Har reformasjonen stoppet opp? Å komme tilbake til Bibelens ideal om smågrupper

I den anledning bør vi kanskje også evaluere hvordan vi driver menighet. Da snakker jeg om teologien rundt menighetsorganisering. Særlig da om små fellesskap av troende. Jeg kommer til å se på teologien bak en slik organisering, og noen eksempler.

Teologien bak

Jesus, som det klareste bildet av Gud (Joh 1,18), kan lære oss mye om smågrupper. Jesus var intensjonell i sin utvelgelse av en liten gruppe (Matt 4,18-22; Luk 6,13-16). Selv om han også hadde en offentlig tjeneste i evangeliene, ser vi tydelig at han prioriterte disiplene gjennom ledertrening, utrustning, nære samtaler og omsorg. Det var denne lille gruppen som etter hvert også ble lederne for den voksende gruppen av Messias’ etterfølgere, og så ble gitt misjonsbefalingen med en tydelig strategi for vekst (Matt 28,18-19; Apg 1,4-8).

Den tidlige kristne kirken i Jerusalem fulgte dette eksempelet, og prioriterte både det større fellesskap ved tempelet og mindre fellesskap i hjemmene (Apg 2,46; 5,42). Arkeologiske bevis antyder at tilbedelse i hjemmene ble fulgt gjennom de første par århundrene.[1] Selv om dette også var av nødvendighet, fordi flesteparten av kristne i denne tidsperioden var relativt fattige, gav det rom for nære relasjoner, mentorskap og individuell og kollektiv vekst.[2]

Denne vekslingen mellom et større fellesskap og smågrupper, ser vi også mange andre steder etter Jerusalem-menigheten ble opprettet (Apg 12,12; Rom 16,3; 1 Kor 14,23; 16,19; Kol 4,15).

Også i Det gamle testamentet ser vi en lignende inndeling av menigheten, der Moses ble oppmuntret av sin svigerfar til å dele opp folket i visse størrelsesordener under visse ledere (2 Mos 18,17-26). Jetros råd bygger på grunntanken bak lederskapsbygging i menigheten, nemlig å fordele arbeidsmengden på flere ledere i menigheten, evnefordelt lederskap, og gi ledere autoritet og ansvar. Det er krevende for en menighetsleder å imøtekomme alles behov i en lokalmenighet, og en inndeling i mindre grupper fjerner et usunt fokus fra pastor og tilrettelegger i større grad for disippelskap.

Nyere eksempler

Etter at kristendommen ble lovlig i Romerriket i år 380, flyttet mange av de kristne fra sine skjul i hjemmene og katakombene, for å ha et offentlig gudstjenesteliv.[3] Som Gjerme nevner, så forsvant da mye av dynamikken i fellesskapet, der små grupperinger ble mindre vanlig.[4] Selv om reformasjonen brakte endring i teologisk forståelse og praksis, der vi kom nærmere Bibelens lære på visse ting, fortsatte de fleste kristne å møtes i offentlige menighetslokaler, i motsetning til anabaptistene og etter hvert metodistklassene til John Wesley som i langt større grad prioriterte smågrupper.[5]

Metodistkirken er et særlig interessant tilfelle av hvordan et kirkesamfunn kan bli drevet frem av smågrupper. På 1700-tallet kunne man faktisk ikke bli medlem i en lokal metodistmenighet, med mindre man deltok i metodistklassene.[6] Disse ville møtes i hjem, butikker eller andre bygninger, med lokalt fotfeste nær medlemmenes bosted.[7] Alle kunne delta, og ledere hadde ingen formelle teologiske kvalifikasjoner.[8] Bunton, Henderson og Stetzer tilbyr oss noen grunner til at disse klassene var en betydelig vekstfaktor i den enorme medlemsveksten Metodistkirken opplevde i England og i USA.[9] Det var høyt forpliktelsesnivå til grupper, bruk av lekfolk som smågruppeledere, gruppene var en treningsplass for nye ledere og gruppene var knyttet sammen til et større nettverk av grupper. I tillegg hadde de et fokus på hellighet, nøkkelverdier, intern ansvarliggjøring, praktiske temaer og tydelig definerte retningslinjer for gruppene.

I nyere tid har også andre kirker her i Norge opplevd stor vekst ved å følge en smågruppemodell, inkludert Salt, Home Church, Vågsbygd Misjonsmenighet, IMI Tananger, og ByMenigheten-Sandnes. Det som også er verdt å merke seg, er ikke at det bare er kirkeplanter som benytter en slik struktur, men også etablerte menigheter.

Hva nå?

Det kan være lett å bli begeistret av store perspektiver fra andre land, men vi må også tro at dette kan fungere i Norge.[10] Og mange eksempler viser nettopp det, at det kan fungere her også. Det vil alltid være mennesker som har motforestillinger og unnskyldninger til at det ikke kan fungere her. «Det er derfor viktig å minne om at det ikke er med norsk kultur vi skal bygge smågrupper, men i norsk kultur» sier Gjerme.[11]

Guds rike er kommet nær, forkynte Jesus. Vi må tørre å tro at Jesu modell for investering i få personer om gangen, kan bære frukt. Og at vi gjennom en smågruppekultur kan introdusere en Guds rike-kultur, der vi lever i nært fellesskap til hverandre.

Mange gode bøker, fra menighetsledere som har personlig erfaring med å endre menighetsstruktur til en smågruppestruktur, kan komme med både bibelske og empiriske begrunnelser for hvordan dette rent praktisk bør gjennomføres. Activate av Searcy og Thomas, og Tusen Hjem av Gjerme er lettleste og praktiske bøker om disse tingene. Kanskje du og ditt lederteam i lokalmenigheten kan lese disse bøkene sammen? Kanskje dere kan få med dere nøkkelledere til å evaluere deres menighetsstruktur og hvorvidt den ligner Jesu modell? Tør vi å hoppe uti det?

Fotnoter

[1] Ehrman, The New Testament: A Historical Introduction to the Early Christian Writings, Sixth Edition. (New York: Oxford University Press, 2016), 201.

[2] Billings, “From House Church to Tenement Church,” Journal of Theological Studies 62:2 (2011), 541–569; Edin Løvås, Husmenigheten (The House Church) (Kvinesdal: Hermon Forlag, 1984), 16.

[3] Hill, Zondervan Handbook to the History of Christianity, Grand Rapids, MI: Zondervan, 2006, 10; Gjerme, Smågrupper i Menigheter, (Hermon Forlag, 2020), 21.

[4] Gjerme, Smågrupper i Menigheter, (Hermon Forlag, 2020), 21.

[5] Gjerme, Smågrupper i Menigheter, (Hermon Forlag, 2020), 21.

[6][6] Bunton, «300 Years of Small Groups – The European Church From Luther To Wesley,” 97–98.

[7] Bunton, «300 Years of Small Groups – The European Church From Luther To Wesley,” 97

[8] Bunton, «300 Years of Small Groups – The European Church From Luther To Wesley,” 97

[9] Bunton, «300 Years of Small Groups – The European Church From Luther To Wesley,” 97–103;

Henderson, John Wesley’s Class Meeting: A Model for Making Disciples, 81-158; Payne, Discovering Church Planting: An Introduction to the Whats, Whys, and Hows of Global Church Planting, 262–278; Stetzer, “New Congregations on the Western Frontier: Lay Planting among Baptists and Methodists,” 349-372.

[10] Gjerme, Smågrupper i Menigheter, (Hermon Forlag, 2020), 24-25.

[11] Gjerme, Smågrupper i Menigheter, (Hermon Forlag, 2020), 25.