Når Gud skrur på lyset

Hver gang jeg hører setningen «I once was blind, but now I see» (fra salmen Amazing Grace), kan jeg ikke unngå å tenke på en opplevelse jeg hadde for rundt 11 år siden. Jeg var hjemme på sommerferie fra høyskolen og følte meg veldig motløs. Jeg studerte for å bli pastor, og jeg hadde det vanskelig og slet med det velkjente spørsmålet: «Hvorfor skjer det dårlige ting når man velger å tjene Herren?»

Jeg bestemte meg for å gi opp kallet mitt den sommeren fordi jeg ikke kunne forstå Guds hensikt med alt dette rotet. Jeg slet med å lese i Bibelen og be, og jeg var opprørt over hvordan Gud hadde latt ting skje. I situasjonens mørke sa jeg til meg selv at det ville gjøre ting lettere å flykte fra det kallet Gud hadde lagt på mitt liv.

Lærdom fra en blind mann

En ettermiddag da jeg var på vei hjem fra biblioteket, møtte jeg en blind mann som trengte hjelp til å krysse gaten. Jeg tilbød ham hjelp, og vi hadde en dyptfølt samtale mens vi krysset gaten. Jeg sa til ham: «Du må ha stor tro når du stoler på en fremmed som meg, uten å ha møtt meg før.» Han sa: «Ja, det er sant! Men folk er som regel hyggelige, så jeg har ikke noe imot å be om hjelp fra en fremmed.» Mens vi gikk og snakket, stoppet mannen til slutt utenfor et hus og sa: «Jermaine, dette er stoppestedet mitt. Det var hyggelig å treffe deg, takk for hjelpen.» Jeg ble overrasket og spurte ham hvordan han visste at det var hans stoppested. Den blinde mannen svarte: «Du sa det tidligere – i tro!» Disse ordene forandret mitt liv. Det var som om lyset ble slått på, og jeg kunne se veien foran meg og faren jeg befant meg i. Jeg tenkte at her var det en mann som visste hvor han gikk uten fysisk syn, noe som fikk meg til å reflektere over min åndelige blindhet samtidig som jeg hadde det fysiske synet intakt.

Mens jeg gikk bort, oppslukt av tankene, kom jeg plutselig på at jeg hadde hørt på musikk. Jeg tok på meg hodetelefonene og hørte sangen «Amazing Grace» med teksten «I once was blind, but now I see». Tårene trillet nedover kinnene mine da jeg innså at jeg hadde unngått Gud og hans planer for livet mitt. Jeg forsto at jeg bare kunne oppnå målet mitt hvis jeg hadde tro og tillit til Hans veiledning, til tross for de utfordringene jeg hadde sett som hadde ført til at jeg hadde gitt opp.

Da skjønte jeg at måten vi ser ting på, ofte er i direkte konflikt med hvordan Gud arbeider. Jesus sto i synagogen en sabbatsmorgen og leste fra Jesajas bokrull: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri» (Lukas 4,18). Bibelen forteller oss at de som var til stede «stirret spent på ham», men at de samme menneskene senere på dagen var klare til å kaste Ham utfor et stup (Lukas 4,28-29). Denne ene handlingen fra folkets side viser oss at det finnes åndelig blinde mennesker overalt, også i menigheten.

Ulike typer blindhet

Ifølge Charles Spurgeon lider menneskeheten av fire ulike typer blindhet.

For det første, sier han, er noen mennesker fysisk blinde – de har mistet evnen til å se med sine naturlige øyne. For det andre er andre mentalt blinde – dette er mennesker som ikke har noe indre syn, og som mangler evnen til å forstå Guds ord med sinnet. For det tredje er det noen som lider av åndelig blindhet – dette er sjeler som føler seg forført og bedratt, og som føler at de har rett, samtidig som de begår urett. Til slutt er det de som har innsett sin blindhet og er klare til å ta imot Jesus i sine liv.¹

Fortellingen om evangeliet er Guds forsøk på å helbrede menneskers blindhet. Den ble utformet for å skinne klart i våre liv, slik at vi tydelig kan se hvem Gud er, og hvem vi er når vi kommer i kontakt med ham. Johannes sier: «I ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» (Johannes 1,4-5). I den samme evangeliefortellingen finner vi dessuten et paradoks, for på samme måte som det naturlige lyset fordriver mørket, blender det samtidig synet.²

Lys og mørke

Når jeg regelmessig er hos optikeren min, ser jeg ofte at hun bruker et sterkt lys for å undersøke øynene mine. Hun ber meg om å se i ulike retninger mens hun lyser på netthinnen for å se etter problemer. En gang spurte jeg henne om betydningen av lys i hennes praksis, og hun forklarte: «Lys er avgjørende fordi øyet er som en mørk hule.» Etter besøket får jeg en resept på akkurat de brillene som skal hjelpe meg å se bedre. Men selv om optikeren min hjelper meg med det fysiske synet mitt, er hun ikke i stand til å hjelpe meg med det åndelige synet – det er det bare Jesus som kan gjøre.

