Kristus fremfor alt

Før spørsmålene blir stilt, før argumentene blir vurdert, før læresetningene blir kartlagt, kaller Bibelen oss til å betrakte en Person. Paulus’ ord i Kolosserbrevet utgjør et av de mest omfattende og ærbødige kristologiske portrettene i Det nye testamente. Her blir Kristus ikke introdusert gradvis. Han blir proklamert. Han står foran oss som bildet av den usynlige Gud, den førstefødte over hele skapelsen, den gjennom hvem alle ting ble til, og den i hvem alle ting fortsetter å eksistere.

Apostelen minner oss om at menneskeheten lever mellom to riker. Det ene er kjennetegnet av mørke, det andre av lys. Det ene er styrt av fangenskap, det andre av frihet. I denne todelte virkeligheten har Gud handlet målrettet. Han har ikke overlatt menneskeheten til å vandre mellom skygger og håp. Han har frelst oss fra mørkets herredømme og ført oss inn i sin elskede Sønns rike.

Denne overgangen fra mørke til lys er ikke bare symbolsk. Den er relasjonell. Den er personlig. Forløsning finnes ikke uten Kristus selv. Paulus gjør dette krystallklart: Det er i Jesus vi har forløsning, tilgivelse og tilhørighet. Frelsen finnes ikke i en idé om Kristus, men i den levende Kristus.

Kristus som presenteres i dette avsnittet er ikke liten nok til å kunne styres, mildnes eller begrenses. Han står i sentrum av skapelsen, historien, forløsningen og håpet. Og invitasjonen er ganske enkelt denne: Se på ham.

En av evangeliets store søyler

«Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte» (Kol 1,15).

I en kort setning presenterer Paulus oss for en av de store søylene som gir evangeliet mening: Han avslører hvem Kristus er i forhold til Faderen og hele skapelsen, uten at han på noe vis reduserer Jesus sin fulle og evige guddommelighet. Alt Skriften lærer om frelse, forløsning, tilgivelse, oppstandelse og håp er forankret i hvem Jesus er. Hvis vi misforstår Kristus, misforstår vi evangeliet. Og hvis vi misforstår evangeliet, misforstår vi både Gud og oss selv.

Paulus gir ikke bare teologisk informasjon. Han avslører identitet, sannhet som omformer tilbedelse, tillit, misjon og selve meningen med det kristne livet. Kolosserne 1,15 handler ikke bare om Kristi posisjon i universet. Det handler om den troendes tillit til Gud som vi tjener.

Ingen mennesker har noensinne sett Faderen i Hans åpenbarte guddommelige herlighet, men mange har på ekte vis sett Gud da han valgte å åpenbare Seg i en tilslørt, menneskelig, sansbar form. Denne distinksjonen er avgjørende for å forstå teofaniene i Det gamle testamente (plutselige og kortvarige åpenbaringer av Jahve), inkarnasjonen (når Gud ble menneske i Jesus) og Paulus’ språk i Kolosserbrevet.

Den førstefødte over hele skapningen

Paulus beskriver Jesus med et språk som er så omfattende at ingen jordisk tittel kan romme ham, og erklærer at «i ham er alt blitt skapt», at « alt er skapt ved ham og til ham», at «han er før alt» (Kol 1,16-17), og at «i ham blir alt holdt sammen» (vers 17). Ikke ett uttrykk er tilfeldig, og ikke ett ord fungerer som teologisk fyllstoff. Paulus sier ikke at Kristus bare deltar i skapelsen; han erklærer at Kristus er årsaken til den. Universet gjør mer enn å inkludere ham, det eksisterer på grunn av og for ham! Det greske verbet Paulus bruker når han sier at «alt holdes sammen», er synístēmi, et ord som betyr å forene, å holde sammen, å opprettholde eller å få til å forbli.¹ Kristus er ikke bare opphavet til skapelsen; han er dens vedvarende kilde til enhet. Under en verden som føles skjør, uforutsigbar og splittet, står den stabile Kristus som holder galakser på plass, holder elektroner i bane og bærer trette troende i sine hender. Dette er ikke poetisk overdrivelse. Det er Paulus’ pastorale forsikring til kirken: Dere blir ikke opprettholdt av tilfeldigheter; dere blir opprettholdt av Kristus.

