Guds vilje åpenbart

Har du møtt velmenende mennesker som hevder å kjenne Guds vilje?

Jeg har det. Det kan være slitsomt.

Disse menneskene later som om de vet nøyaktig hva fremtiden bringer, og de oppfordrer deg til å handle på en bestemt måte fordi «Herren har vist dem…». I det minste er det det de hevder. Å kjenne Guds vilje gir dem en slags særskilt makt over andre mennesker.

Mennesker med religiøs legning har alltid ønsket å kjenne Guds vilje. Da Israelsfolket sto på grensen til det lovede land, advarte Gud dem mot å følge skikkene til nabolandene når ønsket om å kjenne Guds vilje ble sterkt.

I de hedenske landene fantes det en mengde guder. Det gamle testamente nevner mer enn ti slike guddommer. Flere personer hevdet å tale på vegne av disse gudene, og de brukte forskjellige metoder for å finne ut hva de mente var viljen til sin særlige gud.

Den levende Gud, himmelens og jordens skaper, forbød uttrykkelig å bruke hedenske metoder for å finne Guds vilje.

«Når du kommer til det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter alle avskyelige skikker hos folkeslagene der.» (5. Mosebok 18:9).

Det finnes alltid en fristelse til å etterligne praksisen vi ser i samfunnet rundt oss. Men Guds folk ble kalt til en annen livsstil enn de hedenske folkene de skulle leve blant – først og fremst fordi den hedenske livsstilen var skadelig både fysisk og åndelig (2. Mosebok 15:26).

Overtro i vår tid

Gud ga Israel en liste over praksis de som tilhører ham, ikke måtte drive med:

«Hos deg må det ikke finnes noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, ikke noen som tar varsler, ingen tegntyder, spåmann eller trollmann, ingen som utfører besvergelser, spør gjenferd eller spådomsånder til råds eller søker hjelp hos de døde.» (5. Mosebok 18:10–11).

Det er vanskelig å vite nøyaktig hva disse ni forbudte måtene å søke kunnskap på innebar, men vi kan trygt si at alle hører hjemme i den okkulte kategorien – forsøk på magisk vis å kontakte de døde. Disse handlingene var uttrykk for overtro.

Dessverre er mange mennesker, selv i vår vitenskapelige tidsalder, tiltrukket av overtro og villige til å eksperimentere med medier for å komme i kontakt med døde. Noen undersøkelser hevder at to tredjedeler av alle etterlatte har hatt slike opplevelser.[i]

Budskapet fra Gud gjennom Moses til dem som skulle inn i det lovede land var tydelig:

«De folkeslagene som du tar landet fra, hører på tegntydere og spåmenn; men det kan Herren din Gud ikke tillate at du gjør.» (5. Mosebok 18:14).

En pålitelig kanal til å kjenne Guds vilje

I stedet for de overtroiske og avskyelige metodene de hedenske folkene brukte for å finne sine guders vilje, ga Gud Israel en sikker og pålitelig måte å kjenne hans vilje på – gjennom profetene.

Sammen med dommere (5. Mosebok 16:18–20), konger (5. Mosebok 17:14–20) og prester (5. Mosebok 18:1–8) var profetene ett av de fire embetene Gud innstiftet for å skape et velordnet samfunn.

Å kjenne Guds vilje var nødvendig for å ta kloke avgjørelser, både for enkeltpersoner og for nasjonen. Gud selv tok initiativet til å åpenbare sin vilje; det var ikke avhengig av menneskelig innsats. Vi ser det guddommelige initiativet tydelig i dette verset:

«Jeg vil la det stå fram en profet som deg, en av deres landsmenn. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal forkynne for dem alt det jeg pålegger ham.» (5. Mosebok 18:18).

Poenget er dette: Det er absolutt ingen grunn til å ty til okkulte seanser for å finne Guds vilje. Skaperen selv vil åpenbare alt hans folk trenger å vite om hans vilje.

Gjennom hele Israels historie spilte profetene en avgjørende rolle som Guds talerør.

Moses – den forbilledlige profet

Moses var mønsteret for hvordan forholdet mellom Gud og hans talerør skulle fungere, selv om Moses var unik ved at han fikk tale med Herren ansikt til ansikt.

De siste versene i 5. Mosebok beskriver overgangen i lederskap fra Moses til Josva etter at mannen som førte Israel ut av fangenskapet, døde.

Som en siste hyllest til en stor Guds mann understreker Bibelen Moses’ enestående posisjon:

«Aldri igjen sto det fram i Israel en profet som Moses, som Herren ga seg til kjenne for, ansikt til ansikt.» (5. Mosebok 34:10).

Den vanlige måten Gud talte til profetene på var gjennom syner og drømmer (4. Mosebok 12:6), men Moses hadde et spesielt forhold til Gud: «Ansikt til ansikt snakker jeg med ham, i klare syn, ikke i gåter» (4. Mosebok 12:8).

