Er Gud alltid for oss?

Da jeg var en liten gutt, hendte det at jeg syns det var vanskelig å tro at foreldrene mine elsket meg. Det skjedde vanligvis når de irettesatte meg, eller nekta meg noe jeg virkelig hadde lyst på. I disse øyeblikkene var jeg overbevist om at de var imot meg. Følelsene mine fortalte meg det, og det var lett å være enig.

Selvfølgelig var det sånn at nesten hver gang dette skjedde så hadde de grunner som på det tidspunktet var utenfor min fatteevne. De gjorde sitt beste. Og istedenfor å stole på dem, så benyttet jeg dessverre disse anledningene til å male dem i et negativt lys. Jeg kunne ikke spise grus fordi de elska meg, ikke fordi de ikke gjorde det. Jeg fikk ikke lov til å hoppe ut i vannet uten oppblåsbare armringer—ikke fordi de ville at jeg skulle kjede meg, men fordi jeg kom til å drukne hvis jeg gjorde det.

Dette er en ganske vanlig reaksjon for barn. På et eller annet tidspunkt roper eller mumler de, «Du elsker meg ikke!» når de ikke får det de ønsker seg.

Noen ganger lurer jeg på om vi egentlig helt la bak oss denne oppførselen når vi ble eldre. Kanskje den bare skiftet fokus og nå påvirker hvordan vi tolker Guds kjærlighet når Hans veier ikke bøyer seg etter våre ønsker.

Er Gud virkelig for oss?

I Josva 10,42 leser vi at Gud kjempet for Israel. Dette ble lovet allerede i 5. Mosebok: «HERREN deres Gud går foran dere, og han vil kjempe for dere, slik dere med egne øyne så at han gjorde i Egypt» (5 Mos 1,30; se også 20,4). Andre steder i Bibelen leser vi noe liknende, «Er Gud for oss, hvem er da mot oss?» (Rom 8,31).

Dette får meg til å tenke: Hvordan bestemmer Gud hvem han skal kjempe for og hvem han kjemper imot? Hvordan vet jeg at Gud er for meg og ikke for noen som kjemper mot meg?

Vi finner noen svar i Josvas bok. Før mirakelet ved Jerikos ødeleggelse, ser vi Josva stå og ta inn over seg synet av Jeriko by. Plutselig står en Mann foran ham med et sverd i hånda. Josva må ha blitt overrasket, men han er modig nok til å gå nærmere og spørre: «Er du med oss eller med fiendene våre?» (Jos 5,13). Svaret som kommer er helt uforventet: «‘Nei, jeg er føreren for HERRENS hær. Nå er jeg kommet.’ Da falt Josva ned med ansiktet mot jorden» (vers 14). Hvorfor svarer Engelen «nei» til et enten-eller-spørsmål? Flere engelske bibler oversetter dette med «verken eller».

Engelens svar er like dyptgripende som det er overraskende. For Josva finnes det bare to muligheter: Denne mektige krigeren er enten for Israel eller for fiendene deres. Engelen avviser umiddelbart Josvas kategorier. Han ser ut til å si at Herren ikke kategorisk er for oss i det hele tatt. Han representerer sin egen regjering og sine egne lover. Likevel kommer Han hit, i full rustning, med en invitasjon om å hjelpe til i Hans oppdrag. Gud ønsker å rekruttere Josva og Israelittene til krigen mot Jeriko, ikke fordi Han er for Israelittene, men fordi Han har dømt Jeriko og forbeholdt Kaanan til Israelittene. Gud er for sin plan, ikke vår. I denne forstand er ikke Gud for oss.

Altså, Gud støtter ikke ukritisk alt vi gjør, uansett hva det er, bare fordi vi har erklært Ham som vår Gud. Han vil ikke styrke våre armer til å gjøre ondskap. Han styrker våre armer hvis vi er villige til å slutte oss til Hans oppdrag og følge Hans ordrer. Han er «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd.» Samtidig lar han «ikke den skyldige slippe straff.» (2 Mos 34,6-7). Hos Gud er det gode alltid være godt, og det onde alltid ondt.

Vi ser denne kompromissløse tilnærmingen enda tydeligere etter Jerikos fall. Israelittene er oppglødd over Guds imponerende maktdemonstrasjon, og Josva sender dem ut i en ny kamp mot byen Ai. Spionene som dro en tur i forveien fortalte Josva at det ville bli en lett seier, men de ender opp med å bli beseiret og fullstendig ydmyket: «De forfulgte dem fra byporten helt til steinbruddene og drepte dem på veien nedover. Da smeltet folkets hjerte bort og ble som vann.» (Jos 7,5). Josva river i stykker klærne sine og ligger i sjokk med ansiktet mot bakken, støv på hodet, og vendt mot paktens ark ber han: «Hvorfor, Herre?! Vi trodde du var på vår side, men nå…? Burde vi aldri ha kommet?» (se vers 6-9).

Årsaken til denne ydmykende oppvisningen og det tilsynelatende sviket fra deres Store Styrke er at noen gjorde noe i Jeriko, og Gud nekter å la det se ut som om Han støtter det. Gud gjør det krystallklart at Han ikke er for Israel bare fordi de er Israel. Han favoriserer ikke noen. Han støtter dem når de ivrer etter å være i samsvar med Ham og Hans vilje. Når de ikke ønsker dette, så ønsker heller ikke Han at de skal representere Ham, av den enkle grunn at de ikke gjør det.

“For HERREN deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke” (5 Mos 10,17).

