Når Gud er stille

Tro er et av de mest brukte ordene i det kristne ordforrådet—og likevel et av de mest lett misforståtte. Vi snakker ofte om troen, synger om den jevnlig, og kan til og med anta at vi har den bare fordi vi tilhører et trosfellesskap. Men når livet blir usikkert, når bønner virker ubesvarte, og himmelen føles stille, oppdager vi raskt hvor skjør forståelsen vår av tro kan være. Bibelen definerer tro som «et bevis for det vi ikke ser.» (Heb 11,1). Fra starten av ser vi at troen står i spenning mellom synlighet, kontroll og emosjonell trygghet. Fordi troen er den den der, må den virke når noe essensielt ser ut til å mangle. Ukas lekse inviterer oss til å betrakte tro, ikke som en følelse, ikke som sikkerhet, og ikke som teologisk mestring, men som en levende, vedvarende tillit til Gud – spesielt når omstendighetene setter denne tilliten hardt på prøve. 

Tro og ønsket om tegn 

Mennesker har alltid ønsket tegn. «Hvis jeg bare kunne se eller oppleve noe overnaturlig,» sier vi til oss selv, «da ville jeg ha trodd.» Fariseerne krevde gjentatte ganger tegn fra Jesus, selv etter å ha vært vitne til mirakel etter mirakel. Jesu respons var ikke sinne, men sorg – et dypt sukk fra hans ånd (Mark 8,12). Problemet deres var ikke mangel på bevis, men mangel på tillit. Ellen White forklarer at det jødene virkelig trengte ikke var ytterligere bevis, men indre forvandling: «Intet enkelt eksternt bevis kunne gagne dem. Det de trengte var ikke intellektuell opplysning, men åndelig fornyelse»[1] Tegn skaper ikke tro. I beste fall kan de bekrefte det troen allerede stoler på. Troen vokser ikke ved å observere, men ved å huske hvem Gud allerede har åpenbart seg å være. 

Når Jesus legger merke til tro 

Et av de mest slående trekkene ved evangeliene er menneskene Jesus lovpriser for deres tro. Det er ikke disiplene – de som gikk med ham daglig, hørte læren hans og var vitne til miraklene hans. I stedet peker Jesus ut utenforstående: en romersk hærfører og en kanaaneisk kvinne. Ingen av dem tilhørte paktsfellesskapet. Ingen av dem hadde formell teologisk utdanning. Likevel sa Jesus at Han ikke engang hadde funnet så stor tro i Israel. Historien om kanaaneerkvinnen (Matt 15,21-28) er spesielt avslørende. Hun kommer til Jesus i fortvilelse og ber han om å sette datteren fri. Jesus svarer med stillhet – han sier ikke ett ord. Disiplene blir utålmodige og oppfordrer ham til å sende henne bort. Når Jesus endelig snakker, virker ordene hans nedslående, til og med avvisende. Og likevel blir kvinnen stående. Hvorfor? Fordi ekte tro ikke er forankret i trøst, bekreftelse eller umiddelbare svar. Den er forankret i tillit—spesielt tillit til Guds karakter. Ellen White gir oss et avgjørende innblikk i Kristi stillhet: «Frelseren er tilfreds. Han har prøvd hennes tro på ham.»[2] Jesu stillhet var ikke fraværet av kjærlighet; det var måten troen ble åpenbart på. 

Tro er ikke kunnskap 

Denne kvinnen visste svært lite. Alt hun visste om Jesus hadde hun hørt fra andre. Hun hadde ikke studert jus. Hun forsto ikke profetiske tidslinjer. Hun hadde ikke hørt Bergprekenen. Og likevel kalte Jesus hennes tro «stor». Til sammenligning visste Judas mye, men stolte lite. Denne kontrasten bør få oss til å stoppe opp. Kunnskap betyr noe. Sannheten betyr noe. Men tro og informasjon er ikke det samme. En person kan vite mye om Gud og likevel ikke stole på ham. Tro bevises, ikke av hva vi kan forklare, men av hvem vi klamrer oss til når forklaringer feiler. 

Tro er ikke en følelse 

Leksa minner oss om at tro ikke er en følelse—og dette er faktisk skrevet i barmhjertighet. Følelser varierer med omstendigheter, helse, tretthet og skuffelse. Hvis tro var avhengig av emosjonell stabilitet, ville få holde ut åndelig. Ellen White sier dette enkelt: «Følelse er ikke tro. Tro er rett og slett å ta Gud på hans ord.»[3] Tro er et svar på Guds nåde, fremkalt av Den Hellige Ånd, og utøvd mest kraftfullt når følelser mangler. Derfor kunne faren i Mark 9,24 rope: «Herre, jeg tror; hjelp meg i min vantro!» Tro og usikkerhet kan eksistere side om side; tilstedeværelsen av spørsmål opphever ikke troen – men å nekte å stole på Gud gjør det. 

