Guds seirende kjærlighet

En kveld etter at gudstjenesten var over, kom en person bort til meg og spurte: “Pastor, jeg har slitt i det siste. Jeg er ikke sikker på om Gud kan tilgi mine synder. Jeg føler at jeg har gjort for mange gale ting. Jeg vet at Gud tilgir, men mine feil virker for store.”

Etter å ha lyttet til historien hans for å forstå årsaken til den dårlige samvittigheten, forsikret jeg ham om at Gud ikke bare ønsker å tilgi ham, men at han er fullt ut i stand til å gjøre det. Etter å ha lyttet, svarte han: “Men hva om syndene mine er veldig alvorlige?” Jeg fortalte ham at Gud er spesielt god på å hjelpe oss med alvorlige problemer.

Senere på kvelden, mens jeg reflekterte over samtalen, gikk det opp for meg at Gud i løsningen til den store striden ikke bare tar opp våre individuelle synder, men også selve eksistensen av synd og ondskap. Ondskapens realitet er ytterst alvorlig, med kosmiske konsekvenser som forstyrrer harmonien og ordenen i Guds universelle styresett. Dette større problemet måtte løses gjennom Jesu himmelske tjeneste. Da Jesus steg opp til himmelen, gikk han ikke inn i en hvileperiode, men fortsatte sitt frelsesverk inn i neste fase. Det at han har gjort i stand mange boliger i Faderens hus for de forløste, betyr at frelsesplanen er fullført i himmelen (Joh 14,2), mens Den hellige ånd fortsetter å anvende frelsens velsignelser på menneskeheten.¹

Da den 2300 år lange apokalyptiske profetien var oppfylt (Dan 8,14; Esek 4,6; 4 Mos 14,34), gikk Guds frelsesplan over i en fase der Jesus, som himmelsk øversteprest i det andre kammeret i den himmelske helligdom (Det hellige), gjennomfører en dom som finner sted før Hans gjenkomst. Denne fasen, som ofte kalles den “undersøkende” dommen, skjer ikke for at Gud skal få ny informasjon, ettersom Han er allvitende.

I stedet er dommen før Jesus’ gjenkomst ment for andre skapte veseners skyld, for å rettferdiggjøre Guds karakter imot Satans anklager i endetiden (Dan 7,10b.13.21; 1 Kor 4,9). På et ukjent tidspunkt i fremtiden, før Menneskesønnens gjenkomst til jorden, vil muligheten til å omvende seg være over (1 Mos 6,3), frelsesverket vil være fullført, og Kristus vil komme tilbake for å endelig løse det ondes problem.

Hva skjer like før Jesu gjenkomst?

Før gjenkomsten vil restfolket forkynne det evige evangelium til hele verden (Matt 24,14; Åp 14,12; 18,1-4). Med Den hellige ånds kraft vil dette oppdraget gi alle muligheten til å ta stilling for eller imot den aktuelle sannheten. Denne tiden vil også være preget av dyptgripende bedrag når det kommer til autoritet og tilbedelse, der selv de utvalgte kan bli forført hvis de ikke er fast forankret i den bibelske sannheten og fokusert på Jesus.²

Fordi Gud bryr seg om og styrker sitt folk, besegler han dem, noe som indikerer at de tilhører ham og vil være beskyttet gjennom enhver trengsel (Esek 9,4-6; Åp 7,1-4). Kristus³ står fram⁴ (Dan 12,1) når beseglingen er fullført, og erklærer: “Det er skjedd!”⁵ Fra det øyeblikket er hele menneskehetens skjebne bestemt, etterfulgt av et ugjenkallelig dekret om menneskets tilstand. Denne guddommelige avgjørelsen er ikke vilkårlig, men er basert på de frivillige valgene til dem som har svart positivt eller negativt på tilbudet om frelse. På dette tidspunktet vil de rettferdige og de ugudelige forbli som de er inntil Herrens snarlige gjenkomst (Åp 22,11.12).⁶

Etter at prøvetiden er over, forlater Jesus helligdommen, noe som fører til en eskalering av katastrofer på jorden og et stadig dypere moralsk mørke over hele planeten.⁷ I løpet av denne perioden, som skildret i Åpenbaringen 7, slipper de fire englene løs vindene, noe som utløser de siste syv plagene.⁸ Denne tiden er preget av tvangsmakt og urettferdig undertrykkelse mot Guds trofaste etterfølgere. Slike hendelser er forventet siden motstanderen lenge har benyttet seg av bedrag og tvangsbruk (Dan 7,25; Åp 13,17). Midt i disse prøvelsene forblir Gud suveren og ansvarlig for alt han tillater, og han lover å ikke forlate sine barn selv i slike utfordrende stunder (Joh 14,18).

