Åpenbaringsboken kan deles inn i to deler, kapitlene 1-11 og 12-22. Begge begynner i urmenighetens tid og slutter med Jesu gjenkomst.
Mellom den sjette og syvende basun er det et mellomspill som begynner i Åpenbaringen 10,1. Åpenbaringen 11,1-13 er en del av dette mellomspillet og inneholder to scener, den første fokuserer på en oppmålingshandling av tempelet, og den andre handler om de to vitnene som vitner i løpet av de 1260 dagene i den profetiske historien. Den syvende basunen i versene 15-19 forkynner fullbyrdelsen av alle ting.
I Åpenbaringen 11,1 får Johannes en målestang og denne beskjeden: «Reis deg og mål Guds tempel og alteret, og tell dem som tilber der!». Dette er en henvisning til den motbilledlige forsoningsdagen, dvs. dommen før Jesu gjenkomst, som begynte i 1844. I vers 2 blir Johannes fortalt: «Men forgården utenfor tempelet skal du ikke ta med, den skal du ikke måle. For den er overlatt til hedningene, og i 42 måneder skal de trampe ned den hellige byen.» Tempelet i Jerusalem hadde en forgård for hedningene. I denne teksten representerer forgården jorden som er gitt til hedningene, som representerer dem som står Gud imot. De står i kontrast til det åndelige Israel, de sanne troende som retter sin tilbedelse til Gud i det himmelske tempelet. De to vitnene i vers 3 representerer Det gamle og Det nye testamentet.
Tidsrammen for å tråkke den hellige byen under føttene er førtito måneder eller 1260 dager, som er det samme tidsrommet som kvinnen i Åpenbaringen 12 befinner seg i ørkenen (12,6.14). Det er også de samme førtito månedene som dyret fra havet er aktiv i Åpenbaringen 13,1-10. Alle disse tekstene indikerer at Guds sanne kirke vil bli forfulgt i førtito måneder i sin historie. I henhold til år-dag-prinsippet utgjør de førtito månedene 1260 år. Denne artikkelen vil fokusere på hendelsene i løpet av de 1260 årene.
I de første århundrene av den kristne tidsalder ble biskopen av Roma, fordi han var biskop for kirken i rikets hovedstad, allment anerkjent som den øverste biskopen i det vestromerske riket. Etter at det i 476 falt til germanerne, anerkjente Justinian, keiseren av det østromerske eller bysantinske riket, som residerte i Konstantinopel, i 533 biskopen av Roma i stedet for patriarken av Konstantinopel (som kanskje var ubehagelig nær ham) som overhode for alle kirkene i både vest og øst.
Det vestromerske rikets fall skyldtes de germanske stammene som trengte inn i Romerriket fra nord. I 476 ble den siste romerske keiseren, Romulus Augustulus, avsatt av generalen Odovakar, som ble den første germanske kongen av Italia. De fleste germanske stammene ble omvendt av arianske kristne misjonærer, som lærte at Jesus var et skapt vesen, i motsetning til paven i Roma, som avviste dette synet. En av disse arianske stammene var østgoterne, som hersket over store deler av Italia, og som holdt paven innesperret i Roma. Paven ba keiser Justinian om hjelp, som sendte sin general Belisarius til Italia. I 538 befridde Belisarius Roma fra østgoternes beleiring. Den formelle anerkjennelsen av biskopen av Roma som «overhode for alle de hellige kirker»[i] ble dermed i praksis først effektiv i 538. Følgelig blir år 538 sett på som startdatoen for de 1260 årene med pavelig dominans i Europa.
Slutten på den 1260 år lange perioden kom under den franske revolusjonen i 1798, da Napoleons general Berthier 10. februar samme år gikk inn i Roma og tok pave Pius VI til fange. Under den franske revolusjonen mistet paven pavestaten i Italia, men Wienerkongressen (1815) gjenopprettet hans verdslige makt over byen Roma. I 1870 rykket imidlertid Victor Emmanuel II, opprinnelig konge av Sardinia, inn i Roma, og året etter ble Roma hovedstad i det forente kongeriket Italia. Den verdslige makten som pavedømmet formelt hadde utøvd i mer enn tusen år, tok slutt, og paven ble «Vatikanets fange» inntil hans verdslige makt ble gjenopprettet over Vatikanet i 1929 av Mussolini. Med dette oppfylles profetien i Åpenbaringen 13,3 om at pavedømmets dødelige sår fra 1798 skulle leges igjen. I det tjuende århundre økte pavens politiske og åndelige innflytelse jevnt og trutt.
