Hopp i det!

Jeg elsker kaldt vann. Hele året ser jeg frem til sommerdagene når jeg kan hoppe ut i det forfriskende og kjølige fjellvannet jeg liker best.

Jeg liker det forfriskende sjokket av den kalde innsjøen når vannet lukker seg om meg og så kjenne følelsen av å svømme i det silkemyke vannet.

Det har ikke alltid vært slik. I årevis lekte jeg på stranden, dyppet tærne, vasset litt, men kastet meg sjelden uti. For å være ærlig var jeg redd for kulden. Jeg var redd for at jeg skulle fryse når jeg kom opp. Jeg var redd for at musklene mine skulle stivne, og at jeg ikke ville klare å svømme mer.

Jeg antar at jeg fikk frykten min naturlig. Jeg vokste opp som misjonærbarn i Singapore, og der var svømming ensbetydende med varmt vann og lyse sandstrender. Det skumleste med vannet var krabben som en dag prøvde å nappe meg i tærne.

Men så flyttet vi til California. Det var en stor skuffelse. Innsjøene var fantastiske og kalde! Havet var grått, skummelt og kaldt. Svømming ble noe jeg bare likte om sommeren, i bestemors varme basseng.

Så giftet jeg meg, og jeg ble overrasket over hvor glad min mann var i havet. I 20 år så jeg på ham svømme og ønsket at vannet var varmere, slik at jeg kunne svømme sammen med ham.

For noen år siden ga jeg opp og bestemte meg for at jeg ville svømme uansett om vannet var kaldt eller ikke. Det tok ikke lang tid før jeg forstod at jeg hadde gått glipp av en av livets største og enkle gleder.

Hva har jeg gått glipp av?

Opplevelsen fikk meg til å tenke på Guds kjærlighet. Ordene fra bestefars favorittsang kom tilbake i tankene mine:

Om alle hav med blekk var fylte,
var him’lens velv av pergament,
og var en penn hvert strå på jorden,
hver mann med skrivekunsten kjent.
Å skildre rett Guds kjærlighet
vil tømme alle hav.
Og him’lens hvelv fra bryn til bryn,
ei plass til skriften gav.

(Frederick M. Lehman. Oversettelse: Trygve Bjerkrheim)

Er Guds kjærlighet like stor som havet? Ja, det lærte jeg i barnehagen: «Vid, vid som havet, … er min Frelsers kjærlighet.»

Men jeg har spurt meg selv: Stabber jeg rundt i utkanten av Hans kjærlighet, akkurat som jeg i årevis lekte på havets bredder?

Hvis jeg er ærlig med meg selv, er svaret ja. Jeg vet at Gud elsker meg, og jeg har opplevd gleden ved å vandre i Hans kjærlighet. Men når jeg ser dypt inn i meg selv, innser jeg at det finnes deler av livet mitt som jeg har vært redd for å overgi til ham.

Hvorfor? Fordi jeg er redd for hva Han vil gjøre med disse delene. Redd for at jeg kanskje ikke vil like hvor Han leder meg. Redd for at jeg kanskje ikke kan håndtere dypet.

Den avgjørende faktoren

Jeg har innsett at den avgjørende faktoren i overgivelse er tillit. Stoler jeg på at vår Far bare vil gjøre det som til syvende og sist er godt i mitt liv og i livene til dem jeg elsker?

Dette sitatet fra sabbatsskolens bibelstudieguide for voksne traff meg: «Frelseshistorien gir oss rikelig med bevis for at Gud alltid arbeider for det som til slutt er godt for alle parter. Skriftens Gud gjør alltid det som er godt og best ut fra de muligheter han har til rådighet i den store konflikten.» (Bibelstudier 1. kvartal 2025: Guds kjærlighet og rettferd, s. 90)

Og dette verset gir meg ro: «Herren er rettferdig på alle sine veier, trofast i alt han gjør. Herren er nær alle som kaller på ham, alle som kaller på ham i sannhet. Til dem som frykter ham, gir han det de ønsker, han hører deres rop og frelser dem» (Sal 145:17-19)

Min Far er til å stole på. Han er trofast i alt han gjør. Jeg trenger ikke å frykte.

Hva mer kunne jeg ha gjort?

Tillit er basert på kjennskap til en persons karakter. Jeg kan ikke stole på noen som er ute etter å ta meg, eller som kanskje ikke har mitt beste i tankene. Derfor må jeg bli kjent med min Far, slik at jeg kan stole fullt og helt på ham.

Sangen om «min kjære venn» i Jesaja 5,1-4 åpenbarer på en vakker måte Guds ømme kjærlighet til sine barn. «Min kjære venn» har en vingård som han har plantet i håp om en fruktbar høst. Han valgte et fruktbart sted med de naturlige fordelene av sollys og rik jord. Så gikk han i gang med å forbedre den ytterligere. Han fjernet steinene, dyrket jorden, plantet de fineste vinstokkene og sørget for å beskytte den. Han hadde all grunn til å forvente en god avling.

