Lukk
Det «er ikke hensikten til Bibelens Gud å vingeklippe sine barn, men å trene dem til å fly mot horisonter med mening, frihet og varig lykke», skriver artikkelforfatteren.

Essensen av tro

For noen år siden var jeg i England for å studere engelsk. I forbindelse med et besøk i en bokhandel i London husker jeg at jeg ble tiltrukket av tittelen på en bok som også ble en bestselger: All I Really Need to Know I Learned in Kindergarten (Alt jeg virkelig trenger å vite, lærte jeg i barnehagen).1 Tesen eller den grunnleggende sannheten til forfatteren, Robert Fulghum, er kort og enkel: Det som virkelig er viktig for livet, lærer man ikke på universitetet, men paradoksalt nok i barnehagen, helt fra de aller første relasjonene, i møtet med andre.

Når alt kommer til alt, er det som teller og er essensielt for å leve, ikke så komplisert. Den italienske journalisten Enzo Biagi likte å gjenta noen setninger nærmest som et ordspråk: «De sannhetene som teller, de store prinsippene, forblir til syvende og sist alltid to eller tre. Det er dem moren din lærte deg som barn.» Det er derfor legitimt å spørre seg om ikke det samme paradokset også gjelder for den kristne erfaringen. Hva er troens essens, hinsides alt tilbehøret som risikerer å tynge den ned?

Barnehage i Eden

I jakten på en tro som er essensiell og enkel, men ikke overforenklet, kan vi begynne med historien om vår opprinnelse, «barnehagen» der Skaperen møter og forholder seg til sin skapning og mennesket tar sine første skritt. Fra dette utgangspunktet kan vi utlede to eller tre store ideer, eller sannheter om Gud, livet og båndet som knytter dem sammen.

Når troende blir stilt spørsmålet om hva Guds første bud til menneskeheten er ifølge Bibelen (bortsett fra imperativet «Vær fruktbare og bli mange» [1 Mos 1,28]), svarer mange troende instinktivt: «Dere må ikke spise av treets frukt». Men dette svaret er en delvis og misvisende oppsummering av både hvordan Gud er og Hans ord.

Mellom frihet og ansvar

Guds første bud til menneskene er faktisk ikke en befaling om hva man ikke må spise, men en fascinerende invitasjon til livet, et sant og overbevisende JA til et fullverdig liv: «Og Herren Gud ga mennesket dette budet: «Du må gjerne spise av alle trærne i hagen. Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø.»» (1 Mosebok 2:16.17).

Her ser vi en Gud som ikke nekter mennesket noe godt, men en Gud som skaper liv, skjønnhet og velvære til lykke og glede for mennesket. Likevel oppfatter selv troende ofte Guds vesen i mørke farger. Dette er for eksempel tydelig for mange unge adventister, noe som kommer til uttrykk i en humoristisk tegneserie av Gianluca Biscalchin som ble publisert i det italienske månedstidsskriftet for ungdom L’Opinione med den klingende tittelen «Loven først!».

I tegneserien opptrer fire religiøse ledere i fire vignetter: en prest, en rabbiner, en imam og en adventistpastor med hver sine utsagn:

  1. «Det er fint å være katolikk fordi samleie før ekteskapet er forbudt.»
  2. «Det er fint å være jøde fordi det er forbudt å gjøre noe som helst på sabbaten.»
  3. «Det er fint å være muslim fordi det er forbudt å drikke alkohol og spise svinekjøtt.»
  4. «Men det er enda hyggeligere å være adventist fordi litt av alt er forbudt!»

Loven først! Slik blir Gud noen ganger blir oppfattet, som et stort og gigantisk NEI, et levende og permanent forbud, en trussel mot menneskets frihet. Troen blir da ikke lenger en lettelse, en kilde til liv og befrielse, men oppleves som et trangt bur, et fengsel. Hvis Guds lov og bud ikke lenger forstås i lys av en relasjon, kan de oppleves som kalde, undertrykkende og smertefulle normer.

Likevel kan vi finne sannheter i 1 Mosebok 2 som er nyttige for å styrke og nære vårt tillitsforhold til Gud på en mer positiv måte. Her er tre ideer som tar utgangspunkt i en grundig lesning av 1 Mosebok 2:16.17, en slags elementær ABC for å (gjen)oppdage et annet bilde av Gud, en annen måte å forstå Hans vilje til det gode for hvert enkelt menneske.

A. Nyt livet

Som vi allerede har vært inne på, begynner Guds bud med disse overraskende ordene: «Du må gjerne spise av alle trærne i hagen» (1 Mosebok 2:16). Det vil si, nyt livet, gled dere over livet og hele skaperverket.2 Det er fint å tenke på at Gud tar vare på menneskene ved å invitere dem til å spise. Finnes det noe mer lystbetont og mer essensielt?

Denne invitasjonen minner meg mye om uttrykket av glede og forundring hos min sønn Federico, da han som treåring satt på handlevognen i et stort supermarked med armene utstrakt, nesten som om han ville gripe tak i alle fargene og variasjonene som lyste i hans uskyldige øyne. Her er altså bildet vi får av Gud i Eden, ikke en trist og grisk tyrann, men en sjenerøs Far som tenner lengselen etter å oppdage ekte liv. Skapelsens Gud har forpliktet seg til skapningenes lykke og glede.

B. Skjønn frihetens grenser

Den andre delen av Guds bud, «Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise» (vers 17), lyder følgelig ikke som frihetsberøvelse, men som en garanti for friheten. Det er en invitasjon til å skjønne frihetens grenser. Uten disse grensene kan friheten selv føre til forvirring og slaveri.

At mennesket ikke må røre «treet til kunnskap om godt og ondt» er derfor ikke en ordre fra en lunefull gud, men er selve tegnet på menneskets begrensning. Den som ikke kjenner og erkjenner sine egne grenser, er dømt til å bli skadet før eller siden. Til tross for at et velkjent armbåndsur har «No Limits. No Limits. No Limits.» (Ingen grenser) som slagord, og at det nok kan høres forlokkende ut for unge mennesker, bekrefter erfaringene fra virkeligheten at det er akkurat det motsatte som er tilfelle. Å leve uten grenser er ikke bare en illusjon, men også farlig: Det skaper ikke liv, men kaos og anarki. Man må erkjenne, med barnepsykoterapeuten Asha Phillips, at det finnes erfaringer med NEI som hjelper en til å vokse, og dette gjelder også troserfaringen.3

C. Vurder konsekvensene av dine valg

I den siste delen av budet fra hagen, «For den dagen du spiser av det, skal du dø.» (vers 17), oppfordrer Gud hvert menneske, hver troende, til å vurdere konsekvensene av sine valg på godt og ondt, og til å ta fullt ansvar for sine handlinger. Dette må apostelen Paulus ha hatt i tankene da han skrev til galaterne: «Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste» (Galaterne 6:7).

Det finnes selvsagt ingen mekanismer som er gyldige alltid og i alle tilfeller, men ansvarlig handling må følge ethvert menneske på frihetens krevende vei. Ikke minst fordi frihetens sanne vesen «er menneskets evne til å overgå seg selv, til og med til å handle mot sine tilbøyeligheter og på tross av sine egne behov og ønsker. . . Frihet er frigjøring fra det selvsentrerte egoets tyranni.»4

Konklusjon

Vi kan oppsummere med å si at den teologiske dynamikken i Edens hage (1 Mosebok 2:16.17) og i innledningen til de ti bud (2 Mosebok 20:1.2; jfr. 5 Mosebok 6:20-25), på en betydningsfull og forbilledlig måte uttrykker samspillet mellom nåde og lov, mellom gave og befaling:

«Det guddommelige budet er basert på nåde: Gud gir mennesket sitt vesen, han meddeler det sin egen livsånde, han skjemmer det bort ved å plassere det i en hage full av herligheter, og så begynner han å oppdra det. På samme måte fremkaller Gud i sitt ord først den gaven han har gitt: «Du må gjerne spise av alle trærne i hagen», og deretter introduserer han den grensen som skal overholdes: «Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise». Denne tilnærmingen foregriper lovens gave på Sinai. Gud førte sitt folk ut av slaveriet, satte dem fri, og ga dem sine bud. På samme måte kommer påminnelsen om gaven før lovens forpliktelser i Hans Ord: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.» (2 Mosebok 20:2.3).5

Åpenbaringen av nåden kommer altså først og begrunner det etiske imperativet. Det motsatte er verken sant eller mulig. Det er Guds kjærlighet som skaper betingelsene for at vi i vår tur kan elske. «Vi elsker fordi han elsket oss først» (1 John 4:19).

Derfor er ikke hensikten til Bibelens Gud å vingeklippe sine barn, men å trene dem til å fly mot horisonter med mening, frihet og varig lykke. En sann lykke som overgår den umiddelbare nytelsen, og som går utover samtidens overforenklede mantra «livet er nå». Guds ja for vårt velvære er langt flere enn hans nei for å beskytte oss, også mot oss selv.

  1. Robert Fulghum, All I Really Need to Know I Learned in Kindergarten (New York: Villard Books, 1988).
  2. See also the New International Version, which reads: “You are free to eat of any tree in the garden” (Gen. 2:16).
  3. See Asha Phillips, Saying No: Why It’s Important for You and Your Child (London: Faber and Faber Limited, 1999).
  4. Abraham J. Heschel, The Insecurity of Freedom. Essays on Human Essence (New York: Farrar, Straus and Giroux, 1966), pp. 14, 15.
  5. Jan Joosten, “Que s’est-il passé au jardin d’Eden?” in Revue de Sciences Religieuses 86 (2012): 495, 496.

Filippo Alma er adventistpastor og professor i teologi ved Adventistkirkens universitet Villa Aurora i Firenze i Italia.