Omfavn oppstandelsens kraft

Jeg hørte en gang en historie om en ung gutt som bodde hos besteforeldrene sine hver sommer. Tidlig hver morgen, omtrent til samme tid, hørte han bestemoren gråte på soverommet.

Dagen etter kikket han inn gjennom den sprukne døren og så henne knele med Bibelen foran seg mens hun gråt. Da hun var ferdig, markerte hun hvor hun hadde lest, og la Bibelen fra seg på hylla. Senere snek han seg inn i rommet og åpnet Bibelen der hun forsiktig hadde lagt båndet. Det var Markus kapittel 15, fortellingen om Jesus sine siste timer og korsfestelsen.

Han undret seg over at bestemoren gråt over den samme historien hver dag. For ikke å være til bry, spurte han bestefaren om denne tilsynelatende merkelige vanen. «Ja, jeg vet hva du sikter til», sa han. «Bestemoren din har lest det samme kapittelet hver dag i over 50 år, helt siden hun for første gang ga sitt liv til Jesus. Hun har grått like intenst hver dag siden den første dagen jeg husker at hun leste det.» Den lille gutten ble enda mer forundret. «Hvorfor gråter hun så mye hver dag over det samme kapitlet?» Bestefaren svarte: «Fordi hun virkelig tror på det som står der. Hun forstår prisen som ble betalt for hennes frelse, og anerkjenner at Jesus ga sitt liv for at hun skulle ha håp om evig liv.» Da gutten samme dag satte seg ned for å lese kapitlet smeltet hjertet hans også. Bestemors første barnebarn ble ledet til Jesus i det øyeblikket han leste og kom til tro.

Det finnes ingen annen fortelling i Bibelen som griper sansene på samme måte som Kristi korsfestelse. Korset åpenbarer en kjærlighet som er dypere enn noen menneskelig fantasi kan ane. Det åpner øynene våre for den mest forvandlende kraften i universet, Guds selvoppofrende kjærlighet. Å vite at det finnes en allmektig Skaper som vil velge vårt liv fremfor sitt eget, er nesten ubegripelig, men det er likevel sannhetens kjerne. Det finnes ikke noe større konsept vi kan tenke på eller engasjere oss i. Vi oppfordres til å bruke minst en time hver dag til å tenke på denne tematikken.¹ Samtidig vil ikke en evighet være lang nok til å fordøye det.

Fordøy det sakte

Til tross for dybden og virkningen i teksten har jeg ofte lest raskt gjennom disse bibelavsnittene som burde gitt meg næring for sjelen. Jeg trengte å ta imot de åndelige lærdommene som Jesus ønsket å lære meg, men ofte mislyktes jeg i det daglige jaget. Et tema som vi som kirke etter min mening altfor ofte hopper bukk over, er oppstandelsen. Enten vi tar det for gitt, ser på det som elementært eller forsømmer det av andre grunner, så er det grunnlaget for alt det andre vi tror på. Uten oppstandelsen er vi fortsatt i våre synder, og vårt håp er forgjeves (1 Kor 15,17). Med oppstandelsen er håpet vårt forankret i virkeligheten (Rom 1,3.4; 1 Pet 1,3-5). Den andre halvdelen av historien ovenfor er at mens bestemoren gråt over korset hver morgen i Markus kapittel 15, lovpriste hun Gud med glede hver kveld da hun leste historien om Kristi oppstandelse i Markus kapittel 16!

Denne ukas lekse gir oss muligheten til å roe ned tempoet og ta inn over oss både korsets og oppstandelsens kraft. De følgende tankene betyr veldig mye for meg personlig:

1. Det er bedre å feire Jesus sin oppstandelse for det den er enn å ignorere den bare fordi vi er redd for å holde feil dag som sabbat.

Tradisjonelt sett har mange adventister vegret seg for å feire oppstandelsen fordi den skjedde på ukens første dag. Mange av oss er redde for å hedre en historisk hedensk dag for tilbedelse. Jesus sin oppstandelse er imidlertid en guddommelig åpenbaring av Guds kraft, og den bør feires! Selve oppstandelseshandlingen er mye viktigere enn hvilken ukedag den fant sted. Selve dagen har ingen større betydning. Likevel bagatelliserer vi ofte oppstandelsen nettopp av den grunn – at det skjedde på den dagen.

