-managing-church-conflict.
3. Mark J. Keown, Philippians 1:1-2:18, Evangelical Exegetical Commentary (Bellingham, Wash.: Lexham Academic, 2017).
4. Ibid.
5. Ellen G. White, The Sanctified Life(Washington, D.C.: Review and Herald Pub. Assn., 1937), p. 9.
6. Ellen G. White, The Great Controversy(Moutain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1911), p. 45.
7. Ellen G. White manuscript 143, December 10, 1903
8. Keown, p. 335.
9. ,p. 336.
10. , p. 335.
11. John C. Peckham, The Love of God: A Canonical Model(Downers Grove, Ill.: IVP Academic, an imprint of InterVarsity Press, 2015), pp. 86, 87.
12. Keown, p. 334.
13. Ellen G. White, Testimonies for the Church(Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1948), vol. 5, pp. 483, 484.