Ikke noe sted å gjemme seg

Denne teknologien har blitt brukt i stor utstrekning til å overvåke og pågripe innbyggere på måter som reiser alvorlige konstitusjonelle bekymringer, noe som har ført til en rekke uriktige pågripelser. I enkelte områder bruker politiet droner med hastigheter på opptil 96 km/t for å spore enkeltpersoner mer intensivt, kontrollere kjørehastigheter og følge etter mistenkte.

Noen vil si: «Hvis du ikke har noe å skjule, trenger du ikke å bekymre deg.» Andre uttrykker bekymring for den gradvise uthuling av retten til privatliv, noe som føles som om vi har blitt lært opp til å akseptere. De fleste av oss har blitt vant til å trykke på «Godta» i bruksvilkårene til dataprogrammer eller mobilapper uten å lese dem, og dermed gi samtykke til noe vi antar ikke er så ille. Våre personopplysninger blir stadig mer verdifulle, spesielt ettersom kunstig intelligens er i stand til å gå gjennom dem grundigere og på måter som virker stadig mer mistenkelige.

Med tanke på disse raskt skiftende forholdene, kan vi stille et enkelt spørsmål: Hvordan føles det å være under nøye oppsyn av noen som kanskje ikke har ditt beste i tankene? Noen som samler inn informasjon fra både ditt offentlige og private liv for å skape en fortelling, og som har til hensikt å bruke denne informasjonen mot deg?

Merker du noe i kroppen når du tenker på den tanken? Kanskje en trykkende følelse i brystet, en knute i magen eller at pulsen øker?

Spør deg nå om noe lignende: Hvordan føles det å leve under det våkne blikket til en allvitende, allmektig Gud?

Opplever du den samme følelsen? I så fall har du sannsynligvis noe til felles med våre første foreldre.

Ansikt til ansikt

Adam og Eva ble skapt for å gjenspeile Guds bilde som relasjonelle skapninger. Det var Skaperen selv som først sa «Det er ikke godt for mennesket å være alene» (1 Mos 2,18). Dette behovet for relasjoner skal ikke bare oppfylles gjennom samspill med hverandre, men også komme til uttrykk i fellesskap med Gud selv. Bibelen beskriver hvordan Gud, i sin søken etter kontakt med Adam og Eva, kommer til hagen. En forsker bemerker at «den antropomorfe beskrivelsen av Gud som vandrer i hagen tyder på glede over fellesskapet mellom Ham og våre første foreldre.»¹

Gud «vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen» (1 Mos 3:8). Dypt nede i hukommelsen har jeg vage minner fra en svunnen tid da folk etter kveldsmaten pleide å gå ut og sette seg i gyngestolen på verandaen for å nyte tiden sammen med ektefellen eller barna. Kanskje lå kveldsavisen slengt på verandaen, og barna syklet rundt i gaten. Solen gikk ned, været var fint, og folk nøt disse timene i kveldsbrisen. De dagene er for lengst forbi.

Adam og Evas møte ansikt til ansikt med sin Skaper forvandles til en panisk, skamfylt flukt og forsøk på å gjemme seg fra Hans nærvær. Da de blir klare over sin nyoppdagede sårbarhet, flykter de fra nettopp Han de ble skapt for å møte. Men det er selvfølgelig umulig å gjemme seg for Gud. Bibelen sier at «For HERRENS øyne farer over hele jorden» og at «ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for.» (2 Krøn 16,9; Heb 4,13).

Gud ser fortsatt. Gud retter fortsatt sitt kjærlige, omsorgsfulle blikk mot sin skapning, og i hvilken grad vi tar imot eller unngår dette blikket, bestemmes i stor grad av vårt syn på hvem Gud er og, i forlengelsen av dette, hvem vi selv er.

Den kristne terapeuten Curt Thompson bemerker: «Vi blir alle født inn i verden på jakt etter noen som leter etter oss, og … vi forblir i denne søkemodusen resten av livet.»² Når vi kommer til denne verden, er det ikke nok bare å få skiftet bleie og få en flaske i munnen. Vi må bli sett av noen som ønsker å kjenne oss og gå i dialog med oss. Denne dialogen innebærer at våre indre følelsesmessige tilstander blir anerkjent av en annen – noen som kan trå til og fungere som en ytre regulator av følelsene våre som spedbarn og småbarn. Denne opplevelsen er avgjørende for menneskelig utvikling, ettersom det å bli sett og regulert er grunnlaget for å forstå og kontrollere våre egne følelser som voksne. Helt fra våre første dager er det å bli sett nødvendig for vår vekst og overlevelse.

Frakoblet

En av syndens største tragedier beskrives av profeten Jesaja: «Se, HERRENS hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre. Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere.» (Jes 59,1-2)

Den opplevelsen vi ble skapt for å nyte, har på grunn av synden blitt en av de største opplevde sårbarhetene hos mennesket, og oppleves nå ofte som smertefull. Og avstanden gjelder ikke bare til Gud. Jeg ser ikke mange verandahusker lenger. Den vestlige kulturen eksisterer nå i stor grad utenfor andres blikk. Mange kjører rett hjem fra jobb inn i garasjen og går inn i hjemmet sitt uten å ha kontakt med naboene. Vi har også fått den nye muligheten til å bestille mat og få den levert på dørstokken uten å ha kontakt med et eneste annet menneske. Vi stirrer på skjermene våre og følger med på nøye fremstilte liv som ligner våre egne, slik at folk ikke ser de små detaljene som avslører vår felles menneskelighet.