Å hedre oppstandelsen gir oss faktisk god grunn til å holde sabbat på den syvende dag, lørdagen. Det er fordi både fredag og søndag var «arbeidsdager» for Kristus i den delen av frelsesoppdraget han fullførte på jorden. Han døde på fredag og sto opp på søndag. I en av de tre viktigste dagene av sitt frelsesverk på jorden hedret han sabbaten da han hvilte i graven mellom fredag og søndag.

Det er verdt å legge merke til: Jesus hvilte i graven på sabbaten, mens han utførte «frelsesverket» for menneskeheten på fredag og søndag. I tillegg kom kvinnene til graven på fredag for å ta vare på Jesu legeme. De gjorde i stand krydder til salvingen og hvilte på sabbaten i henhold til budet. De planla å komme tilbake etter sabbaten for å fullføre sin opprinnelige plan, men han stod opp før de fikk muligheten til det. De anså lydighet mot Guds bud som mer essensielt enn å salve Jesu legeme. Det forteller oss med all tydelighet at sabbaten betydde noe for Jesus og for disiplene hans.

Det er knyttet en bemerkelsesverdig hellighet til sabbaten, noe som kommer til uttrykk i de siste timene av Jesu liv på jorden. Søndagen var ganske enkelt den dagen Jesus «arbeidet» for å stå opp fra de døde. Oppstandelsen er hellig, men det er ikke selve oppstandelsesdagen. Bibelen lærer oss at sabbaten er hellig. Budene er viktigere enn sentimentale menneskelige anstrengelser eller til og med velmenende hengivenhet når de går imot Guds sannhet.

Vi kan glede oss over oppstandelsen samtidig som vi holder sabbaten hellig. Vi kan se på dem som komplementære i stedet for å stille de opp mot hverandre. Samtidig kan vi være tydelige på at oppstandelsen på ingen måte gir søndagen noen hellighet. Ikke avfei eller nedvurder denne vakre beretningen som har avgjørende betydning for vår tro, bare fordi feilaktig teologi ble konstruert rundt sannheten. Omfavn det bibelske og utelat det ubibelske!

2. Oppstandelsen forsikrer oss om at uansett hvilke synder vi har begått, både i fortid og nåtid, kan de bli tilgitt hvis vi bekjenner og overgir dem til Gud

Mange i dag, særlig i kirken, sliter med tilgivelse. Ikke når det gjelder å tilgi hverandre, men når det kommer til tilgivelse som gjelder dem selv. De tror at Gud tilgir andre, men de er ikke sikre på om Gud vil være like sjenerøs mot dem. Når jeg reiser rundt og forkynner, er mangel på visshet om sin egen frelse en av de tingene kirkens medlemmer frykter mest. Når de blir spurt om de tror de vil komme til himmelen, er de vanligste svarene:

• «Det vil jeg gjerne.»
• «Jeg håper jeg er god nok.»
• «Det er greit om jeg ikke gjør det, så lenge familien min gjør det.»
• «Jeg er ikke sikker.»
• «Jeg har en lang vei å gå før jeg er klar.»

Sannheten er at ingen av disse svarene er bibelske eller fulle av håp. Grunnen til at Kristus døde, var for å sone straffen for synd. For all synd. På Golgata sørget han for at alle synder kan tilgis. Men vi må bekjenne og overgi synden til Gud før den kan bli tilgitt. «Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv» (Rom 6,23). Den endelige straffen for synd er den evige død, eller den andre død, da de som går fortapt vil være evig atskilt fra Gud.

