Guds rettferdige kjærlighet

Det finnes en setning, tre enkle ord, som sier hele sannheten om Gud: «Gud er kjærlighet» (1 Johannes 4,8).

Det handler ikke om at Gud bare er kjærlig, eller at Gud bare elsker.

Nei, Gud er kjærlighet, substantivet, tingen i seg selv.

Jo, det er andre ting som kan sies om Gud, men ingenting som motsier essensen av den guddommelige identiteten. Gud er kjærlighet, punktum. Alt annet er tolkinger, forklaringer og utdypninger.

Alt som er sant om Gud, er sant om Gud fordi Gud er kjærlighet. Gud er barmhjertig (adjektivet) nettopp fordi Gud er kjærlighet (substantivet), det vil si at barmhjertighet er en dimensjon av Guds kjærlighet. Gud er rettferdig (adjektivet), nettopp fordi Gud er kjærlighet (substantivet), det vil si at rettferdighet er en dimensjon av Guds kjærlighet. Både barmhjertighet og rettferdighet er to sider av ett og samme spektrum som utgjør den totale virkeligheten av Guds identitet.

Djevelen er en ordtyv, og han har definitivt forsøkt å stjele ordet kjærlighet fra kirken ved å redusere det til et svakt og spinkelt intet som er tømt for kraften i en moralsk integritet.

Det er veldig viktig å forstå at kjærlighet, slik den er definert i Bibelen, ikke er den svake sentimentalismen eller den flyktige følelsen som vår populærkultur ofte legger i ordet. Guds kjærlighet er ikke en varierende følelse som er avhengig av omstendigheter utenfor Gud. Når Bibelen sier at «Gud er kjærlighet», betyr det at Gud er absolutt og konsekvent forpliktet på alle andre fremfor seg selv. Det er relasjonell integritet, trofasthet, forpliktelse, hengivenhet, som ikke kan endres av hva vi mennesker gjør eller unnlater å gjøre.

Når det gjelder Guds karakter, «er det ingen forandring eller skiftende skygger» (Jakob 1:17)

Han er «i går og i dag den samme, ja, til evig tid» (Hebreerne 13:8). Dette betyr ikke at Guds handlinger ikke kan variere fra en situasjon til en annen, men at Han alltid opptrer trofast mot sin kjærlighet. Gud gjør mange ting, men ingenting som bryter med integriteten i Hans karakter. «Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv» (2 Timoteus 2:13). Det vil si at han ikke kan handle i strid med sin grunnleggende godhet. Og det er denne integriteten, denne usvikelige kjærligheten, som utgjør det stabile fundamentet i virkeligheten vi trygt kan bygge våre liv på.

Guds lov og rettferdighet

Ifølge Skriften har Gud én lov: Den loven er kjærlighet (Romerne 13:10). Denne kjærlighetsloven kan deles inn i to deler for å gjøre det tydeligere: kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten (Matteus 22:36-40). De to budene om kjærlighet til Gud og kjærlighet til mennesker kan deles inn i 10 lover, kalt De ti bud. De fire første budene skisserer det vertikale forholdet mellom mennesker og Gud, mens de øvrige seks gjelder det horisontale forholdet mellom medmennesker. De ti bud utdypes deretter av Moses i Bibelens fem første bøker, kjent som «Toraen», der Guds kjærlighets lov anvendes på jordbruk, dyrehold, økonomi og behandling av fattige, enker og foreldreløse barn, samt i utenrikspolitikken. I tillegg til Toraen har vi også skriftene til andre hebraiske profeter som ytterligere illustrerer hvordan Guds kjærlighets lov ser ut på alle nivåer av sosial og økonomisk samhandling. I Det nye testamentet omtales hele Det gamle testamentet som «loven og profetene» (Matteus 7:12; 22:40; Lukas 16:16; Apostlenes gjerninger 13:15; Romerne 3:21), og alt dette er kjærlighet.

Når vi leser Det gamle testamentet, blir ordene rett og rettferdighet brukt igjen og igjen for å vise den praktiske konsekvensen av Guds kjærlighet. Moses beskrev Guds karakter med skarp klarhet og poetisk skjønnhet:

«Herrens navn vil jeg forkynne, gi vår Gud ære! Klippen, fullkomment er hans verk, for hans veier er alltid de rette. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettskaffen er han» (5 Mosebok 32:3.4)

Alt Gud gjør er rettferdig og rett, og ifølge Moses er det dette som gjør Gud stor.

Ikke Hans rå makt.
Ikke Hans rene autoritet.
Ikke Hans enorme styrke.
Men snarere Hans rette og rettferdige veier.

Israels kall og fiasko

Gud skiller seg fra alle hedenske nasjoners «guder som ikke er virkelige guder» (Galaterne 4:8), men snarere falske guder, eller «demoner» (5 Mosebok 32,17 NRSV) som ga seg ut for å være guder, ved sin fundamentalt annerledes karakter. Disse demoniske «gudene» var kjennetegnet av urett og urettferdighet. Molok, Dagon, Ishtar, Marduk, Kemosj og Ba’al, falne engler som ga seg ut for å være guder, var lunefulle, vilkårlige og brutale i sin karakter, og de ledet folket til å gjøre «avskyelige» ting (5 Mosebok 12:31) for å krenke sine medmennesker, ja, de dikterte til og med at folket skulle delta i den forferdelige praksisen med menneskeofringer.

