Profetier og forventninger

Profetier kan gi håp, men også føre til misforståelser; hvordan kan vi tolke dem riktig og unngå tidligere feil?

Knuste forventninger

Oppfinnelsen av eksplosiver har fått oss til å glemme den uforgjengeligheten som store steiner hadde inntil for bare noen hundre år siden. Steiner som ikke kan flyttes av menneskers eller dyrs krefter, med mindre de får hjelp av sofistikerte systemer med spaker, taljer og motvekter, kunne, når de ble stablet høyt, anses som uforgjengelige.

Selv om de er laget av tunge steiner, bør man aldri overvurdere verdien av permanente befestninger. Det er alltids problemet med sult og de romerske militæringeniørenes vilje til å stable opp like store hauger med ruiner, noe beleiringen av Masada er et godt eksempel på. Ting forandrer seg. Imperier oppstår og faller, og selv i oldtiden var ruinene av enda eldre imperier synlige. Ifølge Guds løfter skulle det gjenoppbygde Jerusalem selvfølgelig være unntaket – det var vel tilstrekkelig straff at det var blitt ødelagt én gang? Det var i hvert fall det mange trodde.

Da Jesus sa til sine tilhørere «Her skal det ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned», ble de utvilsomt forvirret, triste og hadde mange spørsmål. Allerede før dette hadde Jesus pekt på dommen over Israel. I Matteus 23:37-39 står det at Han sa «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: ‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»

Da vennene hans, Peter, Jakob, Johannes og Andreas, spurte ham om dette, knyttet de ødeleggelsen av tempelet til «verdens ende», slik det er formulert tydeligere i Matteus 24,3. For oss i dag virker det åpenbart at ødeleggelsen av tempelet ikke på langt nær skjer samtidig med Jesu gjenkomst. Men det var kanskje ikke like klart for Jesu disipler.

Hva med løftene fra fortiden?

Jeg tviler på at disiplene bare var ute av stand til å forestille seg ødeleggelsen av de storslåtte herodianske tempelfestningene før verdens undergang, basert på deres imponerende strukturelle styrke alene. Disiplene var nemlig profetstudenter på sin måte, og jeg forventer at de var vel bevandret i de profetiene som lovet Israel og Jerusalem en strålende fremtid etter eksilet.

Flere gammeltestamentlige tekster og løfter kan ha støttet dem i tanken om å se en slik sammenheng. Sakarja 14, for eksempel, beskriver hvordan et storstilt angrep fra nasjonene på Jerusalem først lykkes, men blir til intet ved Herrens tilsynekomst. Dommen over nasjonene, en ny tidsalder med jødisk dominans og en nesten paradisisk prakt skulle garantert følge. Bare lytt til Sakarja 14:1-5:

«Se, det kommer en HERRENS dag. Da skal de fordele krigsbyttet de røvet hos deg. Jeg vil samle alle folkeslagene til krig mot Jerusalem. Byen skal inntas, husene plyndres og kvinnene voldtas. Halve byen må gå i eksil, men resten av folket skal ikke utryddes fra byen. HERREN skal dra ut og føre krig mot disse folkeslagene slik han før har ført krig på stridens dag. Den dagen skal han stå med føttene på Oljeberget, som ligger rett mot Jerusalem, i øst. Oljeberget skal revne i to fra øst til vest, og det skal bli en veldig dal. Den ene halvparten av fjellet viker mot nord og den andre mot sør. Da skal dere flykte gjennom min fjelldal, for dalen mellom fjellene skal nå helt til Asal. Dere skal flykte slik dere flyktet for jordskjelvet i de dager da Ussia var konge i Juda. Da skal HERREN min Gud komme, og alle de hellige med ham.»

Det ville være ganske passende for disiplene å huske på denne profetien, siden den handler om stedet de sto på i dette øyeblikket. Sakarja var en av de profetene som hjalp dem som hadde vendt tilbake fra det babylonske fangenskapet med å gjenoppbygge tempelet (Esra 5,1). Å se ruinene av deres tidligere hovedstad må ha vært vanskelig og nedslående for de tidligere landflyktige, spesielt for dem som husket det gamle Jerusalem og Salomos tempel i all sin prakt. Men Gud brukte sine profeter til å oppmuntre sitt folk.