Grunnen til at det blir gråt og tenners gnissel, er ikke på grunn av helvetesildens flammer – det er vissheten om at de blir avskåret fra Gud, livskilden som holder dem oppe. De blir kastet i «det ytterste mørke», eller med andre ord, de blir for evig atskilt fra Gud (Matt 22,13). Det er denne døden Jesus opplevde på korset, ikke bare den fysiske døden. Hvis det fysiske var alt han led, var hans død ikke annerledes enn de to tyvene han ble korsfestet mellom. Likevel ropte han: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark 15,34). Han opplevde følelsen av evig atskillelse fra Gud i disse fryktelige øyeblikkene. Han ble gjort til synd for oss.

Ironisk nok er det i denne forståelsen vi finner trygghet! Hvis syndens lønn er den evige død, så er dette en død man aldri kommer tilbake til livet fra. Da Jesus hang på korset, ble menneskehetens synder lagt på ham, og det knuste hans liv. Så teknisk sett burde han aldri stått opp fra de døde, fordi konsekvensen av synd er evig død.

Så, hvordan kunne han gjenoppstå? Svaret finner vi i Johannes 1,4: «Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.» Det er ganske enkelt: Kraften og livet som fantes i Kristus, var større enn synden i hjertene til hele menneskeheten. Det var livets lys i dødens mørke. Kristi rettferdighet var mektigere enn enhver synd som sendte ham i graven, inkludert din. På grunn av dette kunne han, til tross for at han ble drept på grunn av synd, stå opp igjen på grunn av sin fullstendige rettferdighet. Hvis din synd var for stor til at han kunne tilgi og rense den, ville han ha blitt liggende i graven, for den ville ha vært større enn hans rettferdighet. Men han lever! Derfor kan du være helt sikker på at uansett hva din fortid eller nåtid er, så er han villig og i stand til å gjøre deg hel igjen. Han er villig til å gi deg sin rettferdighet, som du desperat trenger. Oppstandelsen lærer oss at hans seier over døden er avgjørende for vår seier over synden. Takk Gud for oppstandelsen!

3. Oppstandelsen minner oss om at Gud har makt til å vekke oss opp fra den åndelige døden i dag

Det naturlige for mennesket er å tvile. Selv etter oppstandelsen tvilte disiplene både før og etter at de hadde sett Jesus. Han måtte vekke dem opp av deres forvirring da han sa: «Og vær ikke vantro, men troende!» Joh 20,27. Se på mine hender og føtter for å se at det virkelig er meg! Selv når bevisene ligger rett foran oss, har vi en tendens til å tvile. Men Gud er barmhjertig og arbeider for å bygge opp vår tro og tillit til ham.

Et av de problemene vi har i dag, er ikke bare å tro at Guds løfter er sanne, men å tro at de er sanne for oss personlig. Her går mange troende i fella. De aksepterer det for andre, men ikke for seg selv – som om deres synd er verre enn de andres. Men det er ikke nok å bare tro på bevisene for oppstandelsen (selv om det er nok å ta av for alle som tviler). Vi må også erfare effekten av oppstandelsen i våre liv. Vi må ikke bare ønske oss oppstandelse fra den fysiske døden ved Jesu gjenkomst, vi må også utøve tro på oppstandelse fra den åndelige døden her og nå! Oppstandelsen er like relevant for oss i dag som den var da Jesus for første gang viste seg for disiplene rett etter at han hadde stått opp fra graven. Å tvile på kraften og løftene som virker i våre liv i dag, er like villedende og dødelig som det var for dem den gang. Vi trenger mer enn bevis. Vi trenger en opplevelse, en erfaring. Det er overbevisende å se et hundre personer fjerne smuss og skitt med et spesifikt såpemerke. Men det er ikke før jeg bruker såpen selv at jeg virkelig forstår hvor effektiv den er. Sånn er det også med det å ha Jesus boende i oss. Jeg må ikke bare overbevises, jeg må også omvendes. Hver og en av oss må ha en personlig erfaring med hans forvandlende oppstandelseskraft (Fil 3,8-10)!

Jesus sier det samme til oss i dag som han sa til disiplene sine for lenge siden: Vær ikke vantro, men troende! Oppstandelsen er for deg, og den samme kraften som reiste Jesus opp fra de døde, er virksom i deg! Skapende kraft er forløsende kraft. Så, på samme måte som Gud skapte verden fra intet ved sitt ords kraft, kan det samme ordet skape et nytt hjerte i deg i det øyeblikket du ber, tror og aksepterer at det er slik.

