Grader av kjærlighet?

«De som kaller seg hans etterfølgere, vil kanskje forakte de utstøtte og unngå dem. Men ingen omstendigheter i forbindelse med fødsel, nasjonalitet eller livssituasjon kan vende hans kjærlighet bort fra menneskene.» Alfa og Omega, 4:159.160.

Det ligger i vår falne natur å tenke at det finnes grader av nesten alt, selv det uhåndgripelige eller åndelige. Vi har en forkjærlighet for å rangere ting etter skalaer, fra det verste til det beste eller fra det første til det siste. Enten det gjelder valg av mat eller merker på alt fra klær til biler og smarte dingser, har vi alle våre egne preferanser som spenner fra «Jada!» til «Ikke på vilkår».

Man skulle selvsagt tro at religion er fritatt fra menneskelig forutinntatthet og pyramider det mest ettertraktede basert på hva vi liker best. Bibelen er tross alt full av absolutter og av eksempler på de tragiske konsekvensene for dem som har forsøkt å gjøre det på «min måte». Enten i uvitenhet om eller i trass mot Guds råd.

Finnes det grader av kjærlighet?

Teologen John Peckham sier at tanken om grader av kjærlighet som strekker seg fra eran via phileo til agape, er basert på den feilaktige oppfatningen at sistnevnte er guddommens eneste domene.

Peter Prime er enig i denne påstanden. Etter å ha vist forholdet mellom philein og agapan, som vi finner når vi sammenligner Johannes 5:20 med Johannes 3:35 og Johannes 11:3 med Johannes 11:5, kommenterer han: «Disse tekstene indikerer at agapan, i og for seg, ikke har en iboende, eksklusiv betydning som bare gjelder for Gud alene.»[i]

Betyr dette da at det ikke er noen forskjell mellom Guds kjærlighet og menneskelig kjærlighet? Eller at all «kjærlighet» er lik? I så fall skulle det bety at det ikke finnes grader eller nivåer av kjærlighet. Men det vet vi jo alle at det er. La meg illustrere med noen eksempler:

For det første, tenk deg at du sitter og spiser middag mens du ser på nyhetene. Foran deg har du bilder av konfliktene i Midtøsten og/eller Øst-Europa. Du klarer nesten ikke engang å ta inn over deg tanken som farer gjennom hodet ditt som en Tomahawk-missil, at dette tapet av menneskeliv er så forferdelig, men du fortsetter å spise. Så kommer neste «nyhet» om et passasjerfly som har styrtet et sted, med et forferdelig tap av menneskeliv. Og nok en gang gumler du videre. Men når du innser at et familiemedlem var med på det flyet, er middagen glemt! Hvorfor er det slik? Fordi vi har grader av kjærlighet basert på hvor nære relasjoner vi har til andre.

For det andre vil jeg utlede hvorfor en enkel sang har hatt så stor universell og langvarig appell. Den fantastiske amerikanske låtskriveren Bourdleaux Bryant skrev en sang spesielt for Everly Brothers i 1960. Sangen «Love Hurts» ble en hit for dem. Senere har den blitt spilt inn av over 40 store artister og fremført av hundrevis av andre. Hvorfor er det slik? Fordi virkeligheten at «kjærlighet» faktisk fører til smerte, oppleves over alt.

Det vitner det første verset om:

Love hurts, love scars, love wounds and marks
Any heart not tough nor strong enough
To take a lot of pain, take a lot of pain …
Love is like a stove, burns you when it’s hot
Love hurts

Kjærligheten smerter, gir arr og sår
Hjerter som ikke er tøffe eller sterke nok
Til å tåle mye smerte, tåle mye smerte
Kjærlighet er som en ovn, den brenner deg når den er varm
Kjærlighet gjør vondt

Grunnen til at kjærlighet kan føre til smerte, er direkte relatert til graden av investering i et forhold. Så vi har naturlig nok nivåer i vår kjærlighet, basert på hvor «varm ovnen brenner».

Hva med Guds kjærlighet?

Men kan dette overføres direkte til Guds kjærlighet? Bør vi se på Hans kjærlighet gjennom linsen av vår egen erfaring? Mange misforståelser og mye motløshet kommer av at vi forsøker å bringe det guddommelige ned på vårt nivå. Ikke minst når vi sammenligner Hans kjærlighetsuttrykk med våre egne. Hvis vi gjør det, har Han ingenting å tilby oss, og vi kan bli forledet til å tro at vi ikke har noe mer å tilby Ham eller andre.

Til tross for dette, bruker Gud en av de høyeste eksemplene på vår hengivenhet til å representere sin barmhjertige omsorg: Foreldres kjærlighet til barna.

«Som en far er barmhjertig mot sine barn, er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham» (Salme 103:13).

Ellen White sammenligner dette med en mors omsorg.

«Som en mor med øm kjærlighet våker over sitt barn, våket den medlidende mester over sine disipler. Da deres sinn var blitt ydmyket og deres vanhellige ærgjerrighet stagget, og de ydmykt bad om hjelp, fikk de den.» Alfa og Omega 4:324.

