Lukk

Fra fjellene til ilden

Et kjent sitat av Fjodor Dostojevskij lyder: «Den menneskelige eksistens' mysterium ligger ikke bare i å holde seg i live, men i å finne noe å leve for» (Brødrene Karamasov). Mange går gjennom livet på jakt etter mening uten å finne noe verdig å gi hele seg selv til.

Martyrer som valdenserne, John Wycliffe, Johannes Huss og Hieronymus trengte ikke å gå langt for å finne svaret på denne søken. Gud, hans rike og hans rettferdighet, var grunnen til at de levde og døde. De befant seg i bestemte faser i den kristne historien, og deres livsløp gikk ikke fra filler til fest eller fra motgang til trøst. Faktisk var deres erfaring det motsatte av en klassereise til nye høyder. Tilsynelatende gikk utviklingen nedover og lavere til fangehull, fengselsceller og brennende påler.

I deres eksempler ser vi modeller for kristne liv som er verdt å tenke over. De sjokkerer oss ut av vår komfort, og utfordrer det konvensjonelle vi gjerne beveger oss i på vår trosreise.

Å komme fram fra gjemmestedet

Valdensernes fortelling begynner i idylliske omgivelser. Mellom de mektige fjellene fungerte naturen som beskyttelse for denne kirken i ødemarken. De var forfulgt og forvist, og de gjemte seg for å motstå pavemaktens angrep på deres tro, men de var trygt omsluttet av Guds beskyttelse.

Ved første øyekast ser det ut til at de levde sine liv på en måte som mange kristne lengter etter i dag, i trygghet fra verdens forstyrrelser, i nær kontakt med naturen, uforstyrret av andre med en annen tro, og fjernt fra verdslige fristelser i dagliglivet. De var frie til å praktisere troen sin, undervise barna sine slik troen tilsa, og de kunne fordype seg i dype studier av Skriften og skaperverket. Det høres nesten ut som en lykkelig slutt på en historie.

Men når historien fortsetter blir idyllen brutt. Selv om tiden i skjul varte i en stund, forlot valdenserne til slutt tryggheten i fjellheimen. De gikk ut i samfunnet, frivillig, og utsatte seg dermed for fristelser. «De ble utsatt for fristelser, de ble vitne til umoral og kom i berøring med djevelens listige representanter som prøvde å påvirke dem med den mest lumske vranglære og de farligste villfarelser.» (Mot historiens klimaks, s. 49; Great Controversy, s. 69).

Denne utviklingen kan virke motstridende for dem som streber etter et idyllisk liv. Hvorfor skulle noen velge å gå «nedover» til verden? På en gripende måte ligger svaret i dette talende utsagnet:

Fordi «Kristi ånd er en misjonerende ånd».

«De følte at Gud krevde mer av dem enn bare å bevare sannheten i dens renhet i deres egne menigheter; at det hvilte et høytidelig ansvar på dem for å la deres lys skinne ut til dem som var i mørket» (Mot historiens klimaks, s. 49; Great Controversy, s. 70).

Kristi Ånd tvang dem til å gå ut over den uberørte tilstanden de levde iblant fjellene. Det var tydeligvis ikke nok å være uberørt av mørket. Å gå betydde å være i syndens nærhet, å forholde seg til livets og menneskehetens utfordringer, og å skinne midt i dette mørket.

Den samme Kristi ånd tvinger oss fortsatt i dag. Vi går, med forberedelser, med fellesskap med Gud på en fjelltopp, men uten tryggheten ved å isolere oss. Når vi gjør det, er det farer og fristelser rundt oss, og vi må regne med nederlag og fall på vår vei. Men Guds nåde lover å være tilstrekkelig til å dekke over våre feil, og vi skal stole på denne nåden når vi går videre for å utføre Hans oppdrag.

Den kristne og samfunnet

Hvordan skal vi være i verden? Hva vil det si å være i verden, men ikke av den? Å finne ut hva denne spenningen består i, er en vitenskap der vi må lære så lenge jorden varer. Det krever en empirisk kunnskap som teorier alene ikke kan gi oss.

For noen er renhet av høyeste betydning. Å skjerme seg fra verden, hvor en kristen kan praktisere sin tro i isolasjon og leve langt fra andre som kan forstyrre deres fred, er deres ideal.

Det kan være passende å trekke seg tilbake for en periode, slik som Jesu uker i ørkenen. Jesu bønnestunder var eksempler på hans tid alene i uforstyrret fellesskap med Gud. Johannes Huss trakk seg også for en tid tilbake til sin hjemby da byen Praha var under kirkens fordømmelse og Roma suspenderte alle religiøse tjenester på grunn av hans lære. Men dette var aldri permanent.

Inntil vi er hjemme i himmelens trygghet, er isolasjon ikke en permanent beskyttelse mot synd og verden. Det er forskjell på å trekke seg tilbake for å forberede seg og å trekke seg tilbake på grunn av frykt. Frykt for verden, frykt for synd, frykt for å bli besmittet. Førstnevnte er en troens disiplin, mens sistnevnte kan være et tegn på manglende tillit til Guds ledelse.

