Fullkomne i Kristus

Som tenåring, oppvokst som fjerde generasjons adventist på både min mors og min fars side av familien, var det akkurat den type klisjé som fikk meg til å rulle med øynene og tenke: Dette igjen? Men nå, med 40 år bak meg, forstår jeg det tenåringen i meg ikke forsto. Det er en god grunn til at Gud bruker forholdet mellom foreldre og barn til å beskrive forholdet han har til menneskene. Denne metaforen brukes over 250 ganger i Bibelen. Ingen andre forhold vi opplever på jorden kommer så nær til å demonstrere den rene, uselviske guddommelige kjærligheten.

Mens jeg studerer Kolosserne 2 til denne ukens bibelstudie og holder min 11 uker gamle datter i armene, opplever jeg at jeg leser teksten i et helt annet lys enn jeg noen gang har gjort før. Hennes klare, små babyøyne, som nettopp har begynt å følge og fokusere på ansiktene våre, fester seg ved øynene mine og lyser opp med det reneste, mest uskyldige kjærlighetsuttrykk når hun merker at jeg ser ned på henne. Hennes ettertenksomme ansikt bryter ut i strålende smil, og hun stråler av begeistring, som om jeg har skapt hele hennes verden bare ved å se på henne. Mens jeg sitter der og smiler og kurrer tilbake til henne som en komplett idiot, innser jeg at jeg aldri har kjent en kjærlighet så intens og overveldende sterk som den kjærligheten hun vekker i meg.

Det slår meg, her i gyngestolen på barnerommet sammen med henne: Denne kjærligheten, denne dype, intense kjærligheten, jeg-vil-gjøre-absolutt-alt-for-dette-barnet-kjærligheten, er slik Gud elsker meg, og enda mer.

Vi tenker ikke nok på hvordan Gud elsker oss. Vi har en tendens til å anta at hans kjærlighet er like sterk som kjærligheten våre foreldre hadde for oss. For mange av oss ga menneskelige fedre oss ikke ubetinget kjærlighet, noe som gjør det vanskelig å forestille seg hvordan kjærlighet helt uten egoisme kan se ut. Jeg liker å tenke at Gud elsker som en far som sitter i timevis og holder babyen fordi han ikke kan få nok av den. Han er den typen far som deler bilder av hvert smil og videoer av hver latter i gruppechatten. Han er den faren som sier «Ops! Det går bra!» når du roter det til, og behandler oppryddingen som en lek. Han blir helt vilt begeistret over babyens første skritt. Han dukker opp på hver trening, hver kamp og hvert arrangement, stort eller lite. Barna hans er hele hans verden.

Jeg vil aldri glemme da den kjærligheten endelig nådde meg på bakerste benk i en liten Syvendedags Adventistkirke, som en øyerullende tenåring. Det må ha vært omtrent som da kjærligheten fant Saulus, på veien til Damaskus. Den knakk oss og dro oss begge inn med sin ømhet og uimotståelige sjarm, og snudde livene våre fullstendig på hodet. Den kjærligheten brydde seg ikke om hvem vi var eller hva vi hadde gjort. Jeg var en opprørsk tenåring; Saulus forfulgte kirken. Kjærligheten brydde seg ikke om det. Den så oss bare og valgte oss – den ville ha oss.

Fokus på kjærlighet

Gjennom Paulus’ brev kan man se hans ønske om at alle han tjente, skulle bli berørt og forandret av denne kjærligheten. I Kolosserne 2,2 skriver han: «Jeg ønsker at de skal få nytt mot i hjertet, bli knyttet sammen i kjærlighet og få hele rikdommen av overbevisning og innsikt, så de kan fatte Guds mysterium, som er Kristus». Han ønsket at de skulle kjenne kjærligheten, være trygge og sikre i den, bli dypt tiltrukket av dens mysterium og overgi seg helhjertet til den.