Ved slutten av det første århundret e.Kr. hadde kristendommen spredt seg til Samaria, Etiopia, Syria, Lilleasia, Hellas, Italia og India. I det andre århundret fantes det kristne i alle landene rundt Middelhavet, og i de påfølgende århundrene ble alle de europeiske landene evangelisert og ble kristne nasjoner.
I Åpenbaringen 12,13 forfølger dragen kvinnen som fødte Jesus. «Men hun fikk de to vingene til den store ørnen, så hun kunne fly ut i ødemarken til sitt sted og få den maten hun trenger i én tid og tider og en halv tid, langt borte fra slangen» (Åp 12,14). De 3 ½ tidene er de samme som de førtito månedene eller 1260 årene med pavelig overherredømme og forfølgelse av Guds sanne kirke fra 538-1798. Dette ble forutsagt av profeten Daniel, som profeterte at det fra Romerriket skulle komme et lite horn som skulle forfølge Guds folk i 3 ½ tider eller 1260 år (Dan 7,24.25.) Dette betyr ikke at kirken ble forfulgt kontinuerlig i løpet av de 1260 årene, men det var i denne perioden at noen av de mest forferdelige forfølgelsene av kristne fant sted.
Den apostoliske kirke blomstret i omtrent fem hundre år. I løpet av denne perioden ble den forfulgt sporadisk og vanligvis lokalt i hele Romerriket, fra det første århundret e.Kr. og frem til 313, da keiser Konstantin utstedte Milanoediktet som innførte religiøs toleranse for kristne i Romerriket. I 380 gjorde keiser Theodosius den store kristendommen til offisiell statsreligion. Den forfulgte kirken fikk plutselig velstand og prestisje. I løpet av de neste to århundrene kom hedenske praksiser inn i kirken, f.eks. søndagsgudstjeneste, Maria- og helgendyrkelse, messen, skjærsilden osv. Kirken mistet sin renhet og utviklet seg til den romersk-katolske kirke, som grep den politiske makten og til slutt drev den sanne kirke ut i ødemarken. Blant disse Kristi etterfølgere i ødemarken var valdenserne, hugenottene og en rekke andre dissentere.
Valdenserne ble grunnlagt av Peter Waldo (ca. 1140 – ca. 1205), og deres mål var å følge Kristus i fattigdom og enkelhet. Det tok ikke lang tid før valdenserne begynte å føle pavemaktens vrede, og i 1215 ble de erklært kjettere. Da kirken begynte å forfølge dem, flyktet mange av dem til fjellregionen Piemonte i Nord-Italia, der Torre Pellici ble valdensernes historiske og åndelige hjem. Valdenserne var et folk av Bibelen. De skrev av bibeltekstene for hånd og lærte seg mange deler av Bibelen utenat. Deres lydighet mot Bibelens lære var årsaken til at de lyktes med å spre ordet, men det var også grunnen til at de ble forfulgt av sine fiender.
Peter Waldo er en av reformatorene som er hedret i Luthermonumentet i Worms i Tyskland. Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)
Den katolske kirken betraktet valdenserne som uortodokse, og i 1184 ble de bannlyst på synoden i Verona. I 1211 ble mer enn 80 valdenserne brent som kjettere i Strasbourg. De ble forfulgt, kastet i fuktige fengsler, og «husene og jordene deres ble tatt fra dem; barna deres ble stjålet for å bli indoktrinert med den religionen de avskydde». [ii] Tusenvis ble hengt, partert eller brent levende til de nesten var utryddet.
Valdenserne avviste praksisen med avlat. Dåpen foregikk ved full neddykking i vann og spedbarn ble ikke døpt. Nattverdens elementer (brød og vin) ble kun forstått som symboler, og de fornektet kirkens transsubstansiasjonslære. De avviste også forestillingen om skjærsilden og bønn for de døde. På 1500-tallet ble valdenserne del av den protestantiske bevegelsen.