Med dette grunnlaget lagt, går Paulus videre til en nødvendig korreksjon av det menneskelige hjerte. En av de stille farene ved det kristne livet er fristelsen til å legge noe til Kristus, noe arbeid, noe ritual, noen prestasjoner som føles som om de styrker vår stilling foran Gud. Paulus knuser denne illusjonen på en mild, men bestemt måte. Hvis Kristus skapte alle ting, opprettholder alle ting og går foran alle ting, så er det bare Kristus som kan frelse alle ting. Å legge våre gjerninger til hans fullførte verk er ikke ydmykhet, men vantro; det er å stå ved foten av korset og hviske: «Det var ikke nok.» Nåden er ikke skjør. Frelsen er ikke ufullstendig. Vår lydighet fullfører ikke Kristi offer; den flyter ut fra det. Vår trofasthet styrker ikke hans frelse; hans frelse styrker oss. Kristi overlegenhet er derfor ikke bare et doktrinært poeng; det er grunnlaget for den troendes hvile.

Paulus understreker denne sannheten enda sterkere, ikke for å tilfredsstille nysgjerrigheten, men for å vekke tillit. Hvis Kristus er før alle ting, så er ingenting i livet ditt før ham. Hvis Kristus holder alle ting sammen, så er ingenting i livet ditt utenfor hans rekkevidde. Hvis Kristus skapte alle ting, så kan han gjenopprette de ødelagte delene i deg, gjenopprette glede der sorg har ligget, veve sammen det synden har revet i stykker, og gjenopplive håp der fortvilelse en gang hersket. Det er ingen sår han ikke kan helbrede, ingen synd han ikke kan tilgi, ingen fortid han ikke kan forsone, ingen kaos han ikke kan roe, og ingen mørke han ikke kan oversvømme med lys. Han som skapte galaksene, former nå Kristuslikhet i deg; han som talte skapelsen til liv, taler nå fred til din storm; han som eksisterte før tiden, holder nå din fremtid i sine naglemerket hender. Dette er grunnen til at Paulus kaller ham «førstefødt», ikke for å plassere ham innenfor skapelsen, men for å plassere ham over alle rivaler, all frykt og all makt som truer sjelen.

Kroppens hode

Paulus vender nå oppmerksomheten vår fra Kristi overhøyhet over universet til hans nære forhold til sitt folk. Den som holder galaksene sammen, knytter seg også til et fellesskap som kalles kirken. Når Paulus kaller Jesus «kroppens hode», presenterer han ikke et kjølig organisasjonskart. Han avslører en levende, relasjonell sannhet om hvordan Kristus velger å virke i verden.

I Skriften har ordet «hode» naturlig nok betydningen lederskap og autoritet. Gjennom hele Det gamle testamente er hoder de som leder, representerer og bærer ansvar for andres velferd. Moses utnevnte «ohverhoder» over Israel for å lede og ta vare på folket (2 Mos 18,25). Gud lovet å gjøre sitt trofaste folk «til hode og ikke til hale» (5 Mos 28,13). Profetene snakket om nasjoner og ledere som hoder som formet skjebnen til dem som var under deres omsorg (Jes 7,8; Hos 1,11). Da Paulus skrev sine brev, var denne metaforen dypt forankret i bibelsk tenkning. Å kalle Kristus hode for kirken er å bekjenne at han alene leder, styrer og gir retning til sitt folk.

Å kalle Kristus for kirkens hode er derfor både trøstende og utfordrende. Det trøster oss fordi kirken ikke er avhengig av menneskelig lederskap, karisma eller strategi. Kristus selv leder sitt folk. Han ser det vi ikke kan se. Han styrer det vi ikke kan kontrollere. Han nærer det vi ikke kan opprettholde. Samtidig utfordrer det oss fordi å tilhøre Kristus betyr å tilhøre hans kropp. Det finnes ikke noe slikt som en løsrevet kristen. Å elske hodet er å elske det hodet elsker. Og Kristus elsker sin kirke.

Denne sannheten endrer måten vi ser hverandre på. Personen som sitter ved siden av oss i sabbatsskolen er ikke bare en meddeltaker. De er et medlem av det legeme Kristus opprettholder. Den stille troende, den troende som sliter, den troende som tenker annerledes enn oss, deler alle det samme livet som strømmer fra det samme hodet. Kirken holdes ikke sammen av personlighet, preferanser eller enighet. Den holdes sammen av Kristus.

Begynnelsen

Når Paulus kaller Jesus både «hodet» av kirken og «opphavet», introduserer han ikke to separate ideer. Han avslører en enkelt, dyptgripende sannhet: Kristus leder fordi Kristus er begynnelsen. Hans autoritet kommer fra hans forrang, og hans forrang kommer fra hans rolle som selve livets kilde.