Akan hadde stjålet «en kostbar kappe fra Sjinar, to hundre sjekel sølv og en gullbarre på femti sjekel» (Jos 7,21). Når det ble åpenbart at han hadde fått Gud til å vende seg fra dem, ramset Akan opp fakta, men viste ingen dypere forståelse eller anger for det han hadde gjort. Gud visste at hvis denne avgudsdyrkelsen fikk fortsette uforhindret, så ville det ha fatale konsekvenser for Israel, selv før de var etablert i landet som Han var i ferd med å gi dem. Jesus sin advarsel mange århundrer senere står fast: «Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.» (Matt 6,24, egen vektlegging). Avgudsdyrkelsen ville spredd seg som en farsott og banet vei for ødeleggelse.

Det er både tiltalende og veldig utfordrende for oss at Gud er upartisk (se også Rom 2,10; Apgj 10,34 og Ef 6,9). Hvis vi er ærlige med oss selv, så liker vi det ikke alltid. Når vi synder, skulle vi ønske at Gud fant på unnskyldninger for oss, og samtidig straffet andre hardt for deres feil. Dette er veldig umodent, men sann hjelp er tilgjengelig.

På samme tid er Gud for alle

I begynnelsen av Josva kapittel 7 leser vi disse ordene før nederlaget ved Ai: «Men israelittene var troløse og forgrep seg på det bannlyste godset» (vers 1). Denne mangelen på tro forteller oss mer om hvem Gud er for og imot—både i den ultimate, men også i umiddelbar forstand.

Gud var med Israel på bakgrunn av løftet som ble gitt til Abraham (Abram på den tiden) i 1. Mosebok 12,1-3. Det var en trospakt, altså var den ikke basert på etnisitet, ferdigheter, oppnåelser eller noe annet. Den ble gitt av Gud fordi Han ville at alle skulle bli velsignet: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 12,3). Paulus trekker dette poenget lengre i Romerne kapittel 4. Målet var at alle skulle bli Abrahams barn ved å ha den samme tilliten til det samme løftet, og det løftet skulle finne sin oppfyllelse i den kommende (og for Paulus og oss, allerede komne) Messias.

Gud erklærte Abraham som rettferdig helt enkelt fordi han trodde det Gud sa og ville være til nytte for Ham. Omskjærelsen («gjerningene») var bare «et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret» (Rom 4,11). Det at Abraham tok imot nåden skyldes utelukkende at han trodde på Guds løfte, løftet om at Gud kunne gjøre for ham det han ikke kunne gjøre for seg selv. Gud ønsket å ta han med på en reise og velsigne ham så han kunne bli en velsignelse for andre. Abraham sa, «Ja, gjerne!» og Gud erklærte ham frelst.

Den vidtrekkende hensikten med denne troen var at Abraham skulle dele den med hele verden (1 Mos 12,4), noe som viser at Gud er for alles frelse. Da Abrahams etterkommere trodde på det velsignede løftet, ble de også regnet som rettferdige og på lag med Gud, akkurat som han selv hadde vært. Og utover hans nærmeste familie og de troende israelittene som stammet fra ham, var det også hedninger som fant veien inn i Guds nåde: egypterne som sluttet seg til utvandringen; Rahab, som skjulte spionene og reddet familien sin fra Jerikos ødeleggelse; Rut, som forlot Moab for å følge Naomis Gud; og mange flere.

For oss fungerer det på nøyaktig samme vis: Når vi stoler på det løftet som Gud ga til Abraham, blir vi regnet som rettferdige og får samarbeide med Gud.

«Derfor fikk Abraham løftet fordi han trodde [ikke på grunn av gjerninger], så alt skulle være av nåde [for hvis det var ved gjerninger var nåden verdiløs]. For da kan løftet stå fast for hele hans ætt [jødene, Abrahams etterkommere], ikke bare for den som har loven, men også for den som har samme tro som Abraham. Han er jo far til oss alle» (Rom 4,16).

Så, i sannhet, Gud er for alle fra et frelsesperspektiv. Hans intensjon er at alle, du og jeg, skal tro på løftet, og at vi alle en dag skal, som rettmessige borgere, komme inn i «byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper» (Heb 11,10).

Hans urokkelige kjærlighet overfor alle kommer tydeligst til uttrykk i hans offer på korset, hvor Han holdt løftet Han ga til Abraham og sørget for dets fremtidige oppfyllelse for alle som har «et bedre land de lengter etter: det himmelske» (Heb 11,16). Og frem til vi kommer hjem, så har vi blitt lovet all hjelpen vi trenger. Hvorfor? Så vi kan vinne «mer enn seier ved ham som elsket oss» (Rom 8,37). Derfor kan vi si som Paulus, «Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?» (vers 31 og 32).

Dette hjelper oss å forstå at selv om Gud må dømme og være imot synd, så hater Han når vi velger død over liv. På korset tok Han den største straffen på våre vegne med det håp om at vi alle skulle se at Han er for oss i den dypeste forstand, og at Han aldri vil at noen skal dø når de kan leve. Og vi kan alle ha «liv og overflod» (Joh 10,10) på grunn av det Han har gjort for oss.

«For Jeg har ikke behag i noens død, sier Herren Gud. Vend derfor om, så skal dere leve!» (Esek 18,32 BGO, se også 33,11)

Stein Vegard Halvorsen er kjempeglad familien sin, spiller musikk og jobber som Designer og markedsføringskoordinator for Adventistkirken i Norge.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.