Josva – en profet

Selv om Bibelen ikke direkte kaller Josva en profet, ble han regnet som en av profetene i jødisk tradisjon. Det ser vi blant annet ved at Josvas bok er plassert som den første av profetbøkene i den hebraiske Bibelen.

De jødiske skriftene ble delt i tre deler: Loven (Torah), Profetene (Nevi’im) og Skriftene (Ketuvim). De tre initialene danner ordet Tanakh, som brukes som betegnelse på hele den jødiske Bibelen.

Første vers i Josvas bok sier tydelig at Gud kommuniserte med ham:

«Da Moses, Herrens tjener, var død, sa Herren til hans medhjelper Josva, Nuns sønn:» (Josva 1:1).

Instruksene Gud ga ham, dreide seg først og fremst om hvordan han skulle føre folket inn i det lovede land og fordele landområdene mellom stammene. Den første beskjeden fra Gud til den nye lederen inneholdt et løfte om guddommelig ledelse og beskyttelse:

«Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.» (Josva 1:9).

Jesus er den sanne profeten. Han står i en særstilling når det gjelder å formidle Guds vilje til mennesker.

Talerør i en kritisk tid

Som Guds talerør i en avgjørende tid i Israels historie formidlet ikke Josva bare Herrens ord (Josva 3:9); hans profetiske tjeneste ble i stor grad kjennetegnet av de handlingene han utførte etter Guds befaling.

Da folket hadde krysset Jordan, gjennomførte Josva Guds befaling om å reise et minnesmerke for hendelsen. Tolv steiner tatt fra midten av elven ble satt opp i Gilgal. Det var et varig minne om Guds frelseshandlinger og ville vekke spørsmål hos kommende generasjoner. Svaret skulle være tydelig:

«Her gikk israelittene over Jordan på tørt land.» (Josva 4:22).

Josva står dermed som den første profeten etter Moses i en lang rekke av store profeter som Jesaja og Jeremia. Men selv med slike fremragende profeter levde det en forventning om at Gud hadde noe mer i vente.

Beskrivelsen av profetembetet i 5. Mosebok 18 ble etter hvert ikke bare sett som en generell skildring av profetenes oppdrag, men som et løfte om én helt spesiell profet – Profeten.

Haggai, Sakarja og Malaki var profeter som hadde sin tjeneste etter eksilet. Etter at disse hadde forlatt scenen, vokste forventningen. Gjennom de neste 400 årene uten profetisk røst ble lengselen etter «en profet som Moses» stadig sterkere.

Da døperen Johannes trådte fram, undret folk om han kunne være «Profeten» (Johannes 1:21).

Og noen av dem som hørte Jesus tale under løvhyttefesten, uttrykte håp og forventning da de sa: «Dette må være profeten.» (Johannes 7:40).

Jesus – den sanne profet

Etter helbredelsen av den lamme ved Fagerporten, forklarte Peter at han og de andre apostlene bare var redskaper, og at helbredelsen skjedde ved troen på Jesus. Han trakk linjene tilbake til 5. Mosebok 18 og siterte teksten med henvisning til Jesus:

«Moses har sagt: ‘Herren Gud skal la det stå fram en profet som meg blant dere, en av deres egne brødre. Ham skal dere høre på i alt det han sier til dere.» (Apostlenes gjerninger 3:22).

I sitt forsvar for rådet brukte Stefanus den samme teksten og hevdet at de religiøse lederne hadde drept selve Profeten (Apostlenes gjerninger 7:37, 52).

Jesus er den sanne profeten. Han står i en særstilling når det gjelder å formidle Guds vilje til mennesker. I en skarp samtale med de jødiske lederne sa han selv:

«…det jeg har hørt av ham, det sier jeg til verden.»» (Johannes 8:26).

Å kjenne Guds vilje – og å gjøre den

Fordi Jesus trofast formidlet Guds vilje både i ord og gjerning, trenger vi ikke å spekulere i hva Guds vilje er for oss og for hele menneskeheten. Jesus er Immanuel – Gud med oss – og hans oppdrag var uløselig knyttet til Faderens vilje. Jesus forklarte det tydelig i en samtale med noen jøder:

«For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.»» (Johannes 6:40).

Frelse for hvert eneste menneske på jorden – det er Guds fremste vilje. Bibelen har som sitt hovedformål å føre oss til en frelsende tro på Jesus og hans død som vårt sonoffer.

Derfor vil jeg oppmuntre deg til å lese Bibelen med dette spørsmålet i tankene:

Hva forteller det avsnittet jeg nå leser om Guds vilje til å frelse meg og min familie? Når du leser på denne måten, vil du bli rikt velsignet, og du vil få en klar forståelse av Guds vilje.

Når du så har fått innsikt i Guds frelsende vilje for deg, er du også klar til å gjøre hans vilje – ved å leve som et menneske frelst av hans kjærlige nåde.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.

Fotnoter

[i] Can There Be Communication After Death? | Psychology Today United Kingdom. Lest 10. september, 2025.