Skriften forbereder oss stille på denne sammenhengen helt fra de første ordene. På hebraisk er ordene for «hode» (roʾsh) og opphav/begynnelse (reʾshít) nært beslektede, og deler betydningen av «førsthet», kilde og opprinnelse. Selv om dette er forskjellige leksikalske former, fremhever deres felles rot et overlappende begrepsfelt der både «hode» og «opphav» formidler opprinnelse, prioritet og kilde.² Bibelen åpner med erklæringen: «I begynnelsen skapte (reʾshít) Gud himmelen og jorden» (1 Mos 1,1). Lenge før inkarnasjonen, lenge før Betlehem, sto Kristus på terskelen til all eksistens som den gjennom hvem skapelsen begynte. Han er hode ikke bare fordi han trådte inn i menneskets historie, men fordi han skapte den.

Paulus utdyper denne sannheten ved å bruke det greske ordet arché når han kaller Kristus «opphavet» (Kol 1,18). Dette ordet betyr ikke bare først i en rekkefølge; det betyr kilde, opprinnelse, utløsende årsak. Kristus er skapelsens arché, den som alt liv kommer fra, og han er også kirkens arché, den som skaper den, opprettholder den og gir den retning. Kirken eksisterer ikke på grunn av menneskelig organisering eller religiøs ambisjon. Den eksisterer fordi Kristus startet den.

Å forsone alt

Paulus fører oss nå til toppen av det som ofte betraktes som en kristologisk hymne, til stedet hvor himmelens teologi og jordens lidelse møtes. Etter å ha vist oss hvem Kristus er, hvordan han regjerer, hvordan han gir opphav til alle ting, viser Paulus oss nå hvorfor han kom. Svaret er like fantastisk som det er ydmykende: for å forene alle ting gjennom korset.

Ingenting avslører Guds hjerte tydeligere enn Golgata. Synd kunne ikke bekjempes med makt, trusler eller utryddelse. Den kunne bare bekjempes med en kjærlighet så dyp at den var villig til å bære konsekvensene av opprøret. Korset fremstår som den mest ufattelige metoden, og det var den Gud valgte for å forene universet med seg selv. Det som virket som det mest nedverdigende objektet som noensinne var blitt løftet på jorden, ble den største åpenbaringen av guddommelig herlighet.

Denne forsoningen har et enormt omfang. Paulus snakker om «alle ting», et språk som bevisst utvider vår forestillingsevne. Korset tar ikke bare for seg individuell skyld, selv om det selvfølgelig gjør det. Det gir også svar på kosmiske spørsmål som synden reiser. Universet selv hadde blitt vitne til opprøret, som Paulus minner oss om når han sier at Guds folk har blitt et skuespill for verden (kosmos), «både for engler og for mennesker» (1 Kor 4,9).³ Bruken av kosmos understreker at dramaet om forløsningen alltid har strakt seg utover vår egen planet. Himmelen så på. Englene så på. Skapte intelligenser over hele universet så på for å se hva slags Gud som sto bak skapelsen.

Og det de så, var kjærlighet.

Elden Ramirez er president for Lake Union Conference of Seventh-day Adventists.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.

Fotnoter

1. Walter Bauer, Frederick W. Danker, William F. Arndt, and F. Wilbur Gingrich, συνίστημι (synístēmi), A Greek English Lexicon of the New Testament and Other Early Christian Literature, 3rd ed. (Chicago: University of Chicago Press, 2000), pp. 973, 974; Johannes P. Louw and Eugene A. Nida, Greek English Lexicon of the New Testament Based on Semantic Domains, 2nd ed. (New York: United Bible Societies, 1989), vol. 13, p. 69; New English Translation Bible, Colossians 1:17, translator’s note, https://netbible.org.
2. Hebrew lexical data: Ludwig Koehler and Walter Baumgartner, יתשִׁ ֵרא ,שֹׁרא, The Hebrew and Aramaic Lexicon of the Old Testament (Leiden: Brill, 1994-2000); Greek lexical data: Bauer, Danker, Arndt, and Gingrich, ἀρχή.
3. κόσμος: Greek term meaning world, universe, or ordered system; used by Paul in 1 Corinthians 4:9 to indicate a cosmic audience that includes angels and humanity. See Bauer, Danker, Arndt, and Gingrich, “κόσμος.”