Den andre ytterligheten er assimilering til verden, å omfavne verdens skiftende kultur og tro, og ta det inn i troens språk og praksis, slik at det ikke lenger er noen spenning mellom verden og den kristne. Selv om det å forstå kulturen kan være til stor hjelp i våre relasjoner med andre som vi ønsker å introdusere Kristus for, gir Bibelen klare råd mot integrering i verden. Likevel kommer opplevelsen av assimilering ofte snikende, uten at det er mulig å oppdage selv for en som forsøker å leve som en trofast kristen.

Mellom tilbaketrekning og assimilering ligger det et rom der vi lever i spenningen. Her søker vi å finne en krevende balanse i et trofast engasjement med verden, noe de tidlige reformatorene oppnådde.

Valdenserne var lekfolk som i det stille arbeidet med å påvirke folks sinn i retning av Guds nåde og hans frelse. Huss var prest og lærd, Hieronymus var teolog og filosof.

John Wycliffe engasjerte seg i verden med et omfattende virkefelt. «Ikke alene kunne han bruke de våpen Guds ord forsynte ham med, men han hadde også tilegnet seg intellektuell dannelse, og han mestret skolastikkens taktikk.» Utdannelsen han fikk «gjorde ham vel skikket til å engasjere seg i kampen for borgerlig og religiøs frihet.» (Mot historiens klimaks, s. 57. Great Controversy, s. 80). Han kjempet mot munkenes misbruk av ressurser som skulle gå til de fattige og syke, mot Romas inntog i den engelske regjeringen, mot at syndsforlatelse ble solgt mot penger, og mot misbruk som ble sanksjonert av kirken. Han var opptatt av å avdekke urett begått av mektige menn, og han bekjempet ikke bare teologiske, men også etiske feil. Og han ga verden den første oversettelsen av den engelske Bibelen.

Reformatorene levde og fulgte Kristus på mange forskjellige måter. Deres trofaste engasjement i verden var verken enkelt eller ryddig. Det var også kostbart.

Å regne på kostnadene

Da valdensernes innflytelse spredte seg i samfunnet, begynte pavemakten «de frykteligste korstog mot Guds folk som holdt til i fjellene.» (Mot historiens klimaks, s. 54; Great Controversy, s. 76), Det var en forfølgelse som uten omsvøp ble beskrevet som «nedslakting». Wycliffes kamper skapte mye motstand mot ham og hans tilhengere. Huss og Hieronymus ble fengslet og straffeforfulgt igjen og igjen.

Trofast engasjement i verden er ikke uten omkostninger. Det etterlater arr. Noen arr er fysiske, og martyrdøden er det ekstreme eksempelet. Noen arr er emosjonelle, mentale og til og med åndelige. Tenk på Hieronymus, som var «motløs på grunn av den skjebne som hadde rammet Hus. Motet sviktet, og han gikk med på å bøye seg for kirkemøtets krav.» Arret etter at fornektet sin bekjennelse ble dypere da «pint av anger og tvil.». (Mot historiens klimaks, s. 83,84; Great Controversy, p. 111).

Guds disipler kan bli åndelig såret av det de opplever for evangeliets skyld, for vi befinner oss tross alt midt i en kosmisk konflikt. Likevel er Guds nåde til stede selv i disse stundene, selv i øyeblikk av tvil, frykt og ubesvarte spørsmål. Gud kaller oss til å stole på Hans nåde.

Han kan spare noen for en grusom død. I Wycliffes tilfelle «satte Gud en vakt rundt ham» (Mot historiens klimaks, s. 68; Great Controversy, s. 92), slik at Guds ord kunne bli spredt vidt og bredt. For Huss og Hieronymus la Han en sang i munnen på dem da de gikk en brennende død i møte. Til hver og en av dem ga Gud sin styrke. Til alle gav Han sin kjærlighet.

Og det var Kristi kjærlighet som motiverte disse trofaste martyrene. I likhet med valdenserne forlot Jesus Kristus tryggheten og renheten i himmelen for å bo hos oss i kjødet. Han levde blant oss, spiste vår mat, ble kjent med vår sykdom og syndighet. I likhet med Wycliffe viste han oss et trofast engasjement i verden, han «holdt sin fars lov til punkt og prikke [og] beveget seg i fullkommen frihet» (In Heavenly Places, s. 54). I likhet med Huss og Hieronymus døde han på et tre, med Guds lovprisning på leppene helt til det siste. Og for dette vil han bære arrene i all evighet.

Kristi vei er ikke behagelig eller lett. Den er ikke uten omkostninger. Men det finnes et løfte om et håp som de trofaste gjennom tidene venter på. En dag vil han forløse oss alle tilbake til sitt fjell, fra våre brennende prøvelser til Sions berg.

Artikkelen ble først publisert på websidene til Adventist Review.

Josephine Elia Loi er kjemiingeniør og bor i Houston-området sammen med sin mann og to gutter. Hun er opprinnelig fra Indonesia, og hun liker å lese, blogge på josephineelia.com og skape innhold på Instagram @someadventistwomen.