Fra Guds perspektiv fullfører Kristus ved prøvetidens slutt sin forbønnsgjerning i Det aller helligste på vegne av menneskeheten, noe som markerer slutten på synderes mulighet til å motta guddommelig tilgivelse. På dette tidspunktet må menneskeheten nærme seg Gud uten en talsmann. Samtidig blir Den hellige ånd trukket tilbake fra jorden, ettersom hans rolle er å overbevise syndere og lede dem til Kristus (Joh 16,8). I fraværet av Kristus og Ånden faller en delvis guddommelig dom over de ugudelige, noe som intensiverer slutten på det endelige forløsningsdramaet.⁹

Hvorfor Kristi forbønn er så viktig

Kristi rolle som vår talsmann har en sentral betydning gjennom hele frelseshistorien. Fra begynnelsen (Joh 17,5) til slutten (Åp 22,13) blir Jesus konsekvent fremstilt som talsmannen eller hjelperen som går i forbønn for de troende framfor Faderen (Rom 8,34; Hebr 7,25; 9,4; 1 Joh 2,1).¹⁰ Hans forsoningsgjerning har som mål å gjenforene syndere med Gud. Denne forsoningsfunksjonen (1 Joh 2,2; 4,10) gjenspeiler rollen til helligdommens nådestol, paktens ark (Hebr 9,5). Kristi mekling med Faderen betyr altså at Han står mellom Faderen og menneskeheten, på samme måte som nådestolen som er plassert mellom dekalogen inne i arken – som representerer Guds karakter – og ypperstepresten som representerer folket på forsoningsdagen.¹¹

Dessuten understreker nødvendigheten av en talsmann (1 Joh 2,1) en spesifikk spenning mellom synderen og Faderen. Denne spenningen oppstår ikke på grunn av Faderens manglende kjærlighet til synderen (Joh 16,27), men snarere på grunn av selve syndens iboende natur. Guds vrede, som provoseres av menneskets syndighet, blir imidlertid ikke dempet gjennom menneskelige anstrengelser, men gjennom Gud selv i personen Jesus (Rom 3,25). Jesus er altså ikke bare forsoningen, men også forsoneren.

I trengselstiden vil rollen som forbeder, mellommann og forsoner mellom Gud og menneskeheten opphøre fordi Jesus har fullført sitt verk. De som holder seg til Gud i disse vanskelige tidene, vil oppleve store kvaler, i likhet med Jakobs kampnatt ved Jabbok (1 Mos 32,25-33; jf. Jer 30,5-7). På samme måte som Jakob hadde direkte kontakt med Gud og overlevde, vil også de troende til slutt stå foran Gud uten en forbeder og holde ut.¹² Jakob overlevde imidlertid ikke dette møtet av egen kraft, men ved Guds hjelp.¹³ Gud, gjennom Kristus, er ikke bare troens opphavsmann, men også dens fullender, som leder oss helt til enden (Heb 12,2). De som seirer i Guds dom og i de siste hendelsene i jordens historie, gjør det ikke på grunn av sin egen rettferdighet eller fortjeneste (Jes 64,6; Rom 3,23), men ved å akseptere Kristus som sin forsvarer og stedfortreder i dommen, og ved å være forent med Gud, i likhet med Jakob som klamret seg til den fremmede den natten og erklærte: “Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg!” (1 Mos 32,26).

Herrens komme og kjærlighetens seier

Ved Jesu gjenkomst, vårt velsignede håp, vil de som er gått bort i Kristus, gjenoppstå, og de som lever, vil møte sin Herre i luften for å motta udødelighet (1 Tess 4,16.17; 1 Kor 15,50-52). På denne tiden vil de ugudelige dø ved Kristi gjenkomst, men dette er noe annet enn den evige døden (kjent som den andre død) som venter dem senere. Denne endelige dommen er forbeholdt Jesu tredje komme, etter tusenårsriket (Åp 20,14).