Foruten Sakarja talte Gud også gjennom Haggai, og han uttrykte denne følelsen på en god måte: «Er det noen tilbake blant dere som har sett hvor herlig dette huset var før? Og hva ser dere nå? Ser det ikke ut som ingenting?» (Haggai 2,3) Men Herren oppmuntrer nådefullt sitt folk og gir dem et løfte: «Dette nye huset [siste tempelet] skal bli herligere enn det første, sier HERREN over hærskarene. På dette stedet skal jeg gi fred, sier HERREN over hærskarene.» (Haggai 2,9).

Malaki forteller også om et guddommelig løfte angående tempelet: «Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei for meg. Brått kommer han til sitt tempel, Herren som dere søker, og paktens budbærer, han som dere lengter etter, se, han kommer, sier HERREN over hærskarene.» (Malaki 3,1).

Det finnes mange flere profetier om det post-eksilske Israel hos Jesaja og Esekiel, men det er nok å si at det var god grunn til å forvente at det skulle skje store ting i tempelet og i byen. Templets ødeleggelse, som bare antydes i profetiene hos Sakarja, er ikke konsekvent inkludert i disse profetiene. Der det er sannsynlig, er det knyttet til den store dommen og ankomsten av et bokstavelig Guds rike på jorden.

På Kristi tid var tempelet dessuten ikke det samme relativt beskjedne stedet for tilbedelse som ble bygget av Serubabel, Esra og de hjemvendte. Kong Herodes utvidet det kraftig mellom ca. år 25 og 10 f.Kr. slik at det igjen var nasjonens stolthet da disiplene viste sin lærer dets prakt.

Mange av deres samtidige ville ha husket det mindre tempelet, og det virker svært sannsynlig at denne restaureringen ble ansett som en del av oppfyllelsen av de nevnte profetiene. Det er kanskje ikke så rart at disiplene satte Jesu uttalelser i forbindelse med verdens undergang. Som lesere som kjenner kapitlet godt vet, korrigerer ikke Jesus dem på dette punktet, men viderefører sammenhengen i sin egen profeti for disiplenes fremtid frem til verdens ende.

Feilaktige forventninger

Men hvis det finnes en gammeltestamentlig profeti som støtter deres idé, hvor gikk disiplene feil? Profetien i Sakarja 14 er en del av en serie profetiske budskap som begynner i kapittel 7, og som handler om Israels nasjonale gjenopprettelse, en messiansk konges komme og Guds hjelp i kommende vanskeligheter. Disse fantastiske løftene var likevel ikke uten betingelser. Allerede i Sakarja 8:16-17 befaler Herren sitt folk: «Dette er budene dere skal holde: Snakk sant til hverandre! Døm rett og sant i byportene, fell dommer som skaper fred. Tenk ikke ut ondt mot hverandre i hjertet, elsk ikke falsk ed! For alt slikt hater jeg, sier HERREN.» Det er underforstått at den vakre fremtiden Sakarja skisserer for sine landsmenn ikke vil bli virkelighet dersom Israel ikke følger disse budene. Som et generelt prinsipp støttes denne tolkningen av tekster som Jeremia 18,1-11, og den er dypt forankret i gammeltestamentlig teologi, slik det fremgår av avsnitt som 5. Mosebok 28.

Som vi vet, ble Jesus tragisk nok ikke akseptert av flertallet av sitt eget folk. «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham» (Johannes 1,11). Dette med at de «ikke forsto … tiden» (Lukas 19,44) berøvet jødene og hele verden en større og lysere tidslinje enn den vi lever i nå. Disiplene trodde aldri at dette var mulig, men ikke fordi de hadde for stor tillit til Guds løfter; man kan aldri ha for stor tillit til Guds løfter når man forstår dem på riktig måte. De hadde for stor tillit til seg selv og sitt eget folk. De trodde at de til slutt ville klare seg og helt sikkert oppfylle profetien. De feilaktige forventningene i disiplenes tenkning handlet derfor kanskje ikke bare om uforgjengelige steinmurer, men om tanken på at deres folk til syvende og sist kunne mislykkes i å leve ut Guds hensikter for dem.

