Konfliktens kjerne

Denne fortellingen om en prinsesse og en drage ender med den sanneste versjonen av «lykkelig alle sine dager».

Det er noe fengslende ved den eldgamle fortellingen om kampen mellom det gode og det onde. Kanskje skyldes denne tiltrekningen de omstendighetene som for lenge siden, ved tidenes begynnelse, kastet menneskeheten ut i synd.

Adam og Eva forsto ikke helt at de var en del av en kosmisk kamp. Det fantes ingen varsler om en forestående undergang den dagen den første synden ble begått. Den dagen begynte som alle andre dager siden skapelsen. Solen stod opp, fuglene sang, og blomstene blomstret. Alt var i orden i verden. I Edens fullkommenhet og glede var Eva som en eventyrprinsesse i et eventyrrike.

Men før dagen var omme, ble hun tatt til fange av en drage og dømt til døden.

Det fantes selvsagt ingen slott eller fangehull i Eden. Frukten fra treet til kunnskapen om godt og ondt var heller ikke giftig. Satan oppnådde sitt mål uten makt eller vold, fordi den tronen han tilranet seg, var hjertets trone.

Et snev av vantro

Kampen begynte med et enkelt spørsmål.

«Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» (1 Mos 3,1).

Den endte med at Eva godtok Satans grunnleggende påstand. « Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mos 3,5).

I det øyeblikket gjorde Eva opprør mot sin kunnskap om Guds karakter og vilje. Hun syndet ikke fordi hun ønsket å spise av den forbudte frukten. Hun syndet fordi hun ville ha et privilegium som var forbeholdt guddommeligheten. Eva, i likhet med Satan, ønsket å være Gud.

Den høyeste kjærligheten til Gud var fordrevet, og i stedet var Eva nå en slave under onde lidenskaper og forvridde begjær. Hun ble en opprører, og hennes etterkommere arvet en opprørsk ånd og en adskilt tilstand fra Gud.

I tusenvis av år etter syndefallet utøvde Satan herredømme på jorden og i hjertene til sine undersåtter. Rike etter rike reiste seg og falt i tur og orden, og gjennom dem iscenesatte Satan fordervelse og voldshandlinger. Selv om Gud fortsatt regjerte i hjertene til dem som valgte å følge ham, var det til slutt bare ett rike og ett folk – Israel – som underkastet seg Guds lov.

Israel var Guds utvalgte folk. Gjennom sitt folk hadde Gud til hensikt å bevare kunnskapen om sin karakter og å finne en løsning på syndens problem. De skulle være et lys i en mørk verden – Guds egen opprørsbevegelse mot tronraneren.

Så valgte Gud en konge blant sitt utvalgte folk.

Gud beskrev David som en mann «etter sitt hjerte» (1 Sam 13,14). Selv om David led av syndefallets ettervirkninger, var hans liv i stor grad styrt av hans kjærlighet til Gud. David var riktignok Israels konge. Men Gud var Davids konge. Gud hadde lovet Abraham at jorden skulle bli velsignet gjennom hans ætt. Nå lovte Han David at hans trone skulle «stå støtt til evig tid» (2 Sam 7,16). Den sanne betydningen av dette løftet ble tydelig gjennom en profeti som ble nedtegnet av Jeremia. «I de dager og på den tid lar jeg det spire fram en rettferdig spire for David […] Dette skal hun [Jerusalem] hete: «HERREN, vår rettferdighet». David skal aldri mangle en mann til å sitte på tronen i Israels hus.» (Jer 33,15-17)

Med andre ord skulle Gud selv – Yahweh – bli født som en etterkommer av David for å arve Israels rike. Gjennom denne guddommelige Davidssønnen ville ikke bare Davids arverekkefølge forbli ubrutt, men opprøret på jorden ville også bli begrenset.

Israel ventet og ventet på at Davids sønn skulle komme til syne. En stund så det ut til at Gud kanskje hadde tatt feil. Kanskje Davids trone hadde gått i glemmeboken likevel. Kanskje hadde tronraneren vunnet.

Men til slutt, akkurat da alt håp så ut til å være ute, ble Jesus født i Betlehem, «Davids by» (Lukas 2,4).

Et glimt av håp

Da Jesus begynte sin tjeneste, snakket han straks om det riket han skulle opprette på jorden. Kunne han være Messias? lurte folk på. Ville han innsette seg selv som Israels konge og styrte romerne? Ville Davids trone bli gjenopprettet? Folkemengdene ventet på et tegn på at Jesus var i ferd med å gjøre krav på kronen. De fulgte ham på hans reiser gjennom landsbygda. De var vitne til og opplevde hans mirakler. Men i tre år sa og gjorde Jesus ingenting som kunne sette i gang en politisk revolusjon.

Så skjedde det.

