Fra brønnens ære til livets vann

Alle former for distraksjoner vil hindre oss i å se Messias. Hvis vi ser tilbake på vår personlige arv, på politiske partier på høyre- eller venstresiden, eller på etableringen av en jordisk utopi, vil vi ikke klare å løfte blikket; vi vil nøye oss med æren fra våre brønner i nærværet av livets vann.

Hvordan identifiserer du deg?

I boken To Change the World forsøker James D. Hunter å endre måten kristne oppfatter kultur og kulturendring på. Han forklarer at det vanlige synet er at kultur skapes når verdier som finnes i hjertene eller sinnene til enkeltmennesker, til syvende og sist kommer til uttrykk i de valgene vi tar når det gjelder hvordan vi bruker tiden vår, jobber, leker, gifter oss, oppdrar barna våre og tilber.¹ Han mener at dette perspektivet ikke holder mål, og bruker USA som et godt eksempel. Selv om mindre enn 15 prosent av befolkningen anser seg selv som sekulære, er USA ekstremt sekulært til tross for sin overveldende kristne befolkning.² Hans poeng: «Hvis kultur bare var et spørsmål om hjerter og sinn, ville innflytelsen fra ulike minoriteter – hvem de enn er og hva de enn måtte være – være relativt ubetydelig.»³

Et grunnleggende problem som forfatteren forsøker å løse, er den kristne tilbøyeligheten til å se på det politiske. Ved å vende seg til politikken for å definere spørsmål, underordner politikken seg offentligheten og knytter til slutt identitet – selve essensen av hvem vi er – sammen med (politisk eller sosial) ideologi, en delvis representasjon av det vi tror på. Hvorfor er dette problematisk? Fordi samfunnet viser at vi har en menneskelig tendens til å tvinge vår vilje på andre gjennom juridiske og politiske virkemidler, fordi dette er den enkleste veien å gå.⁴ Derfor bør denne kulturforståelsen være en utfordring for kristne, fordi den overser det bibelske mandatet om å engasjere oss i dem som er fremmede for oss – inkludert dem som har en annen tro – ved å påtvinge dem en ideologi i stedet for å vise personlig interesse, slik Kristus gjorde.

Samaritanerne

Problemene som eksisterte mellom jøder og samaritanere, var et resultat av en identitet som var låst fast i politikk, religion og etnisitet. For å sikre politisk stabilitet spredte assyrerne fangene sine over hele riket og blandet dem på tvers av folkeslagene for å svekke motstanden mot imperiet. Samaritanerne var et produkt av jødisk avstamning som ble blandet med andre nasjoner for å oppnå politisk styrke. Samaritanene hadde ikke noe valg, og deres identitet ble definert av politikken.

Forfatterne av dette kvartalets bibelstudie (se bibelstudiet.no) bemerker at fordi samaritanerne hadde jødiske forbindelser, praktiserte de også sin egen form for jødedom.⁵ Samaritanernes religion ble ikke akseptert som den sanne religionen. Dette kommer tydelig frem i Jesus’ svar til kvinnen ved brønnen når han tar opp temaet tilbedelse (Joh 4,22). I tillegg til at samaritanernes identitet ble definert av politikk, ble deres identitet også definert av deres religiøse praksis.

Til slutt ble samaritanerne definert ut fra sin etniske identitet. De ble sett på som underlegne, annenrangs borgere på grunn av sin blandingsidentitet. Blodet deres ble ansett som blandet og urent. Deres natur hindret dem i å oppnå status som renrasede.

Disse tre kjennetegnene ved samaritanerne var ikke bare en del av hvem de var; de ble sett på som essensen av hvem de var. Og de ble det kulturelle grunnlaget for hvorfor samaritanere og jøder ikke kunne komme overens. Ellen White forteller at bitterheten mellom dem var så stor at jødene heller ville lide økonomisk tap enn å låne penger av samaritanene; de ville heller sulte enn å få mat og tørste enn å få noe å drikke. Bare det å foreta nødvendige handelstransaksjoner var akseptabelt.⁶ Når Jesus taler til den samaritanske kvinnen ved brønnen, går han utenom kultur, politikk, religiøse fordommer og etniske tabuer. Han lar ikke disse identitetene hindre ham i å åpenbare sin identitet som hele menneskehetens Messias. Hans budskap er større enn politikk, rase og kultur.

Kraften i en handling: «Gi meg noe å drikke»

Vann ble ansett som en gave fra Gud. Det er interessant at Gud bruker møtet med den samaritanske kvinnen ved brønnen som et eksempel til etterfølgelse. Det er flere viktige poeng for dem som søker denne spesielle gaven.

Da Kristus ba om en enkel tjeneste, forandret han fremtiden til en hel folkegruppe. Ved å be om noe å drikke åpenbarte Han sin makts sanne natur. Legg merke til hvordan denne handlingen får kvinnen til å glemme dagens gjøremål. Hun glemmer å etterkomme Jesu ønske. Og hun glemmer til og med vannkrukken sin. Hun gikk faktisk til brønnen for å hente vann, og forlot brønnen i et helt annet ærend.