4. Oppstandelsen minner oss om at det er de små tingene som betyr noe i troslivet

Jeg kaller det for «det lille evangeliet». Det var ingen Kristus å se da Johannes gikk inn i graven. Han var stått opp. Han var ikke lenger en slapp kropp, men en levende Frelser! Men hvor var beviset, siden Jesus ikke var til stede i øyeblikket?  Da Johannes så nøye etter med troens øye, la han merke til gravkledet som lå pent brettet på toppen av stedet der Jesus hadde ligget (Joh 20,5-8). Dette var alt beviset han trengte. Han og Peter kjente til mønsteret i Jesu liv og så at kledet var brettet pent sammen, og de trodde. Ingen gravrøver ville ha tatt seg bryet med å brette det kledet. Jesus hadde lagt det der for dem, som et tegn som skulle øke deres tro og påvirke dem for resten av livet! I troslivet kan små ting virkelig gjøre en forskjell. Hver eneste lille handling som springer ut ifra hengivenhet, lydighet, vennlighet, omtanke, kjærlighet og selvfornektelse er et vitnesbyrd som kan lede andre mot Jesus. For en velsignelse å vite at Gud kan lede oss i de små tingene, velsigne oss ved de små tingene, og bruke de små tingene til å øke vår tro og troen til de rundt oss. Det lille evangeliet gjør en evig forskjell.

5. En personlig oppstandelseserfaring minner oss om at vi fortsatt har noe å dele med verden

Alle som var vitne til oppstandelsen, gikk og fortalte det til noen andre. Kvinnene fortalte det til disiplene. De to disiplene på veien fortalte det til andre igjen. Til slutt fortalte disiplene det til hele verden. Alle mennesker i historien som virkelig trodde på oppstandelsen, fortalte det til noen andre. Man kan ikke annet enn å dele gleden over frelsen, tilgivelsen og freden som følger av å ta imot Jesus. Det er umulig å tie stille. I verden i dag har vi fortsatt noe å fortelle. Hvert eneste menneske på kloden venter på å høre de gode nyhetene om det evige evangeliet. Vi har privilegiet av å gi dem en historie som er verdt å høre og fortelle videre. Ikke bare Kristi historie, men også vår egen historie om hva han har gjort for oss. Så fortell, og be andre om å fortelle! Han er alltid med oss på alle måter, helt til det siste. Vi har vissheten om hans kraft, løfte og nærvær. Vi kan ikke tape.

Vårt beste kapittel begynner nå

Kristi oppstandelseskraft er like sterk nå som den var da han åpnet øynene og tok sitt første nye åndedrag og vendte tilbake fra døden til livet. Den er fortsatt like sterk som da den gjeninnsatte Peter etter at han hadde fornektet Jesus. Den er fortsatt like mektig som da den utfridde Maria Magdalena fra det åndelige mørket. Den er like mektig som da den utfridde mannen som var besatt av en legion demoner. Den er fremdeles mektigere enn enhver synd vi måtte klamre oss til nå i dag. Kristus døde én gang for alle, og nå går han i forbønn for alle. Et av mine favorittavsnitt er Hebreerbrevet 7,14-19. Der står en av de største sannhetene om oppstandelsen: at Kristus lever og virker «gjennom kraften i et uforgjengelig liv». Fordi hans liv er evig, vil også vårt liv være det. Det finnes ikke noe mer spennende enn dette. Det er vår livskraft, vårt håp og vår virkelighet. La oss ta det inn over oss i dag og la Jesus leve sitt liv gjennom vårt liv.

Artikkelen ble først publisert på websidene til Adventist Review og er en kommentar til bibelstudiet for sabbaten 28. september 2024.

Wes Peppers, en tidligere ateist, er pastor og leder for evangelisering og misjon ved It Is Written.

Fotnoter

1. Ellen G. White, The Desire of Ages (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1898) 83.