Gift i klimaanlegget

Frykt var drivkraften under byggingen av et gigantisk palass.

Parlamentspalasset i Romanias hovedstad Bucuresti er et monument over frykten.

Bygningen, som ble påbegynt under diktatoren Nicolae Ceausescu, ble ikke ferdig før etter at diktatoren ble styrtet i julerevolusjonen i 1989.

Det er den nest største bygningen etter Pentagon og den tyngste bygningen i verden. Den er laget av marmor og er utrolig tung. Så tung at guiden vår fortalte oss at den synker med 6 millimeter i året. Det finnes anslagsvis 15 000 lysekroner i bygningen, og for å drive alle lysene og strømsystemene i bygningen går det med så mye som en fjerdedel av strømforbruket i Bucuresti. Det er 10 etasjer over bakken og minst tre under.

Et annet interessant trekk guiden påpekte, var ventilasjonsspaltene i taket. Ceausescu krevde at det ikke ble installert klimaanlegg fordi han var redd for at det ville bli brukt til å forgifte ham. Paranoiaen hans tok ikke slutt der. Ett av rommene skulle ha et glasstak som kunne trekkes fram slik at han kunne lande med helikopteret sitt.

Diktatorer er notorisk paranoide, og Ceausescu var intet unntak.

Det går rykter om at det går tunneler under bygningen i alle retninger.

Nå har bygningen fått aircondition. Den fikk aldri sitt uttrekkbare tak, ettersom bygningen ble ferdigstilt på en billigere måte enn den ble påbegynt, og de ublu kostnadene ved det opprinnelige designet var en av årsakene til revolusjonen.

Verden vi lever i er preget av frykt. Med krigssoner i Europa og Midtøsten og et terrorangrep i Belgia øker følelsen av usikkerhet, ubehag og stress. Også i vårt eget land påvirkes vi av nyhetsbildet.

Mellom 1984, da byggingen av Parlamentspalasset startet, og 1989, da Ceausescu ble henrettet, brukte byggingen av palasset 30 % av Romanias nasjonalbudsjett. Foto: Tor Tjeransen/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Problemet med frykt er at den fører til paranoia. Den får oss til å mistro andre, stenge oss ute fra livserfaringer, trekke oss tilbake fra relasjoner og ofte til og med beskytte oss selv på bekostning av andre. Når politikere og ledere bruker frykt, er det en mektig kraft som får folk til å gjøre ting de vanligvis aldri ville gjort. Den kan få oss til å svikte vår moral og den fremmede i vår midte for en illusjon av trygghet.

Frykt er ikke en drivkraft kristne bør bruke til å omvende andre eller la seg kue av.

Heldigvis har Bibelen en motgift mot dette. Kjærlighet. Johannes sier: «I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten.» (1 Joh 4:18)

I bibeloversettelsen The Message blir verset parafrasert på denne måten: «I kjærligheten er det ikke plass til frykt. Trygg kjærlighet fordriver frykt.»

I en verden preget av frykt og tendenser til isolasjon har kristne muligheten til å svømme mot strømmen. Kan vi igjen bli kjent for vår kjærlighet? Kan vi i en tid preget av utrygghet og konflikt vise vår kjærlighet i form av sjenerøsitet overfor dem som ikke har det så godt som oss?

Når noen grupper mennesker blir utpekt som våre fiender, vil vi da ha mot til å elske dem, slik Jesus oppfordret til?

Vi har et håp om en verden som er større enn denne, men vi må ikke ignorere dagens problemer. Vi må forsøke å løse dem med kjærlighet.

Vi kan være motkulturelle og revolusjonære igjen. Når kjærligheten forsvinner fra det offentlige ordskiftet og alle rundt oss velger side, kan vi velge en annen vei.

Vi har muligheten til å elske dem som står oss nær. Men også til å vise godhet overfor dem vi ikke kjenner. La oss forplikte oss til å gjøre hver dag til en bedre opplevelse for noen. Et enkelt smil kan gjøre stor forskjell.

Jeg snakker til meg selv. De siste årene har fått oss alle til å trekke oss litt inn i oss selv på forskjellig vis. Det er på tide å være mer åpne, imøtekommende og kjærlige. Guds kjærlighet er det eneste som kan redde verden. Og han inviterer oss til å elske verden sammen med ham. Vil vi ta imot den oppfordringen?

Jarrod Stackelroth er redaktør for Adventistkirkens Australske magasin Adventist Record.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Record.