Guds stillhet 

Kanskje den største trosprøven ikke er lidelse, motstand eller forsinkelse – men stillhet. Den kanaaneiske kvinnen tålte avvisning fra folk og misforståelser fra religiøse ledere, men Jesu stillhet kan ha skapt den dypeste krisen. Når Gud ikke svarer, oppstår bekymringsfulle spørsmål: Bryr Han seg? Lytter han? Har jeg blitt glemt? Ellen White beskriver kvinnens reaksjon på den stillheten:

«Selv om Jesus ikke svarte, mistet ikke kvinnen troen. Da han gikk bort, som om han ikke hørte henne, fulgte hun ham, og fortsatte å bønnfalle ham. . . . Kvinnen fremmet saken med økt alvor, bøyde seg for Kristi føtter og ropte: ‘Herre, hjelp meg.’ . . . Dette svaret ville fullstendig ha gjort motløs en mindre oppriktig søker. Men kvinnenså at muligheten hennes var kommet. Under Jesu tilsynelatende avvisning så hun en medfølelse han ikke kunne skjule.»[4] 

Tro tolker ikke stillhet som avvisning. Den tolker stillhet gjennom tillit til Guds kjærlighet. Bibelen illustrerer gjentatte ganger denne sannheten. Døperen Johannes forkynte modig Kristus som Guds lam, men senere, da han var fengslet og isolert, spurte han Jesus: « Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen??» (Luk 7,19). Endringen var ikke teologisk forvirring, men vekten av ubesvarte forventninger. Forsinkelse betyr ikke fornektelse, og stillhet betyr ikke forlatelse. 

Tro som ikke tar Gud for gitt 

Når Jesus endelig snakker, ser det ut til at ordene hans legger en barriere mellom seg selv og kvinnen. Hun argumenterer ikke, anklager ikke eller krever det. Hun hevder ikke at hun har rett til noe. I stedet ber hun om nåde. Ellen White bemerker at kvinnen «ber om smulene som faller fra Mesterens bord. Hvis hun kan få det samme som en hund, er hun villig til å bli betraktet som en hund. Hun har ingen nasjonale eller religiøse fordommer eller stolthet som påvirker henne, og hun anerkjenner umiddelbart Jesus som Frelseren, og som i stand til å gjøre alt hun ber ham om.»[5] Troen antar aldri at Gud skylder oss noe. Den forhandler ikke med Gud eller presenterer en oversikt over gode gjerninger. Troen hviler utelukkende på nåde. Nåde, per definisjon, er ufortjent. I det øyeblikket vi tror Gud må handle på grunn av vår lydighet eller tjeneste, skifter troen stille til berettigelse. Kvinnen forsto det mange glemmer: Guds velsignelser flyter, ikke fra vår verdighet, men fra hans godhet. Det som holdt denne kvinnen oppe, var ikke logikk eller trygghet, men tro på Jesu kjærlighet. Ellen White bemerker: «Under Jesu tilsynelatende avvisning så hun en medfølelse han ikke kunne skjule.»[6] Dette er grunnlaget for all sann tro. Tro krever ikke forståelse av Guds veier; den krever tillit til Guds hjerte. 

Jesu tro 

Leksas høydepunkt gir oss et av Bibelens mest betydningsfulle uttrykk: «Jesu tro» (Åp 14,12). Dette uttrykket refererer ikke bare til Jesu tro, men til Hans urokkelige tillit til Faderen. Den troen ble tydeligst åpenbart ved korset. Der var himmelen stille. Mørket dekket landet. Frelsen kom ikke. Og likevel ropte Jesus fortsatt: «Min Gud.» Selv i uvissheten, stolte han.  Ellen White oppsummerer både kvinnens erfaring og Kristi eksempel:

«I tro kastet kvinnen fra Fønikia seg mot barrierene som var reist mellom jøde og hedninger. Mot motløshet, uansett hvordan det kunne ha fått henne til å tvile, stolte hun på Frelserens kjærlighet. Det er slik Kristus ønsker at vi skal stole på Ham. Frelsens velsignelser er for hver sjel. Ingenting annet enn hans eget valg kan hindre noen i å bli en deltaker i løftet i Kristus ved evangeliet.»[7] 

Dette er troen Gud ønsker å gjenskape i sitt folk. 

Holder ut 

Tro er ikke heroisk selvtillit; Det er stille utholdenhet. Det er å holde fast når bønner føles uhørte, når svarene forsinker, og når Gud virker stille. Vi kan komme skjelvende. Vi kan bli forvirret. Vi kan komme med tårer. Men når vi stoler på Guds kjærlighet, kaller Jesus fortsatt den troen «stor». 

Må Gud gi oss – ikke bare tro på Jesus – men også Jesu tro  . 

Bill Santos 

Bill Santos er foredragsholder/redaktør for Lessons for Living, en landsdekkende kringkasting i Canada.  

[1] Ellen G. White, The Desire of Ages (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1898, 1940), s. 406. 

[2] Ibid., s. 401. 

[3] Ellen G. White, Vitnesbyrd for kirken (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1948), bind 1, s. 620. 

[4] E. G. White, The Desire of Ages, s. 400, 401. 

[5] Ibid., s. 401. 

[6] Ibid. 

[7] Ibid., s. 403.