Er du redd for at Gud skal skuffe deg?

En venn lover å holde kontakten, men så går det ukevis uten at du hører noe fra ham. En forelder avgir et løfte de ikke kan holde. Et forhold tar slutt til tross for ord som «for evig». En bønn hviskes igjen og igjen, men svaret du søker, er ingensteds å finne. Over tid slutter du å forvente for mye. Når noen gir deg et løfte, sier du til deg selv at du må være realistisk, holde beina på jorda og beskytte hjertet ditt.

Og gradvis blir håp noe du rasjonerer, noe du holder på armlengdes avstand. Du tror, men med forsiktighet. Du stoler på, men bare så langt du kan se.

Gjennom skuffelsens linse

Jeg tror vi ofte leser Guds løfter gjennom brillene til våre tidligere skuffelser. Det er ikke det at vi tror at Gud er en løgner, men vi har lært å forvente skuffelser. Jo flere brutte løfter du har opplevd, jo mer naturlig blir det å forberede seg på det verste – selv med Gud.

Så hva gjør vi når vi leser et vers som Josva 3,5?

«Gjør dere rene og hellige! For i morgen vil HERREN gjøre under blant dere.»

Vår første reaksjon når vi leser løftene i Bibelen, er ikke alltid ærefrykt. Noen ganger er det skepsis. Hva om ingenting skjer? Hva om jeg tar sjansen på å tro, og jeg tar feil?

Gud ga dette løftet til israelittene for tusenvis av år siden, og han gir det også til oss i dag. Men for å motta det, må vi kjempe med frykten vi ikke alltid sier høyt: Hva om han – akkurat som så mange andre – også skuffer meg?

Øyeblikket før mirakelet

Josva 3,5 er en av de mest slående setningene i hele avsnittet, fordi den lover et mirakel før noe har skjedd. Det ville være en ting hvis folket allerede var halvveis over elven, eller hvis Gud hadde gitt dem et glimt av hva som skulle komme. Men det er ikke slik dette øyeblikket utspiller seg. Elven er fortsatt høy, landet på den andre siden er fortsatt bebodd, og Guds folk står fortsatt på randen av usikkerhet. Og likevel blir løftet gitt som om det allerede er en realitet.

Ukas bibelstudie peker på dette verset som et vendepunkt, ikke bare i Israels reise, men også i deres tro. Gud ber dem ikke om å planlegge eller forutsi. Han ber dem om å forberede seg – ikke med strategi, men med overgivelse. Før noe endrer seg, før noe rører seg, ber han dem om å skille seg ut.

Dette er ikke det eneste løftet som sies inn i det ukjente. Bare noen få vers senere sier Gud gjennom Josva: «Av dette skal dere skjønne at den levende Gud er midt iblant dere, og at han for deres skyld vil ta landet» folkeslagene foran dem (Josva 3,10). Før et eneste skritt er tatt, erklærer Gud allerede seier.

Deretter, i Josva kapittel 4, etter at elven har delt seg og folket har krysset den, går fortellingen tilbake til et tidligere løfte som ble oppfylt: «HERREN deres Gud tørket ut vannet i Jordan for dere til dere hadde gått over, slik HERREN deres Gud gjorde med Sivsjøen [Rødehavet]» (4,23). Det er en påminnelse om at det han gjør nå, er forankret i det han har gjort før.

Miraklet ved Jordan var en del av en større historie, en historie som strekker seg fra 1. Mosebok til Åpenbaringen. Gang på gang trer Gud inn i menneskehetens historie og gir håp i håpløse situasjoner. Han forteller Abraham at han skal bli far til mange nasjoner, selv om han ikke har barn. Han kaller Moses til å lede et folk ut av slaveri, mens han fortsatt gjemmer seg i ørkenen. Han forteller Maria at hun skal frambære Messias, selv om hun fortsatt er en ugift tenåring.

Disse øyeblikkene ble ikke støttet av bevis. De ble støttet av karakteren til Ham som ga løftet.

Når Gud gir et løfte

Likevel nøler vi. Selv når løftet kommer fra den allvitende, allestedsnærværende Skaperen av universet, vet ikke alltid hjertene våre hvordan de skal ta det imot.

Utfordringen for mange av oss er at vi har sett løfter brytes for mange ganger. Vi har blitt vant til å ha reserveplaner, myke landinger og reduserte forventninger. Vi har lært oss å ikke holde for hardt fast i noe, ikke engang i håpet. Så det er forståelig at vi et eller annet sted underveis begynte å behandle Gud på samme måte.

Men sannheten er denne: Gud er ikke som oss. Han glemmer ikke, svikter ikke og forsvinner ikke.

Skriften sier: «Gud er ikke et menneske, så han lyver, et menneskebarn, så han skifter sinn» (4. Mosebok 23,19).

Å stole på Guds løfter betyr å tro at han ikke har de samme feilene som menneskene som har sviktet oss. Han er ikke bundet av vår smerte eller de sårene andre har etterlatt seg.

Løftene som fremdeles gjelder

Løftene som Gud ga til israelittene ved Jordan-elven gjenspeiler et mer overordnet mønster av Guds, løfter. Gjennom hele Skriften gir Gud dristige, konkrete og personlige løfter til sitt folk. Men mange av dem krever fortsatt det samme av oss som Josva 35 gjorde: å tro før vi ser.

Han sier: «Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke» (Hebreerne 13,5), selv når ensomheten henger ved.

Han sier: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jesaja 41,10), selv når vi fortsatt føler tyngden av angst i brystet.

Han sier at «alt tjener til det gode for dem som elsker Gud» (Romerne 8,28), selv når livet ikke føles bra i det hele tatt.

Disse løftene kommer ikke med plantegninger eller tidsplaner. De kommer med tryggheten om hvem Gud er. Det er det som gjør hele forskjellen. Vi setter ikke vår tillit til resultatet; vi setter vår tillit til Den som taler.

Ellen White skrev: «Hvert løfte i Guds ord forsyner oss med innhold for bønn, og presenterer Jehovas løfte som vår forsikring.»¹

Sett i lys av hvem han er

Så, en gang til, hva gjør vi når vi leser et vers som Josva 3,5?

«Gjør dere rene og hellige! For i morgen vil HERREN gjøre under blant dere.»

Vi husker hvem som sa det. Vi retter våre hjerter ikke mot det vi ser, men mot hvem Han er. Miraklet kommer kanskje ikke i dag. Vannet er kanskje fortsatt høyt. Men vi velger å forberede våre hjerter selv om ingenting rundt oss har forandret seg, fordi Gud har talt, og Hans ord står fortsatt fast. Vi går mot det tørre land, ikke fordi vi ser det ennå, men fordi vi stoler på Ham som lover å dele vannet.

Hannah Drewieck er assisterende redaktør for Adventist Review.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.

Fotnoter

1. Ellen G. White, Thoughts From the Mount of Blessing (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1956), p. 133.