I løpet av tusenårsriket vil Satan være fanget og isolert på en øde jord. Med de troende i himmelen og de ugudelige døde (2 Tess 1,7.8; 2,8; Jer 25,33), vil Satan og hans engler ha god tid til å reflektere over alt det onde som har blitt begått opp gjennom historien, og som han bærer ansvaret for som syndens opphavsmann.¹⁴ Jorden vil vende tilbake til sin urtilstand, beskrevet som “øde og tom” (1 Mos 1,2), uten lys eller liv. Denne ødemarken er avgrunnen eller det bunnløse dypet som Johannes’ åpenbaring omtaler som jordens tilstand i tusenårsriket (Åp 20,1).¹⁵

I mellomtiden vil de troende, som er frelst ved Guds nåde i himmelen, delta sammen med Gud i hans dom (Åp 20,4; 2 Pet 2,4; Jud 6; 1 Kor 6,2.3). Denne fasen av dommen som involverer de hellige, avgjør ikke hvem som er frelst og fortapt, ettersom den avgjørelsen ble tatt før det andre komme. I stedet tjener denne dommen under tusenårsriket til å fjerne all tvil om Guds rettferdighet og kjærlighet som svar på djevelens beskyldninger mot Guds styresett.¹⁶ Det vil være tydelig for alle at Gud er rettferdig når han rettferdiggjør (Rom 3,26), og at alt ble gjort for å frelse de fortapte (Luk 19,10). Gud kan imidlertid ikke overstyre den frie viljen til dem som velger å ikke ta imot Hans nåde. Selv om dette bringer Gud sorg (Ef 4,30), respekterer Han ethvert menneskes valg.

Etter tusenårsriket vil Jesus komme igjen, og de gjenværende døde vil stå opp til den endelige dommen (Joh 5,29; Åp 20,5.7). Satan vil gjøre et siste forsøk på å innta det nye Jerusalem som stiger ned fra himmelen (Åp 20,8.9). Han samler de oppstandne ugudelige og forsøker å angripe den hellige byen. Dette desperate angrepet blir forpurret av Guds hellighet og makt. Mens Jesus først kom til jorden som “ en mann av smerte, kjent med sykdom” (Jes 53,3), vil han ved sitt andre og tredje komme komme på en herlig måte (Åp 14,14-16; 19,11-16; 20,11), beskrevet som “ kongenes konge og herrenes herre” (Åp 19,16).

Før den endelige dommen er Jesus og de hellige inne i Den hellige stad, mens de ugudelige er utenfor sammen med Satan og hans engler. For første gang i menneskehetens historie er alle som er født, til stede i samme øyeblikk. Jesus gir de ugudelige et panoramisk overblikk over frelsesplanen og gjør dem oppmerksomme på alle synder de har begått uten å angre.¹⁷ De husker alle muligheter de har forsømt, alle øyeblikk de med overlegg har stilnet Den hellige ånds stemme, og alle synder de har nektet å gi slipp på. Dette fører til dyp anger over det de har mistet, men ikke til sann anger. De erkjenner Guds rettferdighet og innser at syndens lønn faktisk er den evige død (Rom 6,23).

Når den siste dommen blir avsagt, erkjenner selv Satan sine ugjerninger. Deretter bøyer alle – både i og utenfor byen – seg for Jesus, og hver tunge bekjenner at Jesus Kristus er Herre (Fil 2,10.11). Etter dette renser Gud jorden med en gjenopprettende, kirurgisk og rengjørende ild, og gjør alle ting nye igjen (Åp 21,1). Deretter tørker han bort tårene til de troende som sørger over sine kjære som forkastet frelsen og gikk tapt for alltid (Åp 21,4). Til slutt gjenopprettes kjærlighetens herredømme og den universelle orden i hele universet.

Det er ikke lenger noen tvil om Guds rettferdige og kjærlige karakter, for ikke bare har Han demonstrert sin kjærlighet for hele universet, men også hvordan den til syvende og sist seiret. Alt er blitt fornyet, og skaperverket har gjenvunnet sin uspolerte herlighet fra Eden. Gjenopprettelsen av den nye jorden er omfattende, og berører alle aspekter av menneskets natur og den skapte orden (Jes 11,6; 66,22). Men én påminnelse vil alltid være der: “Vår Forløser vil alltid bære merkene etter sin korsfestelse … tegnene på hans fornedrelse er hans høyeste ære; gjennom de evige tidsaldre vil sårene på Golgata vise frem hans lovprisning og forkynne hans makt.”¹⁸

Forsikringen om at ondskap og synd ikke skal vende tilbake, er ikke basert på tanken om at Gud vil eliminere vår valgfrihet etter at alle ting er gjenopprettet. I stedet hviler den på forståelsen av at hele universet gjennom frelseshistorien har lært at sann lykke, frihet og kjærlighet bare finnes i et harmonisk forhold med Gud. Den store striden er over. Synd og ondskap eksisterer ikke lenger.

Elmer A. Guzman, PhD, er assisterende professor i systematisk teologi ved Paraná Adventist College i Brasil.

Artikkelen ble først publisert på websidene til Adventist Review og inneholder tanker rundt kapittel 39-42 fra originalutgaven av “The Great Controversy”.