En helt vanlig dag nærmet Jesus seg Jerusalem ridende på et ungt esel. Dette oppfylte profetien til Sakarja, som hadde sagt at Israels konge skulle komme inn i Jerusalem «rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole» (Sak 9,9). Snart omringet en jublende folkemengde prosesjonen. Davids sønn gikk inn i byen akkompagnert av rop og sang fra folkemengden. Palmegrener fylte luften, og kapper lå strødd utover veien. Jesus ble gitt en kongelig velkomst. Enten de sa det eller ikke, så delte de alle en stor forventning. I dag skulle Jesus sitte på Davids trone.

Alle ble dypt skuffet.

Nesten like etter at prosesjonen hadde nådd tempelet, tok den brått slutt. «Etter å ha sett seg omkring overalt» gikk Jesus «ut til Betania igjen sammen med de tolv» (Markus 11,11).

Av alle Jesu etterfølgere den dagen må disiplene ha vært de mest fortvilte. I tre år hadde de kranglet seg imellom om hvem som skulle være den største i det kommende riket. De så for seg roller med makt og styring. De så for seg en fremtid preget av stolthet og erobring over romerne. Akkurat da deres største forhåpninger så ut til å gå i oppfyllelse, ble de knust på grusomt vis. De må ha vært motløse da de dro tilbake ut av Jerusalem.

Mens tretten slitne menn gikk nedover veien til Betania i den kommende skumringen, kjempet andre menn med sin overbevisning. Neste dag ble deres beslutning beseglet.

Jesus dukket opp igjen ved tempelet.

Igjen summet luften av spenning. Om Jesus dagen før hadde ankommet tempelet som en konge som var klar til å bli innsatt på tronen, kom han i dag som en konge som allerede regjerte. Han gikk inn i tempelet med autoriteten til en som krevde lojalitet. Uten å ta hensyn til tradisjon eller politikk grep Jesus tak i bordene til selgerne på tempelmarkedet og veltet dem over ende. «Mitt hus», erklærte han, «Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule.» (Markus 11,17)

De religiøse lederne forstod sannsynligvis Jesu handlinger den dagen bedre enn noen andre. De var tross alt de levende formidlerne av Guds ord.

Men hjertene deres var ikke styrt av Guds kjærlighet.

De oppfattet at Jesus var en konge, men de ville ikke at han skulle være deres konge. «De prøvde å finne ut hvordan de kunne få tatt livet av ham» (Markus 11,18).

I løpet av de neste dagene forsøkte de religiøse lederne å felle Jesus med hans egne ord. Men selv om det så ut som om de forsøkte å skape kontroverser på grunn av religiøs bekymring, var de inspirert av opprørets ånd. Det er lett å forestille seg at de motarbeidet Jesus av uvitenhet. Hvis de hadde hatt mer kunnskap – hvis de hadde visst at Jesus var Gud – ville de aldri ha gjort det de gjorde!

En slik antakelse er imidlertid en misforståelse av opprørets natur.

Eva kjente konsekvensene av å spise av frukten fra treet til kunnskapen om godt og ondt. Hun visste hva som var rett og hva som var galt. Men hun gjorde det likevel fordi hun ønsket å være sin egen Gud.

Syndens kjerne er mangel på underkastelse under Guds suverenitet. En synder synder ikke på grunn av mangel på kunnskap, men på grunn av mangel på kjærlighet til Gud.

Ved slutten av denne uken hadde lederne i Israel – Guds utvalgte folk – myrdet Davids guddommelige sønn. Satan trodde at han hadde lyktes. Endelig hadde han erobret guddommeligheten. Denne verdens rike var hans, og Israel var hans. Davids trone var blitt gjort ende på.

Det var i hvert fall det han trodde.

I virkeligheten hadde Satan bare bevist sin egen fordervelse.

Jesus hadde drept dragen og smakt døden slik at han kunne tilintetgjøre den. Før Jesu død på korset var Guds rike på jorden skjørt. Det så ut til at kjærlighet til Gud når som helst kunne bli fullstendig utryddet.

Nå, etter hans død og oppstandelse, ble himmel og jord gjenforent.

Førti dager etter oppstandelsen steg Jesus opp til sin Far. «Hvem er denne herlighetens Konge?» ropte englene da Kristus gikk inn gjennom himmelens glitrende porter. «Hærskarenes Herre, Han er herlighetens Konge» (Sal 24,10).

Deretter satte Yahweh seg på Davids trone og etablerte den for alltid. Kongedømmet var nå sikkert og visst, og løftet om Hans gjenkomst var uforanderlig.

Ett spørsmål gjenstår imidlertid for Kristi etterfølgere i dag. Bare én ting er fortsatt ukjent. Har Jesus etablert sin trone i våre hjerter?

Artikkelen ble først publisert på websidene til Adventist Review og er en kommentar til bibelstudiet for sabbaten 31. august 2024.

Esther Louw er doktorgradsstudent ved Avondale University i Australia. Hun har jobbet som bibelarbeider og litteraturevangelist i Australia, Libanon og USA. Hun er lidenskapelig opptatt av både historie og teologi.