Jeg tror Paulus forsto veldig godt at selv om kirker og troende står overfor en rekke ytre problemer, er det viktigste behovet og løsningen på dem alle å være forankret, grunnfestet, fordypet og overgitt til Guds kjærlighet. I Kolosserne 2 tar han opp falske læresetninger og filosofier, viktigheten av orden i kirken og spørsmål om jødiske seremonielle ritualer som omskjæring og høytidsdager. Legg merke til at når du leser kapitlet, peker alle temaene han diskuterer tilbake til Kristus. Han minner dem om at de er fullkomne i Kristus (vers 10), oppfordrer dem til å bli begravet og overgi seg helhjertet til Jesus gjennom dåpen (vers 12), og påpeker at de alle var døde i sine overtredelser, og understreker Guds makt over synden (vers 13, 15). For Paulus var det Jesus, Jesus, Jesus i alt. Som en av lærerne mine på college pleide å si, han visste hvordan man skulle «holde det viktigste, viktigst».

Åndelig fattigdom

Jeg kan kjenne meg igjen i menigheten i Kolossai. Også jeg trenger å bli minnet på at jeg er «fullkommen» i Kristus. Etter at jeg ble omvendt, har jeg brukt mye tid på å prøve å finne ut hvordan jeg skal leve mitt kristne liv. Jeg hadde noe som Carol Cannon, en åndelig veileder og adventist, kaller en avhengighet til troen på at kristne alltid må være feilfrie og perfekte. Ufullkommenheter ble ikke tolerert i mitt hjem eller i kirken, og jeg kunne ikke tro at Gud kunne tolerere dem heller. Så jeg prøvde hardere og hardere, mer og mer desperat, å fikse min utålmodighet, mitt sinne og mine dårlige vaner. Jo mer jeg «fikset» og påla regler for min vandring med Gud, jo verre ble problemene mine.

I andre halvdel av kapitlet oppfordrer Paulus Kolosserne til ikke å falle i legalismens felle. «Når dere med Kristus døde bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da leve som i verden og rette dere etter slike bud som «ta ikke», «smak ikke», «rør ikke»?… Slikt har riktignok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å gjøre kjøttet tilfreds.» (vers 20-23).

Perfekt i ham

Tilbake til metaforen om mitt nyfødte barn. Det er nesten morsomt å tenke på henne som noe mindre enn perfekt og fullkommen. Men strengt tatt er hun litt av en katastrofe! Hennes største prestasjoner så langt er å lære å smile og holde hodet oppe fra gulvet. Hun kan ikke vaske seg selv, spise selv eller kontrollere lemmene sine fullt ut. Hun kan ikke rape med mindre vi plasserer henne riktig. Den nedre spiserørssfinkteren hennes lukker seg ikke ordentlig ennå, så hun spytter opp halvparten av måltidet sitt mesteparten av tiden. Dyktig? Ikke akkurat!

Og samtidig er hun så vakker, perfekt og hel fordi hun gjør akkurat det hun er skapt for å gjøre, og stoler fullt og helt på at vi gjør det hun ikke kan gjøre selv. Jeg kan faktisk bekrefte fra erfaring med mine andre barn at det er mye lettere å holde henne ren og ryddig på dette stadiet, når hun fullstendig overgir seg til at jeg gjør det for henne, enn det vil være når hun blir 2 år og vil «gjøre det selv!»

Vi er fullkomne i Kristus, spesielt når vi fullstendig overgir våre egne forsøk på å forbedre oss selv. Han gjør arbeidet; ikke vi. Betyr dette at vi skal gi opp alle våre kristne praksiser? Nei! Ikke mer enn jeg ville gi opp å vaske min nyfødte. Paulus roser menigheten for dens orden og faste tro (vers 5). Gud er i ferd med å rense og gjøre oss fullkomne. Han kan gjøre det så mye bedre når vi lar ham ta seg av arbeidet, mens vi fokuserer på å stole på ham og gi ham tilgang til alle deler av oss selv.

Jeg er ikke Paulus, men i dag vil jeg oppmuntre deg med dette: Gud er på din side. Han er langt mer engasjert og interessert i livet ditt enn du kan forestille deg. Han er i stand til å gjøre ting for deg som virker umulige. «Når vi i tro griper fatt i Hans styrke, vil Han forandre, underefullt forandre, de mest håpløse og nedslående fremtidsutsikter. Han vil gjøre dette til ære for Hans navn.»1

Beth Hill er pastorkone og mor til tre barn, og tjener sammen med sin mann i Pennsylvania-konferansen i USA.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.

Fotnoter

[1] Ellen G. White, Prophets and Kings (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1917), p. 260.