Hans trofasthet er stor

For omtrent syv år siden fikk jeg en oppvåkning som forandret alt for meg.

I 2017 var jeg på misjonstur på Hawaii og hadde flere meningsfulle samtaler med en venn. Vi snakket om den kristne troen og om hvordan Jesus er sentrum i livene våre. Som det krystallklare vannet på en strand på Hawaii, ble én ting unektelig tydelig: Sentrum i mitt åndelige univers dreier seg ikke om meg.

I over tretti år av mitt liv ble jeg formet av to metahistorier i min adventistiske oppvekst og utdannelse: «Gud er så trofast» og «Vær mer trofast». Den siste fortellingen, «Vær mer trofast», dominerte mitt åndelige og erfaringsmessige univers det meste av livet, særlig i tjueårene.

Jeg skrev til og med en sang i slutten av tjueårene som fremhevet dette «vær mer trofast»-verdensbildet. Her er noen linjer fra «Where Are They?» (oversatt fra Engelsk):

Jeg har ofte hørt historier om store menn,
Det var en som samlet steiner som lå ved bekken,
Han la en i en slynge og slynget den rundt og rundt,
Før du har telt til ti, faller Goliat.
Hvor er Davidene i dag?

Hun ante ikke at hun skulle stige til topps.
En enkel jødisk jente ble en nasjons dronning.
Hun reddet sin jødiske rase fra ødeleggelse og død.
Vi er oppdratt som henne for en tid som denne.
Hvor er Esterne i dag?

Hvor er de hellige som holder vår Guds bud?
Hvor er de trofaste som vil stå selv om himmelen faller?
Hvor er de? De som vil stå foran denne verdens konger og herskere og kjempe for Jesu navn.

Selv om mange faller fra, vil jeg følge Jesus.
Selv om mange faller fra, vil jeg følge Jesus.

Kan du kjenne grunntonen i teksten? «Vær mer trofast.» Selv om dette budskapet kan høres søtt ut, og oppfordrer oss til å «være trofaste for enhver pris», bærer det ofte med seg en bitterhet under overflaten.

Er det noe galt i å oppfordre folk til å være mer lydige? Slett ikke. Men å primært bygge mitt åndelige univers på min urokkelige trofasthet er en oppskrift på katastrofe. Historien om den fortapte sønnen i Lukas 15 illustrerer perfeksjonismens nytteløshet.

Tre måter å leve på

I lignelsen om den fortapte sønn (Lukas 15,11-32) skiller Jesus mellom tre vidt forskjellige måter å leve på.

1. Relativisme (menneskelig utroskap)

Den yngste broren i fortellingen viser ikke respekt for sin far ved å be ham om sin del av arven mens faren fortsatt er i live. Han er utro mot sin far, forlater hjemmet og sløser bort alle pengene sine på et hensynsløst liv. Hva er resultatet av hans hensynsløse utroskap? Han ender opp uten penger i lommene og ender opp med å spise sammen med griser. Han minner oss om at det ikke finnes noen varig glede når vi lever utenfor Gud. Umoral og relativisme ødelegger oss til slutt.

2. Loviskhet (menneskelig trofasthet)

Den yngste broren kommer hjem, og faren holder en stor fest for ham. Den storebroren er opprørt fordi faren aldri har gitt ham en geit for hans perfekte lydighet og trofasthet mot farens befalinger. Rasende sa han til faren: «Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine.» (Lukas 15,29).

Her kommer en trist vending i historien: Storebrorens nøye lovlydighet førte til at han avviste faren sin. Det ironiske er at selv om han bodde sammen med faren, er storebroren (i likhet med lillebroren før han kom hjem) adskilt og fjern fra sin far.¹  Mens den yngre broren var fortapt i sin hensynsløshet, var den eldre broren fortapt i sin selvrettferdighet.² Historien om storebroren lærer oss at et overdrevet fokus på vår trofasthet (dvs. loviskhet, perfeksjonisme, atferdstenkning) utilsiktet og ironisk nok kan føre til at vi fjerner oss fra Gud. På samme måte som umoral kan et overdrevet fous på vår moral også ødelegge oss.

Vi har lært at en umoralsk livsstil er nytteløs, og et liv som først og fremst er fokusert på min egen trofasthet, er også håpløst. Finnes det en tredje og bedre vei? Ja, den finnes. Den kalles evangeliet.

3. Evangeliet (Guds trofasthet)

Ordet «evangelium», som dukker opp for første gang i Matteus’ bok (Matteus 4,23), er det greske ordet euangelion. Euangelion betyr «Guds gode nyheter til mennesker» og «gode nyheter som proklamasjon».³ I Det nye testamentet forekommer «ordgruppen euangelion (gode nyheter), euangelizo (forkynne gode nyheter) og euangelistes (en som forkynner gode nyheter) minst 133 ganger.»⁴ Siden evangeliet er Guds gode nyheter (og ikke våre), er det Gud, ikke oss, som er objektet for vår tro. Skriftens primære fokus handler aldri om oss, men om Gud og hva Han har gjort i og gjennom sin Sønn, Jesus Kristus.

Tilbake til historien om de fortapte «sønnene».⁴ Evangeliet dukker opp to steder i fortellingen. For det første ser vi Guds ubetingede kjærlighet i farens kjærlighet til sin yngste sønn. Han tar imot den yngste broren med åpne armer. (Det ironiske er at det ikke ble noen feiring for den eldre, selvrettferdige broren). For det andre illustreres evangeliet på en vakker måte i begynnelsen av lignelsen. «Jesus sa: ‘En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem.’» (Lukas 15,11). Det greske ordet for eiendom er bios, og av det får vi ordet «liv». Eiendommen var «livet» for familien hans, det økonomiske grunnlaget for deres livsopphold.

