Hvis du kunne stille Gud ett spørsmål

For seksten år siden, nesten på dagen, ruslet jeg tilfeldig nedover Massachusetts Avenue i hjertet av campusområdet til Massachusetts Institute of Technology. Jeg var på leting etter det ene spørsmålet studentene der ville stille Gud, forutsatt at han eksisterte.

Målet var å finne de vanligste spørsmålene som ble nevnt, og bygge en forelesningsrekke rundt dem, og invitere studenter som var søkende. Jeg hadde egentlig ingen hypotese; jeg ønsket oppriktig å finne ut av det, og håpet å kunne utforske bibelske svar sammen med dem.

Det desidert mest fascinerende spørsmålet som dukket opp, var spørsmålet om mening. Selv om det ble formulert forskjellig av de ulike akademikerne, var kjernespørsmålet det samme: «Hva er meningen med livet?»

Dette rørte meg. Disse kloke hodene, som snart skulle finne opp nye kodespråk, være pionerer innen teknologiske fremskritt, virkelighetsteoretikere og medgrunnleggere av nystartede teknologibedrifter, kjempet med ideen om mening.

Tre meningsbegreper

Selv om spørsmålet virker enkelt nok å stille, skjuler enkelheten dybden og de kritiske nyansene. De fleste studentene som stilte spørsmålet, forsto ikke helt hva de spurte om, eller hvordan de skulle vite om et svar var fornuftig og tilfredsstilte deres intellektuelle nysgjerrighet. Da jeg endelig holdt forelesningen om temaet, var det derfor viktig å definere begrepene klart og tydelig og sørge for at svaret mitt ble forstått og verdsatt for sin tilstrekkelighet.

Det sentrale begrepet som skulle defineres, var ikke «liv», men «mening». Så hva mener vi med mening? La meg kort gå gjennom tre sentrale definisjoner.

Den første er når vi refererer til definisjonen av ord, som i en ordbok. For eksempel betyr ordene «rouge», «red» og «rød» det samme på fransk, engelsk og norsk.

Det andre er når vi refererer til indikativ. Hvis jeg sier: «Disse skyene betyr regn», antyder jeg at skyene indikerer at det snart vil komme regn. Eller kanskje jeg sier at det faktum at datteren min fester blikket på deg mens du forteller en historie, betyr at hun er interessert.

Til sist bruker vi begrepet når vi refererer til betydningen av en gjenstand, en hendelse eller et sted. En giftering betyr for eksempel en livslang forpliktelse. Byen Mekka har betydning for muslimer fordi man tror at profeten Muhammad ble født der, og fordi byen har Kaabaen, som de mener ble bygget av Abraham og Ismael.

Utenfor seg selv

Når vi destillerer disse tre begrepene, ser vi tydelig at viktighet er kjernebegrepet – ideen om at noe peker ut over seg selv. Ordet «rouge» er ikke fargen rød, men peker mot fargen. Skyene er ikke regnet, men peker på at regnet kommer. Mekka handler ikke om en by, men om et åndelig hellig sted på grunn av den hellige skikkelsen som ble født eller bygget et tilbedelsessted der.

Så når vi spør: «Hva er meningen med livet?», spør vi: «Hva er viktigheten av livet? Hva er livet en indikasjon på? Hva er det utenfor livet som gir det betydning?» Dette lærer oss at svaret ikke kan finnes i selve livet, for det er bare noe utenfor livet som kan gi det betydning.

Og da blir spørsmålet: Hva kan finnes utenfor livet? Romvesener? En kvanteverden?

Meningen med livet gjemmer seg i den Ene som overgår selve livet.

Tegn på transcendens/guddommelighet

Kong Salomo, i all sin visdom, erklærte at livet «under solen» var meningsløst, et «jag etter vinden». Men hvorfor følte han det slik? Han hadde tross alt opplevd den jordiske suksessens høyder: makt, rikdom og til og med, sies det, et harem med 700 koner og 300 konkubiner. Men til slutt fant han det hele tomt og flyktig.

Kan det være at Salomos melankoli ikke var et tegn på fortvilelse, men snarere en dyp erkjennelse av en dypere sannhet? En sannhet som hvisker til oss i de stille øyeblikkene, i solnedgangens skjønnhet, i samvittighetskvalene og i den uselviske kjærligheten?

Denne sannheten er at vi ikke bare er skapninger av den materielle verden, begrenset til den tilværelsen «under solen» som Salomo beskrev. Vi er vesener med en medfødt lengsel etter noe mer, noe overjordisk, noe guddommelig. Denne lengselen er ingen mangel, men en veiviser som leder oss mot vårt sanne hjem, et sted der mening og betydning ikke er flyktige skygger, men evige realiteter.

Som C.S. Lewis så velformulert uttrykte det: «Hvis jeg i meg selv finner et begjær som ingen erfaring i denne verden kan tilfredsstille, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg er skapt for en annen verden.» Denne «andre verdenen» er ikke en fjern galakse eller et flyktig rike, men en virkelighet som krysser vår egen, en virkelighet som vi kan få et glimt av i Bibelens hvisking og evighetens ekko som gir gjenklang i vår sjel.

Når Jesus tar deg med ut i ørkenen, pakker han en piknik

Solen slo nådeløst ned på åssiden og kastet lange skygger over ansiktene til folkemengden. Tusener på tusener hadde samlet seg, med blikket festet på Jesus, med hjerter som hungret etter hans ord, og mager som knurret av en mer jordisk sult. Mens disiplene febrilsk lette etter en løsning, hang det en merkbar angst i luften. «Hvordan kan vi mette så mange med så lite?» tenkte de, og stemmene deres var fylt av tvil.

