Nå må du være en snill støvsuger!

Mr. Kitty er katten min, og selv om han er en eldre katt, er han nokså pertentlig/høy på pæra. Han er grå med hvite poter, er høyere enn de fleste andre katter, og han spankulerer med målbevisste skritt. Personligheten hans passer til størrelsen hans – han er en stor skrytepave, full av hvesing og meningssterke mjau, overdrevet selvsikker og impulsiv. Men den dagen robotstøvsugeren vår kom hjem, oppdaget vi at Mr. Kittys overdrevne personlighet bare var en fasade.

Han var helt rolig da robotstøvsugeren ble pakket ut, og til og med nysgjerrig da den sto i ladestasjonen. Han spankulerte mot den med halen høyt hevet og utstrålte selvsikkerhet. Med et sideblikk og ekstra spisse ører virket det som om han sa: «Vær klar over, du flate, runde skapning, at jeg holder øye med deg og kan knuse deg hvis jeg vil.»

I det øyeblikket jeg satte robotstøvsugeren i gang, forsvant imidlertid Mr. Kittys tøffe oppførsel. Han pilte bort som den livredde katten han egentlig er. Og i det øyeblikket minnet han meg om Peter i den stormfulle natten i Matteus 14.

Scenen kommer etter et åndelig høydepunkt: Disiplene og Jesus hadde nettopp deltatt i mirakelet der Jesus mettet mer enn 5000 mennesker. Så sendte Jesus disiplene i forveien med båt, men da han så dem slite i stormen, gikk han mot dem på vannet. De hylte, helt skrekkslagne, fordi de trodde han var et spøkelse. Da beroliget Jesus dem raskt og sa: «Vær modige! Det er meg. Vær ikke redde.» (Matt. 14,27).

Dette fikk Peter til å impulsivt be om å få bli med Jesus på vannet. Jesus inviterte ham ut, og et øyeblikk gikk Peter på vannet. Men så overmannet frykten ham, og han begynte å synke. «Herre, redd meg!» ropte han, og Jesus rakte ut hånden og drop ham opp.

To sannheter skiller seg ut i denne situasjonen: Jesus er til stede, og Jesus har kontroll.

Jesus er til stede

Da stormen begynte, var Jesus oppe i fjellene og hadde personlig andaktsstid. Men da han så stormen, kom han ned til dem – før disiplene engang hadde ropt om hjelp.

Å komme ned har alltid vært Jesu modus operandi. Han kom ned for å leve blant oss, for å vise oss Faderen, for å lære oss hvordan vi skal leve etter Guds Ord. Han kom ned for å være en venn og forsvarer. Han kom ned for å bære korset og dø, slik at vi kunne leve. Denne «nedstigningen» gjenspeiler hans karakter: Han er Herren som «er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd» (Sal 34,18).

Jesus kommer ned for å være midt i stormen vår, slik at når vi ser opp i nød, er han den første vi ser. Men i tåken av frykt kan det være vanskelig å kjenne Jesus igjen. Når livet virker som en desperat episode etter den andre, blir alt tåkete, overskygget av en tåke klokka 4 om morgenen, som i Peters storm. Vi skjelver i mørket, ute av stand til å skille Frelseren fra en skygge.

Den eneste måten å reise seg fra slike synkende situasjoner på, er å bevisst forankre oss i sannheten om at Jesus er til stede – til tross for vår egen oppfatning, tanker, og omstendigheter. Jesus er her. Jesus er klar.

Ofte skjer de største miraklene når vi tar et skritt i tro, til tross for vår egen redsel.

Jesus har kontrollen

Da Peter skjønte at det var Jesus og ikke et spøkelse, ble han fylt av selvtillit, tillit og frimodighet. Han gikk ut av båten og opplevde på egen kropp det de andre disiplene ikke opplevde. Selv i dag er det en belønning for de frimodige som går ut i tro.

Tenk deg å bli kalt til å gjøre det umulige! Det er den kristne virkeligheten – å gjøre det umulige gjennom Guds kraft. Som de fleste av oss, hoppet Peter ut, full av gode intensjoner. Men etter bare noen få øyeblikk med vaklende tro, ble han overveldet av vinden og bølgene.

Hva er vindene som river i deg i dag? Føler du deg kalt, men hvert skritt fremover blir trukket tilbake av uventede stormer? Når troen vår vakler, kan vi gi etter og synke – eller vi kan strekke oss opp og ta Jesu hånd. Vi kan bryte sammen i tvil eller feste blikket på det faste grunnlaget. Vi kan tvile på kallet vårt eller rope (som Peter gjorde): «Redd meg!»

Når vi fokuserer på stormen, blir verden et skremmende sted. Men når vi «stoler på Herren av hele vårt hjerte og ikke støtter oss på vår egen innsikt» (Ord 3,5), vil vindene og bølgene stilne. Jeg kan forestille meg at Gud blir varm om hjertet når vi anerkjenner hans nærvær og overgir kontrollen til ham. Hans kjærlighet flyter over når vi innrømmer at vi ikke kan redde oss selv. Ofte skjer de største miraklene når vi tar et skritt i tro til tross for vår egen redsel.

Tilbake til Mr. Kitty

Det finnes hele forumer på nettet dedikert til kjæledyr som er redde for støvsugere. En artikkel om hunder foreslo at man bør irettesette støvsugeren strengt for å vise hunden hvem som er i kontroll.

Jeg bestemte meg for å prøve denne taktikken med Mr. Kitty, og ventet til han var langt nok unna robotstøvsugeren til å føle seg trygg, men nær nok til å kunne se. I det perfekte øyeblikket slo jeg på støvsugeren med telefonen min og vinket med pekefingeren mot den. «Nå må du være en snill støvsuger! Nei, nei, nei. La Mr. Kitty være i fred. Nå må du være snill!»

Ja, jeg så latterlig ut. Men jeg fulgte opp med et annet «triks» – ved å bruke telefonappen til å få den surrende robotstøvsugeren til å stoppe lydig. Igjen og igjen. Før jeg visste ordet av det, satt Mr. Kitty rett ved siden av meg, med rett rygg, og var ikke lenger redd.

Siden da har han overvunnet frykten for robotstøvsugeren vår. Han trengte bare å bli beroliget (akkurat som Peter) med at «mesteren» hans var til stede og hadde kontroll. Nå når han går forbi støvsugeren, kan jeg nesten se hjulene snurre i den lille kattehjernen hans, mens han husker at jeg har kontroll over dette monsteret.

Jeg har ikke måttet være streng ovenfor robotstøvsugeren igjen, fordi Mr. Kitty ikke har glemt det. Vi mennesker gjør det imidlertid ofte. Vi glemmer de gangene Jesus stilnet stormene våre. Peter gjorde det. Bare noen måneder tidligere hadde Jesus stilnet et rasende hav mens han var i båten med disiplene. Peter hadde sett det med egne øyne – Jesus hadde kontroll. Likevel var han her, og vaklet igjen.

Peter lot frykten fortrenge troen. Han lot tvilen diktere beslutningene sine. Måtte vi velge annerledes. Måtte våre tidligere seire og bønnesvar minne oss om Jesu nærvær og kraft i våre nåværende stormer. Måtte vi, som disiplene gjorde på slutten av den natten, med sikkerhet erklære: «Du er i sannhet Guds Sønn» (Matt 14,33).

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.