I begge tilfeller er det en betingelse for å motta Guds barmhjertige svar. Men det betyr på ingen måte at betingelsen skaper kjærligheten, men viser snarere at når vi søker, kan vi motta det som hele tiden har vært tilgjengelig.

Ellen White påpeker også at de høyere former for menneskelig kjærlighet kan brukes av fienden som en snare.

«Satan arbeider på mange måter gjennom menneskelig påvirkning for å lenkebinde sine fanger. Han sikrer seg masser av mennesker ved å knytte dem til personer som ikke vil ha noe å gjøre med Kristi kors. Uansett om det gjelder forholdet mellom foreldre og barn, mellom ektefeller eller venner, er virkningen den samme. Sannhetens motstandere utøver sin makt til å beherske samvittigheten, og de som kommer under deres kontroll, er ikke modige eller selvstendige nok til å gjøre det de ser som sin plikt.» Alfa og Omega 8:103.104.

Hvor viktig er det ikke da å gjøre kjærligheten til Gud til det øverste nivået på vår kjærlighetsskala.

En forfatter skiller mellom Guds kjærlighet og vår egen, og hevder at vi i vår naturlige tilstand aldri kan oppleve Hans form for kjærlighet. Han hevder at Guds plan er at vi ikke bare skal være mottakere av denne formen for kjærlighet, men også formidlere av den.

«Han vil bringe mennesket tilbake til det stedet der Guds uhemmede, guddommelige kjærlighet vil strømme gjennom det. Dette vil overgå Adams opplevelse da han kom ut fra Guds hånd. Det var dette Jesus ba om i sin siste bønn for disiplene før han gikk til Getsemane: «…at den kjærlighet som du har elsket meg med, må være i dem, og jeg i dem.» Johannes 17:26. Forestill deg om du kan, guddommelig kjærlighet som strømmer gjennom menneskelige kanaler.»[ii]

Hvis vårt bilde av Gud blir sett og formet gjennom linsen til vår nivådelte, ufullstendige og ofte grinete utstilling (eller mottakelse) av menneskelig kjærlighet, vil vi definitivt ha formet en «gud» i vårt eget bilde.

Skriften er imidlertid klar:

– Gud er kjærlighet

– Han elsker betingelsesløst

– Han ønsker at vi skal gjenspeile denne kjærligheten overfor Ham og våre medmennesker, som i likhet med oss er ute av takt med Ham og resten av skaperverket.

Phillips skrev: «Guddommelig kjærlighet er et prinsipp som styrer himmelen og hele universet, med unntak av denne jorden.»[iii]

Alle vi som er bundet til denne ødelagte verden, kan på ingen måte forstå en form for kjærlighet som ligger utenfor vår egen verden. Det kunne heller ikke Kristi etterfølgere i det første århundret. Det var derfor han kom for å åpenbare ikke bare Faderen, men også sin ugjenkjennelige kjærlighet. Før han ba bønnen i Johannes 17, ga Jesus sine disipler et ufravikelig bud: «Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» (Johannes 13:34).

Jesus ba ikke bare disiplene sine om å komme overens eller å elske hverandre som venner og naboer, men slik han selv hadde elsket dem.

Slik Gud elsker – slik vi bør elske

Bibelen er veldig tydelig på at Gud ikke har noen favoritter, men at Hans medfølelse og barmhjertighet gjelder alle Hans jordiske, falne vesener. Jesus viste denne upartiskheten i sitt korte opphold blant oss. Etter oppfordringen om å etterligne Hans kjærlighet, illustrerer Jesus umiddelbart hvordan «som» ser ut når Han godkjenner det høyeste kjærlighetsnivået som finnes i menneskelig forstand, samtidig som Han foregriper sin egen oppfyllelse av det samme.

«Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.» (Johannes 15:13–15). Jesus kalte dem venner! Tidligere ble han beskyldt av «sine egne» for å være en venn av tollere og syndere (Lukas 7:34), og da Judas forrådte ham senere samme kveld, kalte han ham venn (Matteus 26,50). Jesus er villig til å bli venn med hvem som helst av oss, også de verste av oss.»[iv]

En som fikk en sterk opplevelse av Jesu evne til å elske dem som ikke var hans venner, var apostelen Paulus. Han uttrykte det i et gripende crescendo av storsinn. Mens han applauderer den transcendente opphøyelsen av Guds uforlignelige barmhjertighet, tar han oss med på en reise til hjertet av guddommelig kjærlighet.

«Mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige da tiden var inne. Selv for et rettskaffent menneske vil vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen gjøre det for en som er god. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden! For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv!» (Romerne 5:6–10).

Fikk du med deg det?

Vers 6 – Mens vi ennå var svake og ugudelige, elsket Gud oss!

Vers 8 – Mens vi ennå var syndere, elsket Gud oss!