Fikk du med deg viktigheten av farens offer? «Han skiftet [delte] da sin eiendom [bios] mellom dem.» Ikke bare deler faren sin eiendom for den yngste sønnen som ber om den, men han «gir sitt liv» til den eldre broren som ikke engang har bedt om det. Da Jesus delte denne lignelsen med de selvrettferdige fariseerne, fortalte han de hyperfokuserte lovhåndheverne (som var beinharde paragrafryttere) at han ville gi sitt liv for både umoralske og moralistiske mennesker. Gud er så trofast at Han gir sitt liv for alle – umoralske og moralistiske mennesker.

Stor er Hans trofasthet (ikke min)

Av egen erfaring kan jeg bevitne at både det å leve adskilt fra Jesus og det å fokusere besatt på å følge Hans lover fører til en form for personlig lidelse. Faktisk kan et liv som er sentrert rundt «lydighet først» være farlig, fordi selvrettferdighet fungerer som karbonmonoksid – det er en stille morder. Jeg kan fremstå som dydig på utsiden ved å gå i kirken, lese i Bibelen, betale tiende, tjene samfunnet og dele troen min, men innvendig kan jeg være i ferd med å forfalle. Selvrettferdighet er en illusjon som lurer meg til å tro at «jeg gjør alle de rette tingene, så jeg fortjener frelse». Men denne selvrettferdigheten undergraver i det stille mitt åndelige velvære og er en kilde til min undergang.

Så hvor er det beste stedet å forankre troen vår? Ikke i vår trofasthet, det er helt sikkert. Salmedikteren Thomas Chisholm visste hvor han skulle forankre troen sin:

Stor er din trofasthet, Gud, du min Fader!
Ingen forandring skal skygge min sti.
Du er den samme, din kjærlighet evig.
Som du har vært, vil du alltid forbli.

Stor er din trofasthet,
stor er din trofasthet,
nåde og miskunnhet strømmer fra deg!
Alt mitt behov har du rikelig stillet!
Stor er din trofasthet, Herre, mot meg!

Så her er det beste stedet å forankre vårt åndelige og erfaringsmessige univers: Kristi trofasthet slik den åpenbarte seg ved hans død på Golgata.⁵ Stor er Kristi trofasthet! Ikke min. Hvordan kan mitt offer sammenlignes med Kristi offer?

«Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: ‘Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?’ Det betyr: ‘Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?’» (Markus 15,34).

Jeg kan klappe meg selv på skulderen for min trofasthet, men i motsetning til Jesus vil jeg aldri få kjenne hvordan det føles å bære vekten av verdens synd på mine skuldre og føle meg evig atskilt fra Far. Og på grunn av sin ufattelige og betingelsesløse kjærlighet ga Jesus sitt liv for alle sine urettferdige og selvrettferdige barn. Jeg er takknemlig for at Guds betingelsesløse kjærlighet (demonstrert ved Jesu komme, liv, død og oppstandelse) har vært løsemiddelet som har frigjort meg fra myten om at jeg må gjøre det bedre, slik at Gud kan elske meg.

Kristi offer, ikke mitt, er den herlige virkeligheten som kan snu verden på hodet. La oss ikke være som den tåpelige mannen som bygde sitt hus på sanden av sin selvrettferdige selvsikkerhet. La oss være som den kloke mannen som bygde sitt hus på den solide Klippen – Jesus.

Artikkelen ble først publisert på websidene til Adventist Review og er en kommentar til bibelstudiet for sabbaten 21. september 2024.

Nestor Soriano er pastor i Hinsdale Fil-Am Seventh-day Adventist Church i Hinsdale, Illinois.  Han er lykkelig gift med Katherine, og sammen har de to livlige døtre.

Noter

1. Timothy Keller, The Prodigal God (Penguin Books, 2011), 37. Omhyggelig lydighet mot Guds lov kan fungere som en strategi for å gjøre opprør mot Gud.
2. Ellen G. White, Christ’s Object Lessons (Washington, D.C.: Review and Herald Pub. , 1900), 207. Ellen White skriver om denne vanskelige situasjonen: «Når han skulle ha funnet en varig glede i sin fars nærvær, har hans sinn hvilt på den fortjeneste han kan oppnå ved sitt aktsomme liv. Hans ord viser at det er for dette han har gitt avkall på syndens gleder.» Den eldre broren prøvde å finne varig glede i sin trofasthet.
3. Frederick W. Danker, Walter Bauer, and William Arndt, A Greek-English Lexicon of the New Testament and Other Early Christian Literature, 3rd ed. (Chicago: University of Chicago Press, 2000), 402.
4. Timothy Keller, Center Church: Doing Balanced, Gospel-Centered Ministry in Your City (Grand Rapids: Zondervan, 2012), 29.
5. Ellen G. White, Letters and Manuscripts, vol. 6, Manuscript 31, 1890 (Ellen G. White Estate). Retrieved from https://egwwritings.org/book/b14056. «Det er én stor sentral sannhet som vi alltid må ha for øye når vi gransker Skriften – Kristus og ham korsfestet. Alle andre sannheter får innflytelse og kraft i den grad de står i forhold til dette temaet.»