Da er det vel ikke så rart at Han kommer inn i vår verden som lys? Pris Gud for at det folket som bor i mørke, har sett et stort lys, over dem som bor i dødsskyggens land, har lyset strålt fram» (Matteus 4,16). Jesus brakte lys til vår verden, som hadde blitt kastet ut i mørket. Over tilværelsens mørke hadde «Rettferdighetens Sol gå[tt] opp med legedom i sine vinger» (Malaki 4,2).

Vår største utfordring er ikke bare å innse at vi er blinde, men å venne oss til å leve i lyset. Jo mer vi venner oss til lyset, desto klarere vil synet vårt bli. Johannes sier: «Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd.» (1. Johannes 1,5-7).

Å miste synet

Å bo der lyset er, blir løsningen på vår tilbøyelighet til å bli blinde. Ellen White skriver: «Hvis vi ikke velger å gi oss selv helt og fullt til Gud, er vi i mørket. Når vi holder noe tilbake, åpner vi en dør som Satan kan gå inn gjennom for å lede oss på villspor med sine fristelser. Han vet at hvis han kan tilsløre synet vårt slik at troens øye ikke kan se Gud, vil det ikke være noen barriere mot synd.»³

Et annet sted har hun følgende advarsel:

«Ved å holde fast ved det onde, ved bevisst å ignorere den guddommelige kjærlighetens bønn, mister synderen kjærligheten for det gode, lengselen etter Gud, selve evnen til å ta imot himmelens lys. Innbydelsen om nåde er fremdeles full av kjærlighet, lyset skinner like sterkt som da det først traff hans sjel; men stemmen faller for døve ører, lyset på blinde øyne.»⁴

Dette var utfordringen med fariseerne, som led av en alvorlig åndelig blindhet. De dyrket det onde, ignorerte Kristi bønn, og i stedet for kjærlighet til Gud og andre var deres hjerter overveldet av hat. Muligheten for å få synet tilbake var tilstede. «Hadde de jødiske lederne innsett sin åndelige blindhet og ydmykt kommet til Jesus for å bli helbredet, ville de ha funnet det. Men ingen, ikke engang Jesus, kan hjelpe dem som bedrar seg selv og lukker øynene for det guddommelige lyset.» ⁵

I tillegg var de så fornøyde med det svake lyset de hadde, at de ikke kunne akseptere det større lyset Kristus brakte. Dermed ble deres manglende fremgang til at de trakk seg tilbake inn i mørket. Jesus konkluderte: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.» (Johannes 9,39). Risikoen vi tar når vi nekter å ta imot Guds kall til mer lys, er at nettopp det lyset vi avviser, vil føre til at vi blir blinde.

Jeg priser Gud for den blinde mannen som uvitende viste meg veien jeg skulle gå den dagen; det møtet forandret livet mitt for alltid. Den kvelden gikk jeg hjem, ba og overga livet mitt til Jesus på nytt. Jeg bestilte billett for å reise tilbake til skolen, og Herren åpnet øynene mine og lot meg se det ene mirakelet etter det andre. Det var i løpet av denne tiden at jeg falt over et av mine favorittutsagn, som lyder,

«Når fristelser angriper deg, når bekymring, forvirring og mørke synes å omringe din sjel, så se til det stedet der du sist så lyset. Hvil i Kristi kjærlighet og under Hans beskyttende omsorg. Når synden kjemper om herredømmet i hjertet, når skyldfølelse undertrykker sjelen og tynger samvittigheten, når vantroen formørker sinnet, så husk at Kristi nåde er tilstrekkelig til å overvinne synden og fordrive mørket.»⁶

Lyset skinner fortsatt i mørket. Måtte vi vende våre ansikter mot dets stråler slik at vår blindhet kan bli helbredet.

Artikkelen ble først publisert på websidene til Adventist Review og er en kommentar til bibelstudiet for sabbaten 19. oktober 2024.

Jermaine Gayle er pastor i University Seventh-day Adventist Church i East Lansing, Michigan, og er feltprest for politiet og brannvesenet i East Lansing.

Fotnoter

1 Retrieved from https://www.spurgeon.org/resource-library/sermons/the-blind-befriended/#flipbook/.

2 Rodríguez, Ángel Manuel, et al. Andrews Bible Commentary (2020), 1440.

3 Ellen G. White, Thoughts from the Mount of Blessings (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1896), 92.

4 Ibid.

5 Rodríguez, Ángel Manuel, et al. Andrews Bible Commentary (2020), 1440.

6 Ellen G. White, Ministry of Healing (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1905), 249.