Vers 10 – Mens vi ennå var Guds fiender, elsket Gud oss!

Og vi skal gjøre det samme.

I salen ovenpå ba Jesus sine nærmeste om å gjenspeile ham så godt som mulig. Dette ville være et bevis for verden på at de var Hans etterfølgere, og at Han kunne gi oss kraft til å leve over alle menneskelige følelsesmessige nivåer (Johannes 13:35).

Det er bare den elskede disippelen Johannes som skrev en utvidelse av talen og bønnen nedtegnet i Johannes 13 til 17. Det er 1. Johannes brev, som består av fem kapitler. Det sies ofte at 1. Korinterbrev 13 er kjærlighetens kapittel og er et passende skriftsted i bryllup. Men selv om det omtaler den optimale formen for relasjonell kjærlighet, inneholder kapittelet substantivet agape bare ni ganger. I 1. Johannes 4 brukes substantivet eller dets verbalform 27 ganger, og i hele boken 46 ganger. Dette er i sannhet kjærlighetens kapittel og kjærlighetsboken!

Der blir vi minnet om dette: «Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.» (1 John 4:11). Vi skal elske slik Gud har elsket oss. Men kan det bli en realitet?

Kjærlighet uten grader

I landet jeg kommer fra, kalles urbefolkningen maorier. Som folk var de mer enn brutale og nådeløse, og kannibalisme og handel med avhogde hoder var den normale måten å leve på. Jeg nedstammer fra en av de mest voldelige stammene, Ngapuhi, hvis grusomhet mot fanger får assyrerne til å se ut som anstendige folk. Den viktigste drivkraften bak kulturen, før kristendommen, var en ideologi som ble kalt Utu. Dette var tanken om hevn eller gjengjeldelse. En endeløs syklus av gjensidig vold.

Evangeliet ble første gang forkynt for maoriene i 1814, og misjonærer strømmet til for å dele Kristus med disse fortapte sjelene. I 1835 ble det åpnet en misjonsstasjon i nærheten av et sted som het Matamata. Datteren til Wiremu Ngakuku, en Rangitira (høvding) fra en lokal stamme, gikk på skolen. Hun oppnådde raskt et ferdighetsnivå i lesing og skriving som var uvanlig blant mange av de europeiske nybyggerne, hvalfangerne og selfangerne. Navnet hennes var Tarore. Hun fikk en maori-utgave av Lukasevangeliet, og hun lærte seg mye av det utenat. Da hun delte dette med sin far og stammen, kom hun til Lukas 6:27-28, der Jesus formaner sine tilhørere,

«Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som mishandler dere.» (Lukas 6:27–28).

Ngakuku ble umiddelbart berørt av Guds Ånd og innså at denne «nye veien», som var så diametralt motsatt i forhold til Utu, var den sanne måten å leve på. Han og datteren begynte å dele evangeliet med folk i området.

I 1836 oppsto det en voldelig og kannibalistisk konflikt mellom stammene, og elevene ble evakuert fra misjonen. I stedet for å kjempe, ledet Ngakuku stammen sin bort fra konflikten. Om natten ble leiren deres angrepet av Ngati Whakaue. Heldigvis hørte Ngakuku dem komme og ledet folket sitt stille og rolig inn i skogen. Dessverre ble Tarore liggende igjen og sove, og hun ble brutalt myrdet, rituelt lemlestet og boken hennes tok morderen. Da liket hennes ble funnet, sa Ngakukus menn at han måtte ha Utu. Men han sa at den nye veien måtte følges for å få slutt på volden.

I mellomtiden hadde krigeren som hadde drept Tarore og tatt Lukasevangeliet, bedt en eks-slavegutt som hadde gått på misjonsskole, om å lese det for ham. Da gutten kom til Lukas 6,27-28, følte også han Guds Ånd og forsto hvorfor Ngakuku ikke hadde svart på «normal» måte. Han bestemte seg da for å gå til ham og be om tilgivelse. Han lot seg ikke avskrekke av stammens protester (om at dette var en enveisbillett til en voldelig død), og dro av gårde med sin nyvunne tro som han var villig til å dø for. Da de to mennene møttes, omfavnet de hverandre og ble brødre i Kristus.

Den guddommelige kjærligheten kan finne en kanal gjennom det mest avskyelige i menneskeheten og nå et nivå som ikke har noen nivåer.

La oss elske uten grader.

Gordon Gosset er en internasjonal evangelist, forfatter og dokumentarfilmprodusent med base i New Zealand.

[i] Peter J. Prime, The Gospel of Love and Real Evangelism (Silver Spring, MD: The Ministerial Association General Conference of Seventh-day Adventists, 2009), 19.

[ii] Frank Phillips, His Robe or Mine (Berrien Springs, MI: Justified Walk Ministries, 2003), 99.

[iii] Ibid, 100.

[iv] Gordon Gosset, What’s to Know? On the Journey from Egypt to Canaan (Christchurch, New Zealand: Gosset Publishing, 2019), 74.