Men det var ikke det han fikk ved innhøstingen. Han høstet ville druer i stedet for gode druer. Bittert i stedet for søtt. Smerte i stedet for glede.

Lytt til Hans fortvilte rop: «Hva mer kunne gjøres med vingården min enn det jeg alt hadde gjort?» (Jesaja 5:4).

Vår Frelser (Min kjære venn) har gjort alt som er mulig for oss. Uansett hvor mye synd som har herjet i åssidene i våre liv, har vi en Frelser som valgte oss fordi Han ville ha oss. Han rykket forsiktig opp syndens ugress med roten, fjernet steinene fra våre forherdede hjerter og plantet sitt eget livs utvalgte vintre. Han ga seg selv for å beskytte oss mot Satans angrep.

Men hvor ofte mislykkes ikke livene våre i å produsere den vakre frukten av kjærlighet og hellighet som Han hadde til hensikt? Hvorfor? Fordi vår tillit vakler, og vi frykter å kaste oss hodestups inn i Hans kjærlighet. Vi frykter det vi ikke vet, hva Han kan komme til å be oss om, og at Han kanskje ikke vil vårt beste.

La oss stanse opp og lytte til Hans hjerte: «Hva mer kunne gjøres med vingården min enn det jeg alt hadde gjort?» Han har gjort alt Han kunne for deg og meg. Det er ingenting som ville være til vårt beste, som Han har holdt tilbake.

Vi ser kanskje ikke alt klart akkurat nå, men vi kan stole på at der vi oppfatter kaos, skaper Gud orden. Der vi føler smerte, utvikler Han skjønnhet. Der vi opplever frykt, forblir Han troverdig.

En dag vil vi snart kunne synge Moses’ og Lammets sang med full forståelse: «Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, du konge over folkeslagene.» (Åpenbaringen 15:3).

Delfinklubben

Forleden var familien på utflukt til Aquatic Park i San Francisco, med en skjermet bukt med en sagnomsust fortid. På den andre siden av bukten ligger gamle skip for anker, historiske minnesmerker bevart av San Francisco Maritime National Historical Park. En energisk cocker spaniel var den eneste skapningen som var modig nok til å leke i vinterbølgene.

Men hunden var ikke alene. En stadig strøm av svømmere krysset bukten i avmerkede svømmebaner. De fargerike badehettene gjorde dem lette å se mens de svømte gjennom bølgene med kraftfulle svømmetak.

Da jeg kom hjem, måtte jeg finne ut mer. De modige svømmerne var medlemmer av Dolphin Club, som ble startet i 1877 for å fremme svømming og roing i San Francisco-bukten. Førti år senere arrangerte klubben den første svømmeturen i åpent vann under Golden Gate broen. I dag trosser klubbens medlemmer jevnlig det kalde vannet i San Francisco-bukten og trener til noe av den tøffeste svømmingen som er mulig.

Svømmerne i Dolphin Club tar svømming i iskaldt vann langt utover alt jeg har prøvd. Og de trives med det.

De minner meg om de åndelige kjempene som har kommet før meg, de som listes opp som troens helter i Hebreerbrevet 11. Deres historier inspirerer meg med sin tro og styrke. I likhet med svømmerne i Aquatic Park gjorde troens helter åndelig trening til en vane. De overga seg daglig til Guds kjærlighet og hadde en vilje til å følge ham hvor enn han måtte lede. De stolte nok på Guds karakter til å kaste seg ut på dypt vann. De lærte seg å svømme mot strømmene av tvil og synd som omga dem. Deres frimodige arbeid for Gud gjorde dem lette å identifisere i bølgene. Og de vant løpet, for de visste at Gud «lønner dem som søker ham» (Hebreerne 11:6).

Hvordan arter tillit seg?

Hvordan arter tillit seg? Noen ganger føles det som et dristig stup ut i det iskalde vannet, et nytt eventyr med Gud i noe vi aldri har opplevd før.

Andre ganger føles det som å slappe av i et boblebad, en total fred mens vi hviler i Guds kjærlighet til oss.

Men som oftest ligner tilliten på de modige svømmerne i San Francisco-bukten, vi velger daglig å fordype oss i Guds ord og Hans kjærlighet fordi vi vet at uansett hvor ubehagelig livet føles, så er Han akkurat det vi trenger.

Som et hav brer seg fra stranden
langt av sted mot himmelranden
og er større enn forstanden
er den fred som Gud oss gir.

(Salmer og sanger på veien hjem, Nr 303)

Jeg stuper uti. Blir du med?

Shenalyn Page er lærer for sine barn og skribent for Amazing Facts International, og hun elsker å fortelle historier om Guds godhet i menneskers liv.

Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.