Se Guds godhet i profetiene

Som en som lever med angstlidelse og har kjempet med akutt depresjon, vet jeg hvordan det er å tolke verden gjennom et bittert filter. Når smerten er høy og håpet er svakt, begynner jeg å lure på: Er Gud virkelig god? Er han snill? Eller er han fjern, hard og mest av alt skuffet?

I slike øyeblikk føler jeg meg ikke ulik Naomi, som etter å ha mistet alt, insisterte på å få et nytt navn: «Kall meg ikke Noomi!» sa hun. «Kall meg heller Mara! For Den veldige har gjort livet meget bittert for meg.» (Rut 1:20) Hennes teologi var blitt formet av omstendighetene. Og ærlig talt? Jeg forstår det.

Men Naomis historie ender ikke med bitterhet, og det gjør ikke vår heller. Derfor er denne leksjonen, som er gjemt i et kvartal om profetier, en slik gave. Rut og Ester regnes vanligvis ikke som profetiske bøker, men de viser oss hva profetier skal gjøre: avsløre Guds hjerte. Disse to historiene minner oss om at selv i en fallen verden er Guds karakter grunnleggende god. Og i hver generasjon, inkludert vår, blir vi invitert til å velge hvordan vi ser Ham.

Rut: Godhet midt i tapet

Ruts bok åpner med tomme åkrer og tomme armer. En hungersnød tvinger Naomis familie til å flytte til Moab, hvor hennes mann og sønner til slutt dør. Alene og fattig forbereder Naomi seg på å returnere til Betlehem. Hun ber svigerdøtrene sine om å bli igjen. Den ene gjør det. Men Rut, med en imponerende lojalitet, svarer: «Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud» (Rut 1:16).

I en kultur hvor enker var sårbare, og utenlandske enker enda mer, knytter Rut seg til Naomi, ikke av plikt, men av kjærlighet. Og i Betlehem utspiller historien seg med stille, forløsende skjønnhet. Rut går ut for å plukke aks i åkrene og «tilfeldigvis» havner i åkeren til Boas – en mann av høy anseelse, integritet og slektskap med Naomis familie.

Boas følger ikke bare loven om å samle aks – han overgår den. Han beskytter Rut, ærer henne og sørger for henne. Når hun senere nærmer seg ham i en handling preget av tillit og sårbarhet, responderer han igjen ikke med utnyttelse, men med velsignelse. Til slutt løser han både Rut og Naomi ut.

Boas er det Skriften kaller en «løsningsmann», noen som trer inn for å redde en slektning fra fattigdom eller tap. I dette er han en type på Kristus – en løser som ser, bryr seg og handler med godhet og paktens kjærlighet. Da han hadde muligheten til å fordømme, løste han i stedet.

«Gud kunne ha sendt sin Sønn til verden for å dømme verden. Men hvilken fantastisk nåde! Kristus kom for å frelse, ikke for å ødelegge. … Hvor mye Faderen elsket oss, kan vi aldri forstå. Det finnes ingen standard å sammenligne det med.»[1]

Ruts historie er profetisk, ikke på grunn av dyr eller tidslinjer, men fordi den avslører vår Frelsers karakter. Og den minner oss om at selv i bitre tider finner Guds godhet oss fremdeles.

Ester: Mot i midten av en krise

Mens Ruths historie utspiller seg i de fredelige åkrene i Betlehem, utspiller Esters seg i det høye presset i et palass. Hun er en ung jødisk kvinne fanget i et imperium som ikke er hennes eget, valgt til dronning gjennom en prosess hun ikke ba om å være en del av, og snart står hun overfor en dødsdom som truer hennes folk. Ikke noe alter. Ingen profet. Ingen mirakler. Bare spenning og risiko.

Jeg tror det er det som gjør at Esters historie berører meg annerledes nå. For noen ganger ligner ikke tro på det å dele havet – det ser ut som å stille opp når Gud er stille. Noen ganger betyr det å stole på Ham å gå inn i rom som kan knuse deg. Noen ganger betyr det å stå stille i det ukjente med bare en bønn du hvisker og et skjelvende ja.

Når Mordekai sier til Ester: «…hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang?» (Ester 4:14), gir han henne ikke et løfte, han inviterer henne til tro. Og hun velger det. Ikke fordi hun er sikker, men fordi hun har overgitt seg.

Ester faster. Ber. Tar risiko. Hun har ingen sikkerhet. Hun går likevel videre. Og på en eller annen måte, gjennom hennes skjelvende mot, kommer frelsen.

Det er ingen guddommelige stemmer i Esters bok. Ingen tegn fra himmelen. Men Gud er der – i en konges søvnløshet, i timingen av samtaler, i endirngen av det onde. Hans navn nevnes ikke, men Hans barmhjertighet er vevd inn i hver scene. Det er den type historie som minner meg om dette: Bare fordi jeg ikke kan høre Gud, betyr ikke det at Han ikke snakker. Bare fordi jeg ikke ser Ham, betyr ikke det at Han ikke er nær.

Dette er hva profetier er ment å gjøre: ikke bare fortelle oss hva som kommer, men minne oss på hvem Gud er når det føles som om han ikke er der. Profetier er ikke alltid høyrøstede. Noen ganger er det en skjult redning som utspiller seg i stillhet.

Og når vi står i den stillheten – usikre, redde, og lurer på om vår tilstedeværelse i det hele tatt betyr noe – stiller Gud fortsatt det samme spørsmålet han en gang stilte Ester: Kan det være at du er her, på dette stedet, i dette øyeblikket, av en grunn?