Men Jesus, som alltid var roen i stormen, så ikke et problem, men en mulighet. Med en medfølelse som overgikk menneskelig forståelse, tok han den fattige gaven på fem brød og to fisker, velsignet den og begynte å bryte den. Og mens han brøt det, ble brødet mangedoblet, fisken flommet over, og folkemengden ble mettet både fysisk og åndelig.

Dette mirakelet, som er nedtegnet i Johannes 6, er ikke bare en historie om Jesu makt over naturen; det er en dyp metafor for Hans evne til å tilfredsstille våre hjerters dypeste lengsler. Han er livets brød, kilden til all næring og tilfredsstillelse. Selv når vi befinner oss i en åndelig ørken, omgitt av livløs salmesang og fortvilelse, kan vi stole på at Jesus har forberedt et festmåltid for oss. Han vil gi oss næring med sitt ord, styrke oss med sin Ånd og fylle oss med en glede som verden verken kan gi eller ta fra oss.

Å se er å tro, men å tro er å se

Forestill deg en verden innhyllet i et evigvarende mørke, en verden der solen bare er et fjernt rykte, der ansiktene til dine kjære bare er et ekko i tankene. Slik var livet til mannen som var født blind, og hans tilværelse var begrenset til mørket i en endeløs natt.

Så kom Jesus, et lys som skinte i mørket. Med en berøring åpnet han mannens øyne, ikke bare for den fysiske verden, men også for den åndelige virkeligheten som alltid hadde omgitt ham. Fariseerne, som var forblindet av sin egen stolthet og sine fordommer, nektet å se miraklet. Øynene deres fungerte perfekt, men hjertene deres forble lukket for sannheten. De representerte en enkel, men dyp sannhet: Øynene vil aldri se det hjertet ikke kan akseptere.

Denne historien, som vi finner i Johannes 9, lærer oss at sant syn ikke bare handler om fysisk syn, men om åndelig iakttakelse. Det handler om å gjenkjenne Guds hånd som virker i livene våre, selv når det utfordrer våre forutinntatte oppfatninger og samfunnets normer. I sanneste forstand er det å tro å se. Det handler om å åpne hjertene våre for muligheten for at Jesus er mer enn det vi har oppfattet ham som, selv når det ser ut til å knuse bildet av hvordan vi forestiller oss at han burde være.

Historien om den blinde mannen minner oss på en sterk måte om at vi alle på sett og vis er født blinde. Vi kommer inn i denne verden med en begrenset forståelse av Gud og Hans hensikter. Men gjennom troen kan vi få et nytt syn, et syn som gjør det mulig for oss å se verden slik Gud ser den – en verden som er falt, men som er fylt av skjønnhet, nåde og uendelige muligheter.

Å kle av seg fortidens gravklær

Luften var tung av sorg i Betania da Marta og Maria sørget over tapet av sin elskede bror Lasarus. Tårene flommet fritt, og hjertene deres var fylt av en tomhet som syntes umulig å fylle. Selv Jesus, deres kjære venn og fortrolige, syntes å ha kommet for sent.

Men Jesus, kilden til liv, var ikke bundet av dødens begrensninger. Med en stemme som forespeilet den gylne morgenens lysglimt, kalte han Lasarus ut av graven. Og Lasarus, fremdeles svøpt i gravklærne, kom ut og blunket i sollyset, et levende vitnesbyrd om Kristi makt over døden.

Denne historien, som er nedskrevet i Johannes 11, er ikke bare en klinisk beretning om en mirakuløs oppstandelse; den er en dyp metafor for den kristne reisen. Vi er alle på sett og vis som Lasarus, en død mann som vandrer, bundet av fortidens gravklær: våre synder, vår anger, vår frykt. Men Jesus kaller oss ut av graven og tilbyr oss et nytt liv, fri fra fortidens lenker.

Gravklærne faller imidlertid ikke bare av. De må vikles av, litt etter litt, etter hvert som vi legger fra oss våre gamle vaner og tar imot det nye livet som Kristus tilbyr. Ifølge Jesus må de vikles av i det åndelige fellesskapet som omgir oss, og som han ber: «Løs ham og la ham gå.»  Dette er en prosess, en forvandlingsreise som krever tro, ydmykhet og samarbeid. Men etter hvert som vi fortsetter å følge Jesus, vil han, gjennom trosfellesskapet, forsiktig løse gravklærne og sette oss fri til å leve det rike livet han har planlagt for oss.

Konklusjon

Så hva er meningen med livet? Det handler ikke om prestasjoner, eiendeler eller lykke i jordisk forstand. Meningen med livet gjemmer seg i den Ene som overgår selve livet. Det handler om en evig tilnærming til Gud gjennom Kristus, om å erfare Hans kjærlighet og overgi seg til Hans planer for våre liv.

På vår reise gjennom livet kan vi møte utfordringer, tvil og mørke øyeblikk. Men vi kan alltid stole på at Jesus er med oss, at han sørger for våre behov, åpner våre øyne for sin sannhet og kaller oss til et nytt liv.

Han er svaret på spørsmålet som gir gjenklang i hjertene til MIT-studenter og søkende mennesker overalt: «Hva er meningen med livet?»

Artikkelen ble først publisert på websidene til Adventist Review og er en kommentar til bibelstudiet for sabbaten 12. oktober 2024.

Sebastien Braxton er seniorkonsulent i Fiat Lux Consulting, som driver konsulentvirksomhet innen handelstjenester, administrerte IT-tjenester og digitale medier og markedsføring. Han er også medgrunnlegger av Luminate World, en mobilapp som hjelper ungdom med å komme i kontakt med Jesus i hverdagen.