Mye av vår kommunikasjon mangler også den rikdommen som oppstår når vi møter hverandre ansikt til ansikt. En fersk studie beskriver disse samhandlingene som «blind kommunikasjon», fordi de mangler avgjørende metadata – de ikke-verbale aspektene ved kommunikasjonen, som tonefall, stemme, ansiktsuttrykk og kroppsholdning. Siden omtrent 90 prosent av kommunikasjonen ansikt til ansikt er ikke-verbal, blir disse «blinde» samhandlingene lett feiltolket og misforstått.³ Og hvis vi ikke er forsiktige, vil vi på samme måte feiltolke Guds karakter og natur, akkurat som våre første foreldre gjorde.

Da menneskets forhold til Gud ble brutt, var ikke Gud villig til bare å la oss gå til grunne på grunn av vår egoisme. I stedet søkte Gud kontakt med Adam og Eva ved å stille spørsmål – ikke for å tilfredsstille sin egen nysgjerrighet, men for å få dem til å erkjenne hvor langt unna Ham de befant seg, både psykisk og fysisk. Han forklarte også syndens konsekvenser og brakte et offer i Eden for å dekke deres nakenhet, noe som fungerte som et forbilde på den kommende Frelseren. Likevel forble separasjonen som følge av menneskehetens opprør mot Gud. Det er denne avgjørende historien som danner bakgrunnen for Guds uopphørlige forsøk på å nå menneskenes hjerter, noe som til slutt vil kulminere ved Jesu gjenkomst.

Inntil den store fullendelsen søker Gud å gjenopprette det ødelagte forholdet. Han taler til oss gjennom den naturen Han har skapt (Rom 1,19-20); Den hellige ånd, som kjemper med menneskenes hjerter (Joh 16,13); og profeter som ble sendt både for å tale på Hans vegne og for å skrive ned sine budskap, som vi fremdeles har i dag i form av Den hellige skrift (2 Tim 3.16–17). Vi blir invitert inn i Guds personlige nærvær når vi forholder oss til Hans levende Ord gjennom forstanden og forestillingsevnen.

En levende tilknytning

Det rikeste og mest fullstendige uttrykket for Guds karakter finner vi imidlertid i Jesu person. Forfatteren av Hebreerbrevet forteller oss om dette: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen.» (Heb 1,1-2). Jesus pekte tydelig på seg selv som det klareste uttrykket for Fars usynlige vesen (Joh 14,7-9) og beskrev sitt oppdrag som å herliggjøre Gud ved å forkynne sin Fars navn for sine disipler (Joh 17,4-6).

Det var i løpet av disse få årene på jorden og gjennom arven fra forfatterne av evangeliene at menneskeheten fikk et glimt av det edenske forholdet som var i ferd med å bli gjenopprettet. Inkarnasjonen gir oss muligheten til å leve i Guds helbredende blikk, å trå inn i hans forvandlende kjærlighet og å oppleve det Adam og Eva mistet – en dypt intim og sårbar forbindelse som gir helbredelse og frihet fra den skammen som driver oss til å flykte fra hans nærvær. Denne levende forbindelsen med Jesus gir oss også kraft til å være fullt til stede sammen med andre – i fellesskapet i hans kirke – og til å fullføre kretsløpet av gledefylt samhørighet med den treenige Gud og med hverandre.

Dessverre blir de som ikke har fått del i denne opplevelsen, ved Jesu gjenkomst fremstilt som om de flykter fra Lammet (Åp 6.15–17), mens de som på forhånd har opplevd å leve i Guds åsyn, utbryter: «Se, dette er vår Gud! Vi håpet på ham, og han frelste oss.» (Jes 25.9)

Hvordan ville det føles å slutte å flykte? Mange motvillige disipler har opplevd å falle hodestups inn i en nåde de trodde de var i ferd med å bevege seg resolutt bort fra. Det er umulig å unnslippe Guds våkne blikk. Men i stedet for å grøsse ved tanken på å bli urettferdig overvåket, inviterer jeg deg til å se på Hans blikk som det til en våken, omsorgsfull far, som lengter etter å se barna sine komme trygt hjem.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.

Fotnoter

1. Ray Clendenen and Kenneth A. Mathews, eds., “Genesis 1:1–11:26” The New American Commentary, vol. A, Accordance electronic ed. (Nashville: Broadman & Holman Publishers, 1996), 239.
2. Curt Thompson, The Soul of Shame (Downers Grove, Ill.: InterVarsity Press, 2015), p. 138.
3. Hentet fra https://online.utpb.edu/about-us/articles/communication/how-much-of-communication-is-nonverbal/.