Når jeg tenker på hebreerne og deres lyse håp for Jerusalem og tempelet, får det meg til å lure på hvor mye betinget profeti vi som adventister har slurvet bort opp gjennom årene, og hvor mye potensial Gud fortsatt har i vente for oss, forutsatt at vi tar Hans hånd og lar Ham lede hvert eneste skritt vi tar. Nettopp her ligger de gode nyhetene for oss og denne verden:

Gud ble aldri overrasket over de suboptimale beslutningene Israel, kristenheten og Adventistkirken har tatt opp gjennom århundrene. Som en vis og allvitende general skaper Gud seier ut av nederlag til tross for våre mangler. Det faktum at historien fortsetter, betyr ikke bare at vi må vente og holde ut, men også at Gud fortsatt har store planer for sitt folk – å bruke dem som redskaper for sin nåde fordi det fortsatt er så mange som kan nås.

Ikke vær bekymret!?

Disiplenes feilaktige forventninger, til tross for Jesu forsøk på å gi dem et klarere bilde, førte til mye angst og frykt da det hele kulminerte i korsfestelsen. Jeg tror vi er tilbøyelige til å oppleve lignende problemer. I tillegg til profetene i Det gamle testamentet har vi Det nye testamentet til å hjelpe oss med å styre forventningene. Dessuten er det en reell forskjell mellom apokalyptiske, stort sett betingelsesløse profetier, som vi finner mest av i Daniel og Johannes’ åpenbaring, og klassiske, betingede profetier.

Profetiene i Daniel og Johannes’ åpenbaring er beskrivelser av fremtidige hendelser som med sikkerhet vil inntreffe. Men selv om de gir et generelt veikart fra Daniels tid til Kristi komme, har det vært mange dramatiske hendelser i stor skala som ikke ble forutsagt i detalj. Jeg kjenner for eksempel ikke til noen adventist som peker på andre verdenskrig som oppfyllelsen av en eneste distinkt profeti, bortsett fra at det var en av krigene som skulle komme før enden.

Jeg har heller ikke sett noen slik behandling av mongolinvasjonene i Europa og Midtøsten, svartedauden i middelalderens Europa, eller den fullstendige kollapsen av den innfødte befolkningen i Amerika etter at europeiske erobrere og nybyggere ankom. Selv om slike vidtrekkende og forferdelige hendelser ikke ble direkte nevnt i det omfattende synet på profetisk historie som vi finner i Skriften, gjør ikke det deres betydning mindre.

Men det vi bør lære for fremtiden, er dette: Blant alle de tingene som skjer, er det svært få som er sikre. Mange flere er uforutsigbare for oss. Som Jesus sier i Markus 13,7-8: «Når dere hører om kriger og det går rykter om krig, så la dere ikke skremme! Dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike. Det skal være jordskjelv mange steder, og det skal være hungersnød. Dette er begynnelsen på fødselsriene.»

Det er selvfølgelig en måte vi absolutt bør være urolige på – for de livene som går tapt og vendes opp ned, og for den lidelsen mennesker opplever. Å være bekymret på denne måten betyr at du har et hjerte for andre, noe som sannsynligvis vil lede deg til rett og barmhjertig handling. Dessverre er det slik at hver gang det har skjedd noe stort de siste tiårene, er adventistene blitt urolige på en annen måte. Mye unødvendig uro har blitt forårsaket av ukloke spådommer om forestående forfølgelse og sammenbrudd – og like mye godt omdømme har gått tapt når slik uro har blitt spredt utenfor menighetens grenser.

Det virker derfor klokt å ikke være for rask med å knytte forbindelser mellom aktuelle hendelser og bibelske profetier. Historien har så langt vist seg å være lang og kronglete, og det vil den sannsynligvis fortsette å være helt til menneskets syndige historie er avsluttet og vi inntar vår plass i det ufallne universets evige historie.

Frem til da må vi ha som mål å følge Guds plan for oss personlig, ikke la oss bekymre, og forvalte forventningene våre med omhu når vi når ut til verden med de gode nyhetene i disse siste dager.

Artikkelen ble først publisert på websidene til Adventist Review og er en kommentar til bibelstudiet for sabbaten 7. september 2024.

Pastor Valentin Zywietz er opprinnelig fra Tyskland, har vært pastor i Østerrike og er for tiden doktorgradsstudent ved Andrews University. Han er lykkelig gift med Kerstin, og de bor i Berrien Spring, MI.