Inkvisisjonen begynte på 1100-tallet i Frankrike for å bekjempe religiøs vranglære, særlig bl katarene og valdenserne forfulgt. I løpet av senmiddelalderen og den tidlige renessansen vokste inkvisisjonens omfang betraktelig som en reaksjon på den protestantiske reformasjonen. Hvor mange mennesker ble drept av inkvisisjonen? Tallet 50 millioner har blitt oppgitt gjentatte ganger,[iii] blant annet i adventistiske bøker[iv]. Dette ville bety at omtrent 40 000 mennesker ble drept hvert år i løpet av de 1260 årene. Dette virker sterkt overdrevet, tatt i betraktning at «ifølge moderne estimater ble rundt 150 000 mennesker tiltalt for ulike lovbrudd i løpet av de tre århundrene den spanske inkvisisjonen varte, hvorav mellom 3 000 og 5 000 ble henrettet.»[v] Andre estimater for den spanske inkvisisjonen varierer «fra 30 000 til så mange som 300 000.»[vi] Summen av alle mennesker som ble drept av inkvisisjonen, kan være i underkant av flere millioner.
Reformasjonens begynnelse regnes fra 31. oktober 1517 da Luthers 95 teser om kirken og troen ble slått opp på døren til slottskirken i Wittenberg i Tyskland. I 1858 ble det satt inn en dør av bronse med teksten til tesene. Døren var en gave fra kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen. Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)
Vanligvis dateres reformasjonens begynnelse til 1517, da Martin Luther spikret opp sine nittifem teser på døren til Slottskirken i Wittenberg. Blant reformasjonens forløpere, bortsett fra valdenserne, var John Wycliffe (1328-1384), Jan Hus (1370-1415) og Girolamo Savonarola (1452-1498).
John Wycliffe var katolsk prest i England. Han og hans medarbeidere fullførte en oversettelse fra den latinske Vulgata til engelsk. Han ble dømt av pave Gregor XI, og etter sin død ble liket hans gravd opp, brent og asken kastet i elven Swift.
Etter å ha blitt ordinert som katolsk prest begynte Jan Hus å preke i Praha. Han opponerte mot mange aspekter ved den katolske kirken i Böhmen. Konsilet i Konstanz (1414-1418) dømte ham til døden, og i 1415 ble han brent på bålet for kjetteri.
Girolamo Savonarola var en dominikanermunk som kritiserte geistlig korrupsjon, despotisk styre og utnyttelse av de fattige. Pave Alexander bannlyste Savonarola i 1497, og i 1498 ble han og to støttespillere hengt og likene deres brent.
Av de tre reformatorene Martin Luther (1483-1546), Ulrich Zwingli (1484-1531) og Jean Calvin (1509-1564) var det bare Zwingli som døde for tidlig. I den væpnede konflikten i 1531 mellom de katolske og protestantiske kantonene i Sveits døde Zwingli på slagmarken ved Kappel.
I løpet av 1500- og 1600-tallet kom det til flere voldelige episoder i forbindelse med reformasjonen.
Martin Luthers lære om alle troendes prestedømme, som understreket alle menneskers åndelige likhet i Guds øyne, førte til det største folkelige bondeopprøret i Tyskland mot adelens og godseiernes undertrykkelse. Luther fordømte det, og myndighetene drepte tusenvis av bønder.
I den tyske byen Münster tok en gruppe radikale anabaptister kontroll over byen og etablerte et åndelig styre. Omvendelse ble gjort obligatorisk, goder ble eid i fellesskap, og polygami ble legalisert. Katolske myndigheter gjenopprettet ro og orden og henrettet de ledende anabaptistene.
Høydepunktet i forfølgelsene i reformasjonens tidlige periode var historien om hugenottene. Opprinnelsen til navnet hugenott er ukjent. Franske kalvinister tok hugenottnavnet rundt 1560. I januar 1562 ble hugenottenes rett til å praktisere sin religion anerkjent i ediktet av Saint-Germain. Bare tre måneder senere, 1. mars 1562, ble 300 hugenotter som holdt gudstjeneste i en låve utenfor bymuren i Vassy, angrepet av katolske tropper under ledelse av hertugen av Guise. Mer enn 60 hugenotter ble drept og over 100 såret. Massakren i Vassy ble starten på flere tiår med vold, kjent som de franske religionskrigene.
