Om autentisk kristen tjeneste

Vi leide ut åkrene våre til en lokal bonde som sådde og høstet avlingene to ganger i året. Utstyret han brukte, trengte ned i jorden for å så frøene, og noen av de større steinene kunne skade utstyret. For å begrense eventuelle skader dro vi ut hvert år og brukte noen dager på å gå rundt på åkrene og fjerne de største steinene.

Dagene begynte med at vi barna satte oss inn i skuffen på traktoren for en kort kjøretur til vårt første jorde. Deretter gikk vi ut av skuffen og spredte oss, gikk nedover jordet, samlet steiner og la dem i skuffen på traktoren.

Selv om vi gikk svært grundig til verks med å finkjemme åkrene, var det umulig for oss å få fjernet dem alle. I tillegg ville faren min aldri fortelle oss hvor lenge vi skulle holde på med denne oppgaven.

Det er med dette i bakhodet at jeg forholder meg til oppdraget Jesus ga oss i Matteus 28,19–20, også kjent som «misjonsbefalingen»:

«Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Disse versene er en enkel oppfordring fra Jesus – om å gå ut og føre mennesker til Ham. Det virker enkelt nok. Men uansett hvor enkel en oppgave er, som for eksempel å plukke opp steiner fra en åker og legge dem i bøtta på en traktor, kan den veldig lett bli komplisert og overveldende. Når man bare skal plukke opp steiner i én dag, er det lett å innbille seg at man er en arkeolog som oppdager fossiler og skatter eller avdekker uante mysterier. Men hvis man skal plukke opp steiner i en uoverskuelig fremtid, begynner det å føles som om man er en livstidsslave som prøver å betale tilbake en uoverskuelig gjeld.

Det var mange ganger jeg snudde meg og måtte se to ganger på det som så ut som en stor stein jeg hadde oversett, bare for å innse at det var en stor jordklump. Noen ganger stoppet jeg opp og lurte på om jeg burde fjerne en stein, fordi jeg var usikker på om den var stor nok til å skade maskineriet. I stedet for bare å fjerne steinen for sikkerhets skyld, kastet jeg bort tid på å gruble. Andre ganger hadde jeg lyst til å gi opp fordi jorda og steinene begynte å se like ut, noe som gjorde det vanskelig å skille mellom hvilke jeg skulle plukke opp.

Selv om jeg virkelig tror at det å utføre det arbeidet Jesus har kalt oss til å gjøre, er en kilde til glede, kan oppgaven til tider bli vanskelig.

Oppgaven som ligger foran oss

I 5. Mosebok 6,4–9 beskriver Gud for sitt folk hvordan de skal oppdra og lære opp barna sine til å bli hans etterfølgere. I 2. Korinterbrev gjentar Paulus lignende prinsipper når han taler til folket i Korint om å oppfylle misjonsbefalingen.

«Hør, Israel! HERREN er vår Gud, HERREN er én. Du skal elske HERREN din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.» (5 Mos 6,4-9)

Prosessen begynner med at vi elsker Herren, vår Gud, av hele vårt hjerte, av hele vår sjel og av all vår kraft. Når vi elsker Ham, blir livene våre forvandlet. Det er dette nye livet som vitner overfor våre barn og andre, og som gjør at også de kommer til å elske Ham.

Det er først når vi virkelig lar Kristus få plass i alle deler av livet vårt, at vi er ekte kristne. Ved å gjøre det blir vi et levende eksempel for andre. Det er dette det vil si å leve et liv i autentisk kristen tjeneste.

Så hvorfor og hvordan kan noe så enkelt begynne å føles så komplisert og overveldende?

Når det autentiske blir sensurert

Altfor ofte er vi redde for å leve et autentisk liv. Vi blir så opptatt av at vi kanskje kommer til å si noe feil eller får andre til å føle seg ukomfortable, at vi begynner å sensurere oss selv. Kanskje er vi altfor ofte på den sikre siden og sensurerer Jesus helt ut av livene våre, til den grad at folk vet at vi går i kirken på sabbaten og tar visse livsstilsvalg – men det er alt.