Dette er kraften i en enkel handling fra Gud. Forkynnelsen av evangeliet til samaritanene gjennom denne kvinnens innsats ble utløst av Jesus sin enkle handling. Jesus har en evne til å få mennesker til å glemme alt som ikke betyr noe. Plutselig er grunnen til at kvinnen befinner seg ved brønnen på et merkelig tidspunkt, de pinlige intime detaljene i livet hennes og det kulturelle tabuet som ligger i å snakke med en jødisk mann, uten betydning. Hun glemmer at hennes tidligere liv i samfunnets øyne har diskvalifisert henne til å være misjonær. Hun er ikke bundet av sosiale konstruksjoner; hun er blitt frigjort og har dermed blitt en frihetsagent for dem hun møter. Hvorfor det? På grunn av en enkel handling fra Kristus.

Tenk på alt det arbeidet som kunne vært gjort for å fremme Guds rike hvis vi lot Ham utføre sine enkle handlinger i våre liv i stedet for å vente på noe stort.

Mangel på kunnskap: «Hvis du hadde kjent Guds gave»

I bunn og grunn forteller Jesus den samaritanske kvinnen ved brønnen at hennes uvitenhet om Hans identitet er årsaken til hennes handlinger. Hennes spørsmål om Kristi manglende evne til å hente vann, hennes oppfatning av Hans status, hennes verdsetting av Jakobs brønn og selve grunnen til at hun henter vann på dette tidspunktet, er handlinger som skyldes hennes uvitenhet om Mannen som står foran henne. På samme måte handler vi slik vi gjør fordi vi ikke vet hvordan Jesus er. Fordi vi ikke vet hvem han er, nøyer vi oss med midlertidig vann mens vi er i nærvær av levende vann – vi nøyer oss med gavene mens vi er i nærvær av gavegiveren. Uvitende om Jesus sin identitet lar vi være å ta imot det han er villig til å gi.

Min brønn er bedre enn din brønn: «Du er ikke større … er du vel?»

Kvinnen ved brønnen «holdt fast ved den så naturlige følelsen at ingen annen brønn kunne være like god som den hennes fedre hadde skaffet henne.»⁷ Fordi hun ikke forstod hvem Kristus var, ble hun i stedet tiltrukket av Jakobs ære. Hun ble tiltrukket av den æren som Jakob skjenket sitt folk ved å gi dem brønnen i gave og selv drikke av den. Fordi hun ikke forsto Guds gave, var hun tilfreds med sin egen identitets gaver – de var kortvarige, svake og ikke i stand til å gi ekte tilfredsstillelse. Hun var villig til å slå seg til ro med en falsk trygghetsfølelse. For en verdifull erfaring for oss i dag! Vi kan bare se i én retning. Alle former for distraksjoner vil alltid hindre oss i å se Messias. Hvis vi ser tilbake på vår personlige arv, på politiske partier på høyre- eller venstresiden, eller på etableringen av en jordisk utopi, vil vi ikke klare å løfte blikket; vi vil nøye oss med å hedre våre egne brønner i nærværet av livets vann.

Vannets kvalitet: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi …»

Det er lett å misforstå Jesus sitt tilbud om evigvarende vann. Jesus sier ikke at én slurk av Hans vann er alt som trengs for å bli mett. I stedet sammenligner han kvaliteten på vannkildene. Jakobs brønn, uansett hvor dyp, full, rikholdig og stabil den kan se ut til å være, er fortsatt en midlertidig vannkilde. Forskjellen mellom den brønnen og Kristi tilbud er at Hans kilde er evig – den kan aldri bli uttømt. Vi kan komme til kilden til levende vann gjentatte ganger og aldri bli skuffet. Når det er begrenset med vann, må det brukes med omhu.

I mange tilfeller brukes det bare av absolutt nødvendighet, for eksempel til å drikke i stedet for å vaske seg osv. Dette er ikke tilfellet med livets vann. Det kan brukes på alle livets områder – vi kan drikke det, vi kan vaske oss med det, vi kan dele det, vi kan øse det ut i overflod, og vi kan være helt sikre på at det aldri vil slutte å tilfredsstille, for det er uuttømmelig.

Konklusjon

Kulturen søker å gjøre vår identitet politisk. Dessverre har mange kristne blitt summen av sine ideologiske overbevisninger. Vi definerer oss selv og andre ut fra kulturelle, rasemessige og politiske perspektiver som tidligere bare delvis representerte hvem vi var som folk, nasjoner og individer. I Johannes 4 avslører Jesus problemene som skyldes disse sosiale konstruksjonene, og tilbyr en bedre måte å gjøre det på. Kilden til levende vann sier Fokuser bare på meg, så skal dere bli mette.

Artikkelen ble først publisert på websidene til Adventist Review og er en kommentar til bibelstudiet for sabbaten 2. november 2024.

Israel Ramos er direktør og koordinator for offentlig campusarbeid for henholdsvis Michigan-konferansen og Lake Union. Han er også daglig leder for Center for Adventist Ministry to Public University Students (CAMPUS) ved Michigan State University i USA, der han leder et innflytelsessenter som er utformet for å nå ut til studenter, fakultet og ansatte på offentlige studiesteder.

Fotnoter

1. James Davison Hunter, To Change the World: The Irony, Tragedy, and Possibility of Christianity in the Late Modern World (New York: Oxford University Press, 2010), 6.
2. ibid., 19.
3. ibid., 21.
4. ibid., 107.
5. Edward Zinke and Thomas Shepherd, Themes in the Gospel of John, Adult Sabbath School, Fourth Quarter (Pacific Press, 2024), 97.
6. Ellen G. White, The Desire of Ages: The Conflict of the Ages Illustrated in the Life of Christ (Nampa, Idaho: Pacific Press, 2005), 183-195.
7. ibid., 184.