Den mest forferdelige hendelsen i perioden 1562-1598 var massakren på Bartolomeusnatten i august 1572. Noen dager etter at den protestantiske Henrik av Navarra (Henrik IV) hadde giftet seg med den katolske Marguerite av Valois, søsteren til kong Karl IX, beordret kongen og hans mor, Katharina de Medici, drap på noen av hugenottlederne som hadde kommet til Paris i anledning bryllupet. Disse drapene ble etterfulgt av en generell massakre på tusenvis av hugenotter, utført av en mobb av fanatiske katolikker. Flere tusen flyktet fra landet til England, Tyskland og Sveits.
Etter Henrik III’s død i 1598 utstedte Henrik IV ediktet i Nantes, som blant annet garanterte samvittighetsfrihet og åpnet alle offentlige embeter for hugenottene. I 1685 opphevet Ludvig XIV Nantes-ediktet, og beordret ødeleggelse av hugenottenes kirker og stenging av protestantiske skoler. Mellom 300 000 og 400 000 hugenotter forlot landet og søkte tilflukt i Holland, Tyskland, Sveits, England og Amerika.
Trettiårskrigen var en religionskrig som ble utkjempet mellom katolikker og protestanter i Tyskland og Østerrike. Hovedårsaken var at den tysk-romerske keiseren Ferdinand (1503-1564), som var utdannet av jesuitter, ønsket å utrydde protestantismen i Tyskland og Østerrike. Anslagsvis fem millioner soldater og sivile døde som følge av kamper, hungersnød og sykdom. Etter at begge parter var utmattet av kampene, inngikk de freden i Westfalen, der begge parter forpliktet seg til å «overholde og dyrke denne fred og dette vennskap oppriktig og seriøst.»[vii] Krigen hadde lært både protestanter og katolikker at man ikke kunne oppnå noe ved voldelige forsøk på å utrydde hverandre.
Historien om de 1260 årene er oppfyllelsen av profetien i Daniel 7,25 (jf. Åp. 13,5-7), der profeten får vite at det lille hornet «skal fare hardt fram mot Den høyestes hellige» i «én tid, tider og en halv tid». Ellen White forklarer: «I det meste av denne tiden var Guds vitner lite kjent. Romerkirken la an på å skjule sannheten for folk, … De som våget å forkynne dens budskap, ble forfulgt, forrådt, torturert og fengslet. De ble martyrer for sin tro, eller de ble tvunget til å flykte opp i fjellene eller søke ly i huler og grotter.» [viii] Likevel fortsatte de to vitnene, det gamle og det nye testamentet, å profetere i sekk (Åp 11,3) gjennom hele perioden på 1260 år.
Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.
[i] S. P. Scott, trans., ed. The Civil Law (Union, NJ: Lawbook Exchange, 2001), Codex I. 1.4, 12:12.
[ii] Benjamin G. Wilkinson, Truth Triumphant (Mountain View, CA: Pacific Press, 1944), p. 251.
[iii] John Dowling, The History of Romanism (New York: Edward Walker, 1871), pp. 541-542.
[iv] Taylor Bunch, Manuscript “Studies in the Book of Revelation,” 1933, p. 242.
[v] Spanish Inquisition – Wikipedia. Accessed 4/10/24.
[vi] https://www.historyextra.com/period/medieval/what-was-spanish-inquisition-facts-heretic-heresy-trial/. Accessed 4/10/24.
[vii] Albert H. Newman, A Manual of Church History, Vol. 2 (Philadelphia: The American Baptist Publication society,1903), p. 409.
[viii] Ellen G. White, The Great Controversy (Mountain View, CA: Pacific Press, 1950), p. 267. Mot historiens klimaks, s. 211.
Gerhard Pfandl er pensjonert assisterende direktør ved Biblical Research Institute ved Adventistkirkens generalkonferanse.
Artikkelen er en kommentar til kapittel 12-17 i Mot historiens klimaks. Lytt til boken på:
