Lukk
Jesus elsker oss som sine barn. Han elsker også deg!

Fordi han elsker meg

Da jeg var rundt fem år gammel, fikk noen venner av oss en klinkekulemaskin. Søsknene mine og jeg fikk leke med den en stund, og vi var henrykte. Noen dager senere husker jeg at jeg fikk øye på den lille papprullen inni en oppbrukt dorull. Kanskje var det den rørlignende formen, men jeg fikk umiddelbart ideen om at jeg kunne bruke slike rør til å lage min egen klinkekulemaskin. Jeg lurte på hvordan jeg skulle få de små papprørene ut fra innsiden av fulle toalettpapirruller, men kom heldigvis på bedre tanker etter hvert. I stedet kunngjorde jeg for familien min at ingen skulle kaste en eneste tom dorull, de skulle gi den til meg. Jeg skulle herved samle på dem.

Som du sikkert skjønner, gikk innsamlingsprosessen altfor sakte for en utålmodig og opprømt femåring. Så etter en stund satte jeg i gang, selv om jeg bare hadde to tomme doruller. Jeg tok med meg teip, lim, barnesaks, papir og noen bomullsdotter for sikkerhets skyld. Jeg fant raskt ut at de to papprørene ikke var nok til å lage noe i nærheten av en «klinkekulemaskin». Så jeg bestemte meg for å lage noe annet. Jeg limte, teipet, klippet og la til, og til slutt bygde jeg noe som så ut som en pappkikkert dekorert med papirklipp og bomullsdotter. Så tok jeg den og ga den i gave til moren min.

Årene gikk. Hendelsen var for lengst glemt. En dag som tenåring, hørte jeg latter og navnet mitt bli ropt opp fra rommet til foreldrene mine. Der sto moren min med den lille skapningen min i hendene. Søsknene mine moret seg godt over den. Og da jeg så den alle disse årene senere, måtte jeg også le av den mens jeg himlet med øynene. «Mamma,» sa jeg, «hva i all verden? Hvorfor har du beholdt den fæle tingen i alle disse årene?» Den hadde overlevd tidens tann og to flyttinger, hvorav den ene var til den andre siden av landet.

Hun så på «oppfinnelsen», snudde den rundt i hendene, og latteren hennes ble kombinert med et ømt uttrykk. «Du ga den til meg. Den var så søt. Jeg kunne ikke gi den fra meg.» Hun snudde seg og stappet den ned i en liten eske igjen, og la den tilbake under sengen.

Du ga den til meg. Jeg kunne ikke kvitte meg med den.

Det var ikke papphylsen til toalettpapirrullen, ikke de tilfeldig oppklipte papirbitene eller bomullsdottene. Det var det faktum at det lille barnet som overrakte noe som så temmelig verdiløst ut, var elsket.

Ufullkommen, men likevel dyrebar

Årene har gått siden den gang. Nå er jeg selv mamma til tre små. Dagene mine er fulle av det konstante arbeidet som små barn fører med seg. Men nå kan jeg forstå moren min. Selv om jeg er mer minimalistisk enn henne når det gjelder hva jeg tar vare på, vet jeg hvordan det er å se på en søt kreasjon med ønske å beholde den, ikke fordi den er perfekt i seg selv, men fordi de små hendene som har laget den, er dyrebare; små hender som tilhører et lite menneske som er min skatt.

Å bli forelder har lært meg så mye om hvordan jeg, det ufullkomne, feilaktige, syndige mennesket jeg er, likevel er dyrebar for Gud. Elsket. Og til og med, utrolig nok, til glede for Ham gjennom Kristus Jesus. Når jeg gir tiende og gaver til Gud, er det ikke fordi Han er imponert over hvor mye penger det er (langt ifra). Det er fordi han elsker meg, og derfor elsker han at jeg gir ham en gave, selv om han først har gitt meg den. Han blir glad når jeg stopper opp og sier et vennlig ord til den hjemløse med plakaten på hjørnet på vei ut av matbutikken, ikke fordi jeg sa akkurat de rette ordene, men fordi jeg prøvde å etterligne Ham. Jeg prøvde på min egen lille måte å vise omsorg slik Han gjør. Kristi fortjenester, i all sin herlighet, veier opp for alt som mangler i de små måtene vi prøver å elske Ham tilbake på.

Men det går dypere enn som så.

Tilgivelse, selv når vi visste bedre

Det hadde vært en lang dag. Jeg var veldig sliten. Kvelden strakte seg motløs foran meg, for, som småbarnsforeldre vet, er kvelden en tid av døgnet der det kreves stor innsats. Det er ikke en liten oppgave å få alle matet, badet, huset noenlunde rengjort, ha andakt og godnatthistorier med alle, og få energiske små føtter lagt i seng, spesielt ikke når du allerede er trøtt. Og i tillegg hadde mannen min et utrolig viktig arrangement på jobb den kvelden, så han kunne ikke være hjemme for å hjelpe til. Arrangementet var viktig for bedriften vår. Det gjorde kvelden ekstra tung følelsesmessig. Det måtte virkelig gå bra. Jeg tenkte på ham og på hva møtet ville innebære, og jeg følte meg litt anspent.