Hvordan kan vi leve autentisk hvis vi må passe så nøye på hva vi sier? Hvordan kan vi leve autentisk hvis vi er redde for å «gå over en grense»?

Det er vanskelig å leve et autentisk liv i tjenesten for Jesus når vi hele tiden analyserer og detaljstyrer livene og beslutningene våre. Likevel er de «riktige» ordene eller de «riktige» handlingene ikke alltid det Gud ber oss om å si eller gjøre.

Vi lever med våre egne perspektiver og må innse at vi ikke er allvitende eller allseende. Det er Jesus. Han er allestedsnærværende og allvitende. Vi kan gjøre all den researchen vi vil, men må likevel be Gud om visdom. Vi trenger ikke å stresse med å vinne sjeler, for det er den naturlige reaksjonen når vi elsker Gud og lar Ham lede livene våre. Den Hellige Ånd virker gjennom livene våre for å nå ut til og overbevise dem rundt oss.

Gleden vi får i Jesus

Som jeg nevnte tidligere, begynner oppgaven vi står overfor med oss selv og vårt forhold til Gud. Det er først når vi står i rett forhold til Ham at vi best kan oppfylle misjonsbefalingen. Sabbatsskoleheftet stiller dette fantastiske spørsmålet: «Tenk på hva Kristus har gjort for deg. Tenk på skyldfølelsen, synden og fordømmelsen som ellers ville vært din … Hvordan påvirker denne virkeligheten måten du forholder deg til andre på, særlig de som ikke kjenner Herren?»

Som kristne kan vi ikke unngå at alle områder av livet vårt blir påvirket av Kristi kraft og den prisen Han betalte på korset. Han levde, døde og sto opp igjen for våre synder, og takket være dette har vi frelse og løftet om evig liv sammen med Ham.

Men de som ikke kjenner Kristus, tenker kanskje ikke på synd på samme måte, som det som skiller dem fra Gud. Men de opplever skyld og fordømmelse, selv om de kanskje tolker disse følelsene annerledes.

Skyldfølelse kan være det som gnager i tankene dine gjennom hele dagen. Den dukker opp i tankene dine, i drømmene dine, og kanskje distraherer den deg til og med fra å virkelig delta i samtaler som foregår her og nå. Fordømmelse nærer vårt behov for ytre bekreftelse. Den forsterker disse skyldfølelsene ved å legge skylden på oss.

Vi føler skyld når vi gjør feil på jobben eller går glipp av en avtalt samtale eller et arrangement vi lovet å delta på. Alle disse tingene er ikke nødvendigvis synder, men de er ting vi ser på som feil og mangler. Vi føler oss fordømt fordi dette er tegn på at vi ikke gjør nok, noe som fører til følelsen av at vi ikke er gode nok.

En av de største gavene vi har som Kristi etterfølgere, er den freden som overgår all forstand (Fil 4,7). Våre byrder blir lettere å bære fordi vi har tilgang til vår himmelske Fars styrke og visdom (Jak 1,5-6). Vi trenger ikke å frykte beslutninger, for Han gir oss dømmekraft. Alle stressfaktorene vi opplever gjennom dagen, er ikke lenger en byrde vi bærer alene.

Dette er budskapet vi bør dele med andre – at vi ikke trenger å gjøre det alene, at vi ikke trenger å tynges av skyldfølelse eller fordømmelse. Jesus er vår løsning.

Med utgangspunkt i dette kan vi fortelle om Gud som en løsning på jordiske problemer. Hvilken glede det er å ha Jesus i våre liv – og hvilken enda større glede det er å dele Ham med andre, slik at de kan få tilgang til den samme uendelige kilden!

«Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv. Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel. Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den.» (2. Korinterne 4,7–10)

Ros deg av Jesus Kristus

La oss leve for Jesus og dele all Hans godhet med dem rundt oss. Akkurat som de utallige steinene på marken, finnes det et uoverskuelig antall mennesker som trenger å høre sannheten. Selv om oppgaven virker overveldende og uendelig, er det en oppgave som bør gi oss glede. Vi bør rose oss av Jesus og det verket Han utfører i oss alle.

Rebekah Shetler er medlem av Syvendedags Adventistkirken Spencerville i Maryland, USA.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.