Hvordan Gud behandler opprørere

Spartacus er en av historiens mest berømte opprørere, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Denne slaven som ble gladiator, ledet et av de mest vellykkede slaveopprørene i romersk historie.

Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietime og tar utgangspunkt i ressursheftet. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom.

Bevæpnet med kjøkkenredskaper og et brennende ønske om frihet brøt han og de andre gladiatorene seg ut av fangenskapet, samlet en hær og holdt de romerske styrkene tilbake i slag etter slag. Det romerske senatet, som var pinlig berørt og desperat etter å få slutt på opprøret, utnevnte Marcus Crassus, en mektig general, til å knuse oppstanden.

Spartacus kjempet tappert, men til slutt kunne han og opprørshæren hans ikke stå imot Romas ødeleggende krigsmaskin. Men hvordan behandlet Roma de overlevende? De korsfestet 6 000 av dem langs Via Appia (Den appiske vei), og fylte hovedveien med likene av opprørere som en brutal påminnelse om opprørets pris. For Roma var det enkelt å håndtere opprørere: Tilintetgjør dem. Tilintetgjør alle som står deg imot.

Via Appia var hovedveien inn mot Roma fra sør. Det var langs denne veien Paulus kom på sin siste reise til Roma (Apg 28:13-16). Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

Noen ganger tror jeg vi tenker på Guds rettferdighet på en lignende måte. Når vi synder eller flykter fra Ham, forventer vi kanskje at Gud vil reagere slik Roma gjorde, med rask avstraffelse, kanskje til og med avvisning. Merkelig nok delte profeten Jona et lignende syn på Gud. Han forventet vrede. Han forventet dom. Og denne misforståtte forventningen formet alt han gjorde.

Jonas’ forventning: Rettferdighet for opprørere

Da Gud befalte Jona å dra til Ninive, nølte han ikke bare, han stakk av. Han ville ikke være med på dette oppdraget. Jona visste nøyaktig hva Gud ba ham om. En advarsel til Ninive innebar en invitasjon til omvendelse. Og hvis innbyggerne i Ninive omvendte seg, ville Gud vise dem nåde. For Jona var dette utenkelig. Ninive var en by som var kjent for sin vold og grusomhet, spesielt mot Israel. I hans øyne var Ninive hinsides all redning. De fortjente ikke barmhjertighet; de fortjente straff.

Så Jona flyktet i motsatt retning. Han var så overbevist om sitt syn på rettferdighet at han heller ville flykte enn å spille noen rolle i å vise nåde mot sine fiender. Han ville ikke ha noe å gjøre med en Gud som ville tilgi mennesker som folket i Ninive.

Det som så skjer, er fascinerende. En voldsom storm oppstår mens Jona er på et skip på vei til Tarsis. Mens sjøfolkene får panikk og ber til sine guder, er Jona, profeten, Guds mann, taus. Den som burde be, er den som er fast bestemt på å tie. Hvorfor er han det? Fordi Jona mener at opprørere fortjener straff, og stormen føles som den rettferdige konsekvensen av hans synd.

I desperasjon etter å redde seg selv kaster sjømennene lodd for å finne ut hvem som er ansvarlig for stormen, og loddet faller på Jona. Når de konfronterer ham, ber han likevel ikke om nåde.

I stedet sier han til dem: «Løft meg opp og kast meg i havet, så vil det slutte å rase. For jeg vet at det er min skyld at den sterke stormen har rammet dere» (Jona 1:12). Jona aksepterer sin skjebne. Han mener at han har syndet mot Gud og fortjener å betale for det. «Jeg gjorde opprør», tenker han, «og opprørere fortjener å bli straffet.» Å gå planken ga mening for ham.

Guds uventede medfølelse

Akkurat idet sjømennene er i ferd med å kaste Jona over bord, prøver de å redde ham. Til tross for at Jona er villig til å dø, ror sjømennene hardere i håp om å nå land og skåne livet hans. Men stormen blir bare verre og verre. Til slutt kaster de Jona i havet med en bønn til Gud om tilgivelse, og straks blir vannet rolig. Jona begynner å synke, og forventer at dette er slutten.

