Jesu fødsel fra profetinnens perspektiv

Legen Lukas plasserer en kvinnes møte med Jesus sentralt i fortellingen om Frelserens fødsel.

I denne tiden minnes vi Jesu fødsel. Etter at Jesus ble født, reiste Maria og Josef til templet i Jerusalem for å bære ham fram for Herren. Først møter de Simon, som beskrives som rettskaffen og gudfryktig. Simeon tar barnet i armene sine, lovpriser Gud for hans frelse og gir også Maria og Josef en kort oppsummering av Jesu liv og død, og Jesu foreldre “undret seg over det som ble sagt om ham” (Lukas 2,25-33).

Så møter Maria og Josef en kvinne: Anna, Fanuels datter:

«Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem» (Lukas 2,36–38).

Lukas forteller om Jesu på en annen måte enn Matteus. I Matteusevangeliet hører vi ikke Marias stemme, og i Lukasevangeliet møter vi tre kvinner som var viktige i forbindelse med Jesus fødsel,  Maria, Elisabeth og Anna.

Guds nåde når ut til alle

Det er ikke tilfeldig at fortellingene om disse tre kvinnene står i Lukasevangeliet. Den kristne menighet ble til i en tid der kvinners verdi og respekt var knyttet opp til forholdet til en mann, først som datter, deretter som ektefelle. Historiske kilder viser at det var unntak. Det var kvinner som var ledere i byer og i handel, men som oftest hadde det sin bakgrunn i at de var velstående. De hadde arvet seg til rikdom, enten fra sin far eller døde ektemann. I Israel var det som i de fleste samfunn. Penger ga innflytelse.

Kristendommen kom  med et radikalt budskap. Det er oppsummert i Paulus sitt brev til menigheten i Galatia, et brev skrevet ca år 50 ekr:

«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Galaterne 3,28).

Det ser ut som om den første kristne menighet hadde mange spørsmål om hvordan leve sammen i et kristent fellesskap med et mangfold med etnisitet, kultur og sosial status

Evangeliet etter Lukas og Johannes regnes for å være evangeliene som ble skrevet senest. De forteller historien om Jesus med et annet fokus enn Markus og Matteus, som ble skrevet tidligere. Historiene de valgt å ta med om Jesus, var valgt for å vise at Guds nåde strekker seg likt til alle mennesker, jøde og greker (et samlebegrep for de som snakket gresk, uavhening av etnisitet), mann og kvinne, fattig og rik, slave og fri.

Fortellingen om Anna Fanuelsdatter er et uttrykk for hvordan Guds nåde kommer til uttrykk.

Kvinnen med tittelen profetinne

De tre versene I Lukasevangelet er alt vi vet Anna. Hvor gammel var hun? Det nye testamentet ble skrevet på gresk. Teksten kan oversettes på to måter, enten at hun hadde vært enke i 84 år, eller at hennes totale alder var 84 år. Hvis tidsperioden henviser til antall år Anna hadde vært enke ville hun vært over 100 år gammel.

Uansett om Anna var 84 eller over 100 år, ble mennesker med høy alder møtt med respekt i samfunnet på Jesus tid. Deres liv og visdom ble beundret. I Lukasevangeliet blir Jesus først bekreftet av en eldre mann, Simoen, og så av en eldre kvinne. I Lukasevangelet er det flere fortellinger og hendelser der kvinner og menn sammenlignes og settes i kontrast.

Selv om man ikke får vite så mye om Anne, sammenlignet med andre bibelske personer, viser Lukas et bilde av en viktig og selvstendig kvinne. Anna har en tittel. Hun var profet (Luk 2,36). I Det nye testamentet omtales flere kvinner med profetisk gave, men Anne er den eneste kvinnen i Det nye testamentet med tittelen profet. En profet i bibelsk sammenheng er en som taler for Gud. Anna, står på linje med Det gamle testamentets kvinnelige profeter, Debora, Hulda og Jesajas hustru (ikke navngitt).

Gammel dame med framtidstro

Da Simeon møtte Jesus, var han mest opptatt av den opplevelsen han hadde hatt i møte med Jesusbarnet. Han sier:

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet» (Lukas 2,29)

Simeon var klar til å dø. Anna sin reaksjon er annerledes. Etter møtet med Maria, Josef og barnet lovpriste hun Gud, og “hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem” (Lukas 2,38).

Som Simeon lovpriser også Anna Gud, men hun er langt ifra klar til å dø. Anna, 84 år gammel (eller over 100 år), begynner å forkynne de gode nyhetene. Når man oversetter fra gresk til norsk er det ikke alltid like lett å fram nyanser. På gresk, når man skal fortelle om det som har skjedd (fortid) brukes det to forskjellige verbformer. Den ene formen beskriver en hendelse som har skjedd, en gang. Den andre formen brukes for å fortelle om en hendelse i fortiden, men som skjedde mange ganger.

Når det fortelles om Anna er det denne sist formen som blir brukt. Det betyr at at Anna lovpriste og fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem, ikke bare en gang, men fortsatte å lovprise og fortelle om barnet. Jeg ser for meg at hun hun gikk rundt i templet og fortalte, og hun fortsatt i tiden etterpå å forkynne om Jesus helt til hun sovnet inn.

Likhet og likeverd i den kristne menighet

Historien om Anna Fanuelsdatter viser at det kristne fellesskapet er et sted der prinsippene likhet og likeverd etterleves med et mangfold av etnisitet, kultur og sosial status.

Den viser også at Gud kan bruke alle mennesker til å formidle frelse og frihet. Allerede før de to første kapitlene i Lukasevangelet er ferdig, har vi møtt Maria, en ung kvinne som følger Åndens ledelse, Josef, en mann som tar ansvar, Elisabeth og Sakarja, et eldre ektepar, gjetere, personer som stod lavest på den sosiale rangstigen, Simoen og Anna, to gamle som lengtet etter Israels frelse og en himmelsk hærskare som lovpriser Gud.

På hver sine måter er de til tjeneste for Gud. Noen mer synlig, andre mer tilbaketrukket.

Hvilken tjeneste kan du gjøre for å fortelle om barnet som kom for å gi frelse og fred?