«Til alle husstander og alle skoler, til alle foreldre, lærere og barn som har blitt opplyst av evangeliets lys, kommer det i denne krisen det spørsmålet som ble stilt til dronning Ester: … ‘Hvem vet om du er kommet til kongeriket for en tid som denne?’»[2]

Det er en invitasjon. En påminnelse om at Guds godhet ofte strømmer gjennom mennesker som er villige til å stille opp, selv når de ikke føler seg sterke. Det spørsmålet lever ofte i tankene mine. Når angsten min er på topp. Når verden føles skremmende. Når jeg er fristet til å beskytte meg selv i stedet for å stille opp. Men Guds godhet kommer ikke alltid gjennom torden. Noen ganger kommer den gjennom en stille styrke som ikke er vår egen.

Det profetiske mønsteret: Krise pluss håp

Det er et vanlig mønster i profetiene: Gud avslører det kaoset som menneskelig opprør har forårsaket. Han nevner konsekvensene. Men han lar oss aldri være igjen der. Han gir oss alltid, alltid håp.

Og dog, hvor ofte fokuserer vi på krisen og glemmer godheten?

Kanskje er det fordi vi er redde. Eller kanskje har vi, som Naomi, bare vært gjennom for mye. Livet har vært hardt. Verden er ødelagt. Og vi har begynt å lure på om Gud kanskje er den som står bak hungersnøden, ikke bare den som gir oss mat.

Men virkeligheten er klar: Den skyggen vi har lært å leve under? Den kommer ikke fra Gud.

«Satan fikk menneskene til å forestille seg Gud som et vesen hvis viktigste egenskap er streng rettferdighet – en som er en streng dommer, en hard og krevende kreditor. … Det var for å fjerne denne mørke skyggen, ved å åpenbare Guds uendelige kjærlighet for verden, at Jesus kom for å leve blant menneskene.»[3]

Dette falske bildet – at Gud for det meste er sint, for det meste skuffet, for det meste på utkikk etter feil – lever fortsatt i dag. Men det er ikke sannheten. Sannheten er det vi ser i Rut og Boas. I Ester og Mordokai. I Kristi kors.

Jeg har oppdaget at mine egne psykiske problemer ofte forvrenger mitt bilde av Gud. Depresjonen hvisker at Han er fraværende. Angsten insisterer på at Han er streng. Dette er ikke bare følelser; det er teologiske kamper. Noen ganger lurer jeg på om jeg er for mye for Gud. For skjør. For redd. For langt bak.

Men sannheten er at min angst og depresjon ikke kan måle seg med Hans kjærlighet. Hans godhet er uendelig. Hans kjærlighet er uforanderlig. Den er stor nok til å romme hele meg.

«All den faderlige kjærlighet som har gått i arv fra generasjon til generasjon gjennom menneskenes hjerter, alle kilder til ømhet som har åpnet seg i menneskenes sjeler, er bare som en liten bekk i det uendelige havet sammenlignet med Guds uendelige, uuttømmelige kjærlighet. … Du kan studere denne kjærligheten i evigheter, men du vil aldri fullt ut kunne forstå lengden og bredden, dybden og høyden av Guds kjærlighet i å gi sin Sønn til å dø for verden. Evigheten selv kan aldri fullt ut åpenbare den.»[4]

Denne kjærligheten er ikke fortjent. Den er ikke optimalisert. Den er ikke forbeholdt de uberørte eller de modige. Det er slik Han er. Og det er det profetiene skal peke oss mot: en Gud hvis kjærlighet overlever enhver hungersnød, et hvert eksil, enhver fryktelig natt.

Valget vi fortsatt har

Når vi leser profetier eller lever gjennom dem, blir vi invitert til å velge: skal vi fokusere på frykten, eller stole på Den som alltid har frelst oss?

Rut valgte lojalitet fremfor å realisere seg selv. Ester valgte mot fremfor sikkerhet. Naomi valgte til slutt tillit fremfor bitterhet. Og også vi får et valg. Ikke å ignorere smerten. Ikke å late som om verden ikke er ødelagt. Men å bestemme hvilken Gud vi tror er med oss midt i det hele.

Jeg pleide å være redd for Åpenbaringen. Dyrene, plagene, dommen – alt føltes for tungt. Men med tiden skjedde det noe. Jeg begynte å legge merke til det som alltid hadde vært der i sentrum: Poenget med historien er ikke dyrene. Det er Lammet.

Jeg har fortsatt dårlige dager. Tankene mine går fortsatt i ring. Noen ganger føler jeg meg fortsatt som Naomi: som om smerten har vært for stor og historien allerede er over.

Men så husker jeg Rut. Jeg husker Ester. Jeg husker Jesus. Og jeg velger – igjen og igjen – å tro at Gud ikke er hard. Han er god. At hans kjærlighet er uendelig, uuttømmelig. At hans stillhet ikke betyr fravær. At profetier ikke er en trussel – de er en invitasjon til å se Guds hjerte tydeligere.

Jeg har opplevd for mye av hans godhet til å kalle ham grusom.

Så jeg vil fortsette å velge håp. Jeg vil fortsette å velge sannheten. Jeg vil fortsette å velge å tro på den bedre historien, den sannere historien – den hvor en frelser kommer, ikke for å ødelegge, men for å redde.

Kanskje det er alt vi trenger å gjøre: fortsette å velge Lammet.

Callie Buruchara er forfatter, bonde og programmerer som stadig lærer å hvile i Guds godhet.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.

[1] Ellen G. White, Mind, Character, and Personality (Nashville: Southern Pub. Assn., 1977), bind 1, s. 249, 250.

[2] Ellen G. White, The Adventist Home (Nashville: Southern Pub. Assn., 1952), s. 484, 485.

[3] E. G. White, Mind, Character, and Personality, bind 1, s. 250.

[4] Ibid., s. 251, 252.