Jahve var annerledes. Moses lærte Israels barn å tenke på Gud med ord som rett og rettskaffenhet. De kunne forvente at Gud alltid ville gjøre det rette. Og det var den pålitelige konsekvensen av Guds gode karakter som skulle utgjøre Israels vitnesbyrd overfor de andre nasjonene. Moses forklarte misjonsoppdraget for Israel på denne måten:

«Se, jeg har lært dere forskrifter og lover, slik Herren min Gud har pålagt meg, for at dere skal leve etter dem i det landet dere går inn i for å legge under dere. Dere skal holde dem og leve etter dem! For da vil de andre folkene se deres klokskap og forstand. Når de hører om alle disse forskriftene, vil de si: «Så klokt og forstandig det er, dette store folket!» Hvilket stort folk har vel en gud som er like nær som Herren vår Gud er nær oss hver gang vi kaller på ham? Og hvilket stort folk har vel så rettferdige forskrifter og lover som hele denne loven som jeg legger fram for dere i dag?» (5 Mosebok 4:4-8).

Israel var et evangeliseringsprosjekt, ikke et etnisk prosjekt. Jahve ønsket at Israel skulle være et misjonalt vitnesbyrd for verden. Gud trakk ut en kontrollert studiegruppe for å demonstrere hvordan prinsippene i Hans lov ser ut når de leves ut i et samfunn. Gud kalte Israel ut fra de andre nasjonene, ikke for å skape en elitegruppe av separatister, men snarere for å demonstrere at Hans rettferdige og rettskafne veier uunngåelig skaper relasjonell og økonomisk blomstring. Israel skulle med andre ord være et levende vitnesbyrd for nasjonene om Guds kjærlighet og dens forvandlende kraft, ikke et fiendtlig angrep mot nasjonene.

Guds kjærlighets lov er en lov om rettferdighet, noe som betyr at den regulerer integriteten mellom enkeltmennesker. Når prinsippene i kjærlighetens lov blir brukt, blir livskvaliteten bedre på alle nivåer.

Til Abraham uttrykte Gud sitt ønske om at han skulle lede sin familie til å «holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og rettferdig» (1 Mosebok 18:19). Kjernefamilien skulle komme til å utgjøre det grunnleggende vitnesbyrdet om Guds lovs kraft til å skape livskraftig stabilitet.

Gjennom Moses formante Gud Israel som nasjon: «Du skal ikke følge flertallet i det som er ondt! Når du vitner i en rettssak, skal du ikke gi etter for flertallet så du fordreier retten» (2 Mosebok 23:2). På det rettslige plan skulle Israel avstå fra å forvrenge rettferdigheten ved alltid å gjøre det rette i enhver tvist.

Gud forklarte sitt folk at han er en spesiell type Gud som oppfører seg på en spesiell måte, og at han ønsket at de skulle være som ham:

«For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt» (5 Mosebok 10:17-19).

Når det gjelder forretningslivet, insisterte Gud: «Du skal ikke fordreie retten, du skal ikke gjøre forskjell på folk. Du skal ikke ta imot bestikkelser, for slike gaver gjør vise menn blinde og ødelegger saken for den som har rett» (5 Mosebok 16:19).

Toraen, eller Moseloven, var det mest avanserte sosiale og juridiske systemet verden noen gang hadde sett, og er fortsatt uovertruffen den dag i dag. Lenge før de store politiske og sosiale revolusjonene i den vestlige sivilisasjonens opplysningstid hadde Moses allerede formulert det opphøyde og edle konseptet om likhet for loven.

Da Moseloven var på plass, nærmere bestemt Guds kjærlighets lov som gjaldt alle aspekter av det sosiale og økonomiske livet, fungerte profetene som upartiske moralske revisorer som holdt Israel ansvarlig for alle politiske, økonomiske eller sosiale handlinger som brøt med Guds gode lov. Moses var den som utformet den grunnloven som skulle styre Israel. Profetene var Guds upartiske sannhetsfortellere, som ikke lot seg lokke av penger eller makt. Tvert imot ble de utplassert som Guds agenter, som alltid måtte tale sannhet til makten.

«Stopp litt, dere rike og mektige. Det er ikke slik kjærlighet ser ut i praksis. Omvend dere, ellers får dere alvorlige problemer med Gud.» Slik var det profetiske kallet. Gud ville at Israel skulle handle etter Hans overlegne kjærlighetsprinsipper i den hensikt å tiltrekke de andre nasjonene til tilbedelse av Jahve, slik at de også, sammen med Israel, kunne nyte godt av de velsignelsene som kommer fra samhandling preget av rettferd og rett.

Messias og oppfyllelsen av Guds kjærlighet og rettferdighet

Dessverre, og dette er en av historiens store tragedier, trosset Israel profetene og valgte i stedet å bryte Guds prinsipper og bli avhengige av makt og penger, akkurat som alle andre. Derfor forkynte profetene de gode nyhetene om at Messias til slutt ville komme og rette opp i all urettferdigheten:

«Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, i ham har jeg min glede. Jeg har lagt min Ånd på ham, han skal føre retten ut til folkeslagene. Han skriker ikke og roper ikke, hans røst høres ikke i gatene. Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut. Han skal ikke slukne og ikke knekkes før han har satt retten igjennom på jorden. Fjerne kyster venter på hans lov.» (Jesaja 42:1-4).

Alt vil bli godt til slutt, fordi Jesus har levd ut prinsippene for Guds kjærlighet i vår egen menneskelighet. Israels evangeliserende oppdrag er oppfylt i Kristus. Alle som tror på ham, alle som finner sin sanne identitet ved troen på Kristus, vil ved hans frelsende og fornyende nåde oppleve underet i hans kjærlighet og bli med ham i det store oppdraget med å bringe evangeliet ut til folkeslagene.

Som Hans etterfølgere er vi kalt til å leve ut hva Hans kjærlighet til alle betyr i praksis:

«Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud» (Mika 6:8).

For et kall!
For et fantastisk privilegium!
For en god og herlig Frelser!

Ty Gibson er pastor, evangelist, menighetsplanter, en av lederne for Light Bearers og en produktiv forfatter.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.