Når det elendige pianoet blir brukt av en mester

En mester skaper legendarisk musikk til tross for et dårlig instrument.

24. januar 1975 kom Keith Jarrett til Köln for å holde konsert. Han var i dårlig fysisk form. Likevel vil han holde konserten. De 1400 som hadde kjøpt billett, skulle ikke skuffes.

Som forberedelse til konserten ba den verdenskjente jazzpianisten om å få et helt spesielt instrument. Han ville ha et Bösendorfer Model 290 Imperial. Det største og beste av produsentens flygler.

Da han kom på scenen i Kölns Operahus og så instrumentet som sto der, fikk han hakeslipp. Der sto det riktig nok et Bösendorfer flygel, men det var et lite øvelsesflygel scenearbeiderne hadde trillet fram på grunn av en misforståelse.

Jazzvirtuosen betraktet det lille instrumentet, som åpenbart ikke var i god forfatning. Svært skeptisk satte Jarrett seg ved flygelet for å kjenne på hvordan instrumentet fungerte og høre hvordan det lød. Skuffelsen var enorm.

Pianoet var ikke skikkelig stemt. Pedalene virket ikke som de skulle. De lyseste tonene var alt for skarpe og bassen var lys og spinkel. Det lille flygelet var virkelig ikke noe instrument å vise hva en pianist dugde til.

Problemet var at det var alt for kort tid til å få på plass et annet instrument, og en pianostemmer ville ha trengt flere timer på å få flygelet i brukbar stand.

Jarrett ønsket å avlyse hele konserten, men den 17 år gamle konsertorganisatoren tryglet ham om å gjennomføre forestillingen til tross for det elendige pianoet. Etter å ha tenkt seg grundig om, gikk Jarrett med på det, både fordi plateselskapet hans skulle lage en «live» innspilling og opptaksutstyret var rigget opp, samt at han ikke ville svikte publikum.

Allerede fra første tone skjønte publikum at de kom til å oppleve en magisk kveld. Jarrett gikk i gang med improvisasjoner og etter hvert som han spilte, utviklet spillet seg til å bølge mellom enkelhet og kompleksitet. Da konserten var ferdig, brøt det ut en øredøvende applaus i det fullsatte operahuset. Albumet som ble spilt inn den kvelden ble det mestselgende jazzalbum fra en enkelt person. Når man omtaler denne begivenheten fra 24. januar 1975, kaller man det kun for «Kølnkonserten».

Gud og det mangelfulle instrumentet

«Drømmelaget» er uttrykket som brukes når vi setter sammen et lag som består av de perfekte spillerne. I drømmelaget finner vi den perfekte balansen mellom lagmedlemmenes evner og personlighet. Vi ønsker selvfølgelig også at våre menigheter skal være drømmelaget.

Det perfekte menighetslaget er imidlertid en utopi.

Så er det at vi kommer på at Guds rike er et annerledes rike. Den hellige ånds kraft kommer ikke først og fremst til syne i styrke og makt. Den kommer ofte til syne i det man klør seg i hodet og ikke vet hva man skal gjøre med det utgangspunkt man har. Den viser seg hos kirkemedlemmer som ikke har alt på stell. Folk som nesten ikke klarer å formulere sin tro, kan vise seg å være evangelister, og det på en mektig måte.

Jeg forundres over Guds måte å spille på det instrumentet vi og menigheten er. Et instrument som ofte viser seg å ha ustemte strenger, ubalansert tonebilde og en spinkel klang.

Gud bruker håpløse situasjoner til noe stort

I boken Challenges of Christian Leadership av John Stott forteller han en erfaring fra 1958 da han ledet en evangeliseringskampanje for universitetsstudenter i Sydney, Australia. Dagen før det siste møtet i serien fikk Stott beskjed om at faren hans hadde gått bort. I tillegg til sorgen begynte Stott også å miste stemmen. Slik beskriver Stott den siste dagen for oppsøkende:

Det var allerede sent på ettermiddagen og bare noen timer igjen til kampanjens siste møte, så jeg følte ikke at jeg kunne trekke meg på det tidspunktet. Jeg gikk inn i den store salen og ba noen studenter samle seg rundt meg. Jeg ba en av dem lese: ‘«Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk’ (2. Korinterbrev 12,9–10). En student leste disse versene, og så ba jeg dem legge hendene på meg og be om at disse versene måtte være sanne i min egen erfaring.

Da tiden var inne for å holde min preken, talte jeg om den brede og den smale veien fra Matteus 7. Jeg var nødt til å stå en halv centimeter fra mikrofonen, og jeg hørtes ut som en ravn da jeg forkynte evangeliet. Jeg kunne ikke utstråle personlighet. Jeg kunne ikke bevege meg. Jeg kunne ikke bruke noe tonefall i stemmen. Jeg fremførte evangeliet helt monotont. Men da tiden var inne for å gi appellen, kom det en umiddelbar respons, større enn på noe annet møte under kampanjen, og studentene strømmet frem.

Jeg har vært tilbake i Australia omtrent ti ganger siden 1958, og hver gang har noen kommet bort til meg og sagt: «Husker du det siste møtet på universitetet i den store salen?» «Ja, det gjør jeg», svarer jeg. «Vel», sier de, «jeg ble omvendt den kvelden.»

Vi skulle gjerne vært et Bösendorfer Model 290 Imperial. Istedenfor, på scenen foran oss, står det et svakt og slitt øvelsespiano fra en støvete kjeller. Vi ser det gjennom hele Bibelen, og vi ser det i vår egne liv. Guds måte å jobbe på var ikke helt som vi hadde tenkt. Og mens vi lurer på om dette går, setter Pianisten seg klar for å spille overnaturlige toner. Tid for konsert.