Men Guds svar er ikke det Jona forventer. I stedet for å la ham drukne, «utpeker» Gud en stor fisk til å sluke Jona. For Jona kan denne fisken føles som det endelige slaget, nok en form for straff. Men det viser seg å være Guds måte å redde ham på. Det Jona tror vil gjøre slutt på livet hans, blir hans redning. Denne gigantiske fisken, som kunne ha blitt sett på som et vredens redskap, er i virkeligheten et nådens redskap.

Inne i fiskens buk er det noe som forandrer seg i Jona. For første gang i denne fortellingen ber han: «Da livet mitt ebbet ut, husket jeg på Herren, og bønnen min nådde til deg, til ditt hellige tempel» (Jona 2,7). Jona innser at livet hans var blitt skånet, ikke fordi han hadde gjort seg fortjent til det, men på grunn av Guds barmhjertighet.

Guds medlidenhet med alle mennesker

Til slutt, etter å ha blitt spyttet ut av fisken, syrevasket og utslitt, adlyder Jona. Han bringer budskapet om dom til Ninive. Til Jonas’ store forbauselse reagerer folket. De omvender seg, og Gud skåner byen.

Dette er den delen av Guds karakter som Jona fortsatt sliter med å akseptere. Guds medlidenhet slutter ikke med Israel; den strekker seg til og med til Israels fiender. Jona forventet at Gud skulle behandle Ninive slik Roma behandlet Spartacus’ opprørere, med en rask og fortjent straff. Men Guds ønske er ikke å ødelegge, det er å frelse. Guds kjærlighet skiller ikke mellom hvem som er verdig og hvem som ikke er det. Hans nåde strekker seg lenger enn Jona noen gang kunne ha forestilt seg.

Jona blir frustrert, ja, til og med sint på Gud fordi han skåner Ninive. «For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken» (Jona 4,2). Det er nesten som om Jona sier: «Det var akkurat dette jeg var redd for.» Jona ønsket vrede. Han ønsket rettferdighet. Men Gud, tro mot sin karakter, velger barmhjertighet.

Gjennom denne historien ser vi en Gud hvis hjerte er større enn våre snevre forestillinger om rettferdighet. Guds vrede mot synden er ekte, men den overstyrer ikke hans medfølelse med synderen.

Hvordan Gud behandler opprørere

Jonas’ historie tvinger oss til å tenke over hvordan Gud balanserer rettferdighet og barmhjertighet. Jona forventet straff, for seg selv og for Ninive, men Gud svarte med nåde. Likevel klarte ikke Jona å forene denne nåden med sin egen rettferdighetssans, noe som gjorde ham sint og bitter.

Guds nåde er ikke begrenset til dem vi tror fortjener den.

Sammenlign det med en annen opprører: Peter. Etter å ha fornektet Jesus, forventet Peter å bli avvist. I sin skam vendte han tilbake til sitt gamle liv som fisker. Men noen dager senere inviterte Jesus ham til frokost på stranden. I motsetning til Jona hoppet Peter ut av båten og falt for Jesu føtter.

Dissonansen i Jonas’ historie er nesten øredøvende, hans kamp med Guds nåde konfronterer oss med en hard sannhet: Noen ganger er det jeg som er opprøreren. Og til tider er det vanskelig å forstå Guds vilje til å frelse mennesker som jeg anser som mine verste fiender. Men kanskje den mest overraskende sannheten er denne: Guds nåde er ikke begrenset til dem vi tror fortjener den. Den omfatter også opprørere, rømlinger og til og med dem vi ser på som fiender. Den samme nåden som reddet Jona, og Ninive, er tilgjengelig for deg i dag. Vil du ta imot den?

Rodlie Ortiz, D.Min., er hovedpastor i Campion Seventh-day Adventist Church i Loveland i Colorado i USA.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.