Lukk
Det faktum at Gud har skapt oss i sitt bilde, påvirker ikke bare vår kropp og vårt sinn, men også våre følelser, skriver rektor ved Adventistkirkens høyskole i Østerrike, Seminar Schloss Bogenhofen.

Kjærlighetens og rettferdighetens språk

Fredrik II av Hohenstaufen (1194-1250 e.Kr.), den tidligere keiseren av det romersk-tyske riket, skal ha utført et forferdelig eksperiment, angivelig av vitenskapelige grunner. Han ville finne ut hva som var menneskehetens opprinnelige språk.

Han antok at hebraisk var språket til Adam og Eva i paradiset. Så det ville sannsynligvis være det språket barn ville snakke hvis de fikk vokse opp uten noen språklig påvirkning. Eller ville det kanskje være foreldrenes språk likevel, eller latin, gresk eller arabisk? Uten foreldre eller pedagoger som snakket til dem, ville deres naturlige språk vokse frem. Det var kongens hypotese.

Han tok nyfødte barn fra mødrene sine og overlevert til en amme, som fikk streng ordre om ikke å snakke med dem eller kjærtegne dem. De skulle bare få melk, bli badet og vasket. Det var all omsorgen de fikk. Det tok ikke lang tid før alle barna døde. Ingen overlevde, og ingen snakket noe språk. De kunne ikke overleve uten kjærlig omsorg i form av smil, kjærtegn og vennlige ord. Kun å tilfredsstille deres fysiske behov var altfor lite.

Selv om dette barbariet, som i dag omtales som et «forbudt eksperiment», ikke avslørte noe urspråk, ble et annet faktum bevist enda tydeligere: Mennesker har behov for relasjoner og hengivenhet. Vi trenger varmen fra et smil, en klem og en medfølende samtale.

Guds usvikelige omsorg

Vår himmelske Far, som har skapt oss slik, ikke bare vet dette, han ønsker også å møte oss på nettopp dette nivået. Like viktig som det er å ikke la seg styre av følelser, like viktig er det å ikke overse våre grunnleggende menneskelige følelsesmessige behov. Derfor lover han oss en nærhet og lojalitet som langt overgår foreldrenes omsorg: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg» (Jesaja 49:15).

Dette blir spesielt tydelig i profeten Hoseas utsagn. Han beskriver med ømhet hvordan Gud tar sitt folk i sine armer og på en rørende måte bryr seg om dem: «3 Det var jeg som lærte Efraim å gå og tok dem på armen» (Hosea 11:3).

Sannsynligvis har ingen noen gang opplevd at Gud bokstavelig talt har tatt dem i sine armer og båret dem, hvor fint det enn ville vært. Gud uttrykker sin omsorg på andre måter. Den er beskrevet i veldig praktiske profetiske beskrivelser på en menneskelig og intim måte:

«Løft øynene, se deg omkring! Alle samler seg og kommer til deg…Ja, dine ruiner og øde steder og landet som ligger i grus, nå blir det for trangt for dem som bor der. Langt borte er de som vil sluke deg. Enda en gang skal øret ditt høre at barna du fikk i din barnløshet, sier: ‘Dette stedet er for trangt for meg. Gi plass, så jeg kan bo her!’» (Jesaja 49:18-20)

Guds nærhet viser seg først og fremst gjennom de menneskene Han gir oss. I første rekke familien vår. Men Han viser også sin kjærlighet og omsorg gjennom dem vi møter utenfor den, særlig gjennom fellesskapet i menigheten. Derfor er det så viktig for Ham at særlig Hans folk alltid er der for andre som en kanal for denne omsorgen (Matteus 25:40).

Men det er ikke bare disse menneskene som tjener som Guds «arm» som bærer oss. Selv de mektige blant nasjonene er kalt av Gud: «Konger skal være fosterfedre for deg og dronninger ammene dine» (Jesaja 49:23). Dette er unike øyeblikk da selv de store på jorden står opp for et lite Guds barn. Det er ofte i disse øyeblikkene at mennesker gjenkjenner Guds overnaturlige inngripen (vers 26).

Nådens grenser

Vi får et spesielt innblikk i Guds følelsesverden og hans indre kamp når Hosea fortsetter: «Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim, overgi deg, Israel? Hvordan kan jeg oppgi deg som Adma, gjøre med deg som med Sebojim? Hjertet vender seg i meg, all min medlidenhet våkner. Jeg vil ikke følge min brennende vrede, ikke ødelegge Efraim en gang til. For jeg er Gud og ikke et menneske, hellig midt iblant dere. Jeg vil ikke komme med redsel» (Hosea 11:8.9)

Nå blir det enda mer personlig. Gud har ikke bare skapt oss med følelser. Han føler selv veldig sterkt. Det faktum at Han har skapt oss i sitt bilde, påvirker ikke bare vår kropp og vårt sinn, men også våre følelser. Også i dette ligner vi Ham, og også i dette bør vi etterligne Ham og bli mer og mer lik Ham. På samme måte som Han behersker sitt eget (naturlig rettferdige) sinne og lar kjærligheten seire i stedet, bør også vi gå seirende ut av våre indre kamper og ikke la oss dominere av negative følelser.

Sammenligningen med fallet til Sodomas nabobyer får en til å undres. Fortjente de ikke å bli ødelagt av Gud? Det er interessant at verken Sodoma eller Gomorra nevnes, bare byene som er nært forbundet med dem. Antakelig ønsker Han å fortelle oss at det finnes en grad av synd hvor Han må gripe inn med strenghet, slik Han gjorde med Sodoma og Gomorra. Han forbarmer seg imidlertid helt til det siste over alle dem som er sterkt preget av synd, men som det fortsatt er håp for.

Dette kommer også til uttrykk i Jesu hjerteskjærende klagesang over Jerusalem: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke» (Matteus 23:37).

Det var fortsatt en nådens tid for Jerusalem, hennes skjebne kunne fortsatt avverges. Guds kjærlighet og nåde seiret fortsatt over dommen.

Men på et eller annet tidspunkt overgår all synden i denne verden også Guds uendelige overbærenhet, som føler all lidelsen på denne planeten: Når hele skaperverket stønner og lider i smerte er den uendelige Faderens hjerte fylt av medlidenhet. Vår verden er et stort lasarett, en scene av elendighet som vi ikke engang våger å la våre tanker dvele ved. Hvis vi forstod synden slik den er, ville byrden være forferdelig. Men Gud føler det hele.

Gud føler all smerten i denne verden. Hvor lenge vil Han holde tilbake sin vrede over all urettferdigheten og lidelsen som synden har forårsaket? Både i Jerusalem og Sodoma og Gomorra kom det en tid da Guds inderlige kjærlighet vendte seg til sinne og rettferdig dom. Bibelens profetier viser oss at dette også vil ramme hele vår planet i nær fremtid. Det viktige spørsmålet for oss er da: Har vi tatt imot Guds kjærlighet og barmhjertighet mot oss, og gitt den videre på samme måte til andre mennesker som Gud har gitt oss som omsorgspersoner, som pleiere, som foreldre, søsken, venner, naboer og bekjente? Har vi gjort dette selv når de ikke syntes å fortjene vår oppmerksomhet og hjelp?