Etter hvert som kvelden skred frem, virket det som om barna mine ble oppstemt, sprudlende og morsomme, noe som gjorde lite for å berolige mine slitne nerver. De gjorde zoomies frem og tilbake fra inngangsdøren gjennom stuen og endte opp med å krasje inn i kjøleskapet på kjøkkenet. Så begynte guttene å bryte. Så var det opprørte rop. Og knapt to sekunder senere begynte de å le igjen. Jeg forsøkte forgjeves å holde dem i sjakk, korrigere dem, avlede dem (hva som helst!), samtidig som jeg ryddet opp etter middagen, plukket opp maten de hadde mistet under stolene sine og støvsugde stuegulvet.

Til slutt snudde jeg meg etter å ha plukket opp noe akkurat i tide til å se den minste bli dyttet i gulvet, og den tynnslitte tålmodigheten tok slutt. Jeg skjelte dem kraftig ut, satte en brå stopper for den ville gleden deres, og korrigerte ikke bare oppførselen deres, men brakte sorg i de små hjertene gjennom mine harde ord og sinte oppførsel.

Et øyeblikk etterpå skammet jeg meg. Jeg hadde vist en ironisk og bemerkelsesverdig mangel på selvkontroll når jeg skulle korrigere deres mangel på selvkontroll. Jeg ba mine små om tilgivelse, ba sammen med dem og ba Gud om tilgivelse. Men det var vanskelig for meg å komme tilbake i solskinnet.

Etter at alle var vel i seng den kvelden, utøste jeg mitt hjerte til Gud. Jeg var lei meg. Jeg hadde jo blitt velsignet med fantastiske foreldre, en fantastisk mann, fantastiske barn og en fantastisk Gud. Jeg skammet meg og var lei meg for at jeg hadde brakt skygger inn i mine barns liv. Ikke at deres villskap ikke trengte å bli dempet, men at jeg hadde gjort det på en måte som ikke stemte med den moren jeg ønsker å være, eller Guds karakter, for den saks skyld. Hans nådige, tålmodige, langmodige fasthet, som ikke korrigerer i sinne. Jeg har vandret med Ham og vet bedre enn å bli sint og tale hardt. Jeg hadde vist et forvrengt bilde av Ham overfor mine kjæreste, «For sinne hos et menneske fører ikke til det som er rett for Gud» (Jakob 1:20).

Gud talte sin tilgivelse til mitt hjerte, men jeg hadde vanskelig for å ta imot den. Jeg vet bedre, fortsatte jeg å minne meg selv og Ham på. Så Han minnet meg på noe annet. Elsker du barna dine når de gjør noe og de «vet bedre»?

Ja, det gjør jeg. Jeg liker det ikke når de ikke adlyder meg. Men jeg elsker dem likevel. Jeg blir sliten når de krangler. Men jeg er fortsatt glad i dem. Jeg blir skuffet når de ikke vil dele med hverandre, men jeg elsker dem likevel. Jeg elsker dem, ikke handlingene deres, men dem, selv når de dytter lillesøsteren sin over ende, noe de absolutt vet bedre enn å gjøre, og som alltid vil få en reaksjon og korreksjon fra meg. Når deres menneskelighet tar overhånd, og de gjør noe galt, elsker jeg dem likevel. Ja, selv når de vet bedre.

Og når de kommer med sine små unnskyldninger, smelter hjertet mitt alltid, og jeg tar dem i armene mine og kysser de små ansiktene deres og tilgir dem gjerne, fordi jeg elsker dem.

Og akkurat slik er det også med Gud.

Han kan bli såret, bedrøvet og skuffet, men Han elsker meg.

Han kan glede seg over mine udugelige forsøk på å kopiere Ham, fordi Han elsker meg.

Min lovprisning er musikk i Hans ører fordi Han elsker meg.

Min anger «smelter» Hans hjerte fordi Han elsker meg.

Hans tilgivelse blir utøst fordi Han elsker meg.

Han kan glede seg over meg med sang fordi Han elsker meg.

Han er fornøyd med meg fordi Han elsker meg.

Og Han elsker deg.

«Jesus elsker oss fordi vi er en gave fra hans Far og en lønn for den gjerning han utførte. Han elsker oss som sine barn. Han elsker også deg! Himmelen selv kan ikke gi noe større eller noe bedre. Vær derfor tillitsfull!.»  Slektenes håp, s. 363.

Natasha Dysinger bor sammen med mann og barn på gården deres i vakre Tennessee. Sammen driver de virksomheten sin og er aktive i menigheten og lokalsamfunnet.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.