Lytt til “The Great Controversy” på norsk her:

EGW Writings

Spotify

Fotnoter (hovedsaklig på Engelsk)

1. Alle bibelsitater er hentet fra Bibelselskapets Bibelen 2011-utgave.
2. Ellen G. White, The Great Controversy Between Christ and Satan (Oakland, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1911), p. 602, says “When the testing time shall come, those who have made God’s word their rule of life will be revealed.” This means that our faith should rely in nothing but the Word, humbly holding fast faith in Jesus and His promises. Elsewhere, White contends that the nature of God’s sealing and assurance for the elect to persevere is a “settling into the truth, both intellectually and spiritually.” Francis D. Nichol, ed., The Seventh-Day Adventist Bible Commentary, (Hagerstown, MD: Review and Herald, 1977), 4:1161.
3. For an explanation why Michael can be understood as Christ, see Marvin Moore, Challenges to the Remnant: Adventists, Catholics and the ‘the Church’ (Nampa, ID: Pacific Press, 2008), p. 241. See also, George R. Knight, ed., Seventh-day Adventist Answer Questions on Doctrine,  ed. (Berrien Springs, MI: Andrews University Press, 2003), pp. 65–76.
4. This word encompasses a broad meaning when referring to man as its subject. However, there are some specific meanings when God is the subject. In Psalm 109:31, God takes (amad) His position at the right hand of the needy to ensure justice. It is also used poetically to describe theophany, referring to God’s coming (amad) (Ezekiel 3:23; 10:18; 11:23). Habakkuk portrays God standing (amad) and surveying the earth (Hab 3:6). Willem Van Gemeren, New International Dictionary of Old Testament Theology & Exegesis, (Grand Rapids, MI: Zondervan, 1997), 3:432–33.
5. Ellen G. White, The Great Controversy (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1911), p. 613.
6. The fact that He is coming “quickly” suggests that even after the investigative judgment concludes, Christ has not yet returned to Earth. His arrival is therefore understood to be a future event from this point in time. There exists a period between the closing of the investigative judgment and the
7. Ellen G. White, The Great Controversy (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1911), 614.
8. “I saw that the four angels would hold the four winds until Jesus’ work was done in the sanctuary, and then will come the seven last plagues.” Ellen G. White, Early Writings (Washington, DC: Review and Herald, 1945), p. 36.
9. The seven last plagues described in Revelation serve a purpose akin to the ten plagues sent to Egypt by God before the Israelite’s deliverance from Pharaoh’s bondage. These apocalyptic plagues are not intended to instill fear but rather depict divine resolution in the eschatological context, addressing the issues of sin, injustice, and evil.
10. Jesus interceding with the Father does not imply a negative role for the Father in the work of salvation. It’s crucial to recall that the atonement originated from the Father’s heart. See Ellen G. White, TheDesire of Ages (Oakland, CA: Pacific Press Pub. Assn., 1898), p. 57; Fernando Canale, “Doctrine of God” in Raoul Dederen, ed., Handbook of Seventh-Day Adventist Theology (Hagerstown, MD: Review and Herald, 2000), pp. 126–27.
11. Leon Morris, The Apostolic Preaching of the Cross (Grand Rapids, MI: Eerdmans, 1955), pp. 144–213.
12. Ellen G. White, The Great Controversy (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1911), p. 613.
13. “Jacob’s night of anguish, when he wrestled in prayer for deliverance from the hand of Esau (Genesis 32:24–30), represents the experience of God’s people in the time of trouble.” Ellen G. White, The Great Controversy (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1911), p. 616.
14. Satan’s imprisonment on this desolated earth foreshadows the scapegoat of the Day of Atonement. Once the service was completed, the sins of the sanctuary were transferred to the scapegoat, which was led into the wilderness. Likewise, Jesus, our High Priest, finished His ministry in the heavenly sanctuary, and at His Second Coming, declares Satan guilty and responsible for the sins of God’s people that he has caused. See Ellen G. White, The Great Controversy (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1911), p.658.
15. Ranko Stefanovic, Revelation of Jesus Christ: Commentary on the Book of Revelation, 2^nd (Berrien Springs, MI: Andrews University Press, 2009), p. 576.
16. See the chapter “The Millennium and the End of Sin” in Seventh-day Adventists Believe: A Biblical Exposition of Fundamental Doctrine[s],3rd ed. (Silver Spring, MD: Ministerial Association/Review and Herald, 2018), p.407.
17. Ellen G. White, The Great Controversy (